Deres Majestet Dronning Sonja,
Deres Kongelige Høyhet Kronprins Haakon,

Kjære alle sammen; etterlatte, pårørende, overlevende, slekt og venner

Så lever vi gjennom denne dagen – 26. desember - andre juledag - ettårsdagen for flodbølgekatastrofen i Sørøst- Asia.

Alle har vi et forhold til denne dagen og dagene som fulgte for ett år siden. Bølgen rammet i elleve land. Men ettervirkningene og inntrykkene nådde enda videre. Tsunamien ble en verdensbegivenhet og den nådde hvert hjem i Norge.

Akkurat det gir liten trøst til dere som mistet.

For dere virker tapet eller tapene som bare deres.

En hel verden stopper opp i dag – på ettårsdagen – og minnes. Dere minnes hver dag og hver natt.

For alle oss andre er ettårsdagen en påminnelse om nettopp det; om sorgen som varer, om liv i oppbrudd som skal finne sin form, om veien tilbake til livet, til jobben, til familie, venner og naboer, om ensomheten og opplevelsen av å være så alene med sorgen.

Bjørn Eidsvåg synger om at jeg ikke kan gråte tårene for deg. Du må gråte dem selv, men jeg kan gråte med deg. Slik har det vært for mange; for ett år siden, gjennom det siste året og i dag. Det må være vårt budskap ved denne markeringen; dere som mistet er ikke alene. Derfor er vi her med dere, på denne kalde og vakre desemberkvelden, ved foten av den lange fjorden.

Tsunamien gjorde noe med oss. Jeg opplevde det i Røde Kors. Engasjementet, mobiliseringen, viljen til å hjelpe, ønsket om å få bety noe for andre. De som meldte seg og reiste ut på nødhjelpslagene. De store bedriftene som ga de store beløpene, de ansatte som ga av egen velferdskasse.

Grønnsakshandleren som ga noen dagers omsetning, frisørsalongene som klippet for flodbølgeofrene, de tusenvis av barn som solgte vafler. De mange lokale grupper og hjem som åpnet sine dører for de som kom hjem i sjokk og sorg, eller de som sto klare til å møte en hverdag der en skolepult sto tom eller en kollega som ikke kom tilbake fra juleferie.

Bildene, stemmene, historiene – alt ble brakt til oss og gjorde det som skjedde på et annet kontinent til noe nært - tett innpå oss. Midt i julen, midt i høytiden som markerer tilgivelse, lengsel og fellesskap. De fleste historiene kom fra Thailand og noen fra Sri Lanka. Samtidig fikk vi øynene opp for nye steder, som Banda Ache på Sumatra, og vi fikk dele nye skjebner, i liv langt fra de vi kjenner. De 84 nordmennene som mistet livet åpnet øynene våre for det ufattelige tallet 230.000.

Så fulgte uker med lærdom og erfaring. Myndigheter og etater måtte gå i seg selv. Mestret vi utfordringen? Var vi forberedt på dette? Greide vi å gi den hjelpen folk trengte? Vil vi greie det om noe liknende skjer igjen?

Mange jobbet hardt og opplevde at det ikke var nok. Noen ga alt og opplevde at de ikke strakk til. Vi har oppsummert og evaluert. Norge har gitt støtte til gjenoppbygging av ødelagte lokalsamfunn. Beredskapsrutiner er oppdatert. Nytt utstyr er innkjøpt. Det er øvet og testet.

Kanskje er det viktigste at vi mentalt er bedre forberedt på det uventede, det uforutsigbare, det ingen kan planlegge for. Kanskje er det her vi er mest utfordret, til å ta inn over oss at selv vi, i vårt land med all vår oversikt og trygghet, må være forberedt på det uventede, alt det som kan snu opp ned på livet en andre juledagsmorgen.

Ettårsdagen gir rom for markering. En slik dag lindrer ikke smerten som vil være der også i morgen. Ingen myndigheter og etater, ingen øvelser eller utrykningsstyrker kan gjøre noe med den. Men vi står ikke maktesløse. Vi kan gjøre noe sammen. Du må gå den lange veien selv, men vi kan gå den med deg. Dypest sett utfordres vi som medmennesker og hver og en av oss kan svare på den utfordringen.

Jeg husker januarkvelden da pårørende, etterlatte og overlevende kom til Røde Kors for å samle seg. Dere støttet hverandre, søkte trøst i felles skjebne. Støttegruppen ble dannet og gjennom dette året har dere som tok ledelsen betydd mye for mange. Det skal dere ha takk for.

Så skal vi tenne lys her i det kalde nord. Slik de har gjort det ved mørkets frembrudd fra øst til vest på kloden, langs strendene av det nordlige Sumatra, Thailand, det østlige av Sri Lanka og det østlige av Afrika. Lyslyktene i den mørke kvelden bærer et vart budskap om styrken vi finner i medmenneskers støtte, omtanke og solidaritet, for alle som opplever smerte og savn på denne ettårsdagen i minne om de som ble tatt fra oss.

Vi lyser fred over deres minne.