Alle har noe å minnes ett år etter flodbølgekatastrofen annen juledag 2004.

Det var en katastrofe langt borte som kom så nær. Midt i julen, midt i høytid, midt i tid for familie og venner. De fleste av oss fikk dramaet via TV-skjermen, bilder så uvanlig sterke at vi ble sittende lamslåtte tilbake. Katastrofen kom enda nærmere fordi så mange av våre egne var berørt. Alle kjente noen som ble rammet, direkte eller via slekt og venner.

Denne nærheten til en katastrofe så fjern gjorde disse dagene til noe helt spesielt. Vi er vant med naturkatastrofer langt borte. Vi leser jevnlig om at vær, vind og vann i ulage rammer menneskers liv og samfunn. Andre juledag 2004 ble en slik ufattelig naturkatastrofe hentet hjem i våre egne stuer, rått, dramatisk og uvirkelig nært. Folk vi kjente fortalte om flukten fra strendene. Folk med vår egen dialekt fortalte om fortvilet leting blant de omkomne. Og folk fra vårt eget lokalmiljø opplevde at skolepulter sto tomme eller at en kollega manglet på jobb etter juleferien.

Alle har noe å minnes. Men mest har de som mistet sine kjæreste eller unnslapp med livet i behold men med sår på sjelen. De minnes ikke bare på årsdagen. De lever med dette hver dag og hver natt. De trenger ikke bare solidariteten som strømmet mot dem i jule- og januardagene da nordmenns giverglede satte nye rekorder. De trenger at vi ser dem resten av året også.

2005 ble et år med store naturkatastrofer. Jeg var generalsekretær i Røde Kors frem til midten av oktober. Da hadde vi håndtert tsunamien, sultkatastrofen i Niger, skadene etter orkanen Katarina og jordskjelvet i Pakistan. Det er ikke en umiddelbar sammenheng mellom disse katastrofene, særlig er jordskjelvene uforutsigbare. Men noen mønstre ser vi. Som følge av klimaendringer blir det mer brutalt vær. Det kommer til å ramme mennesker som bor langs kysten, og det er stadig flere, særlig i de fattigste landene. Det er langs kysten at folk finner mulighet til arbeid og til handel. Ofte er boligstandarden altfor svak til å stå i mot når naturkreftene slår seg løs. Derfor vet vi nå med meget stor grad av sikkerhet: Det blir flere dramatiske situasjoner som følge av mer dramatisk vær og følgene vil bli nye lidelser for alle som rammes.

Når vi vet dette, må vi også handle. Flodbølgen viste at den hjelpen som reddet liv ikke var den vi fikk fløyet inn langveisfra. Det var hjelpen og kraften som lå i lokalsamfunnet fra før. I Røde Kors blir vi spurt: Når kommer hjelpen frem? Svaret var at den kom frem i timene etter at flodbølgen traff, fra de tusenvis av lokale mannskaper som finnes i så mange land og så mange lokalsamfunn. Det er beredskapen, utstyret og kunnskapen hos de lokale som redder liv. Vi kjenner til dette her hjemme også. Når det går et skred i et norsk fjell er det de lokale hjelpekorpsene som redder liv, som kjenner stier og snarveier. Stikkordet er at den som kjenner sitt lokalsamfunn i normale tider er best rustet til å mestre krisen i ekstreme tider.

Mange nordmenn opplevde at vi hadde et ansvar for å hjelpe etter flodbølgen. Aldri har det vært gitt så mye. De som kom hjem var alle sterkt preget av at hjelpen måtte være langsiktig, at vi måtte stå ved disse lokalsamfunnene. Ikke minst opplevde mange nordmenn som var i området at de fikk fantastisk hjelp av lokalbefolkningen som selv var blitt rammet så hardt. På denne måten ble det synliggjort en solidaritet som vi må ta vare på. Norge har som land og gjennom norske humanitære organisasjoner lagt opp til å støtte ikke bare i nødhjelpsfasen men også i den langsiktige gjenoppbyggingen. FNs nødhjelpskoordinator, Jan Egeland, sa det treffende: Den beste måten vi kan hedre de som døde, er å ta godt vare på de som overlevde. De fleste steder i Thailand er gjenoppbyggingen kommet langt. Sterke økonomiske interesser skyver på for å få turistnæringen på fote. I andre regioner går det saktere. Faren er som alltid at interessen falmer når tv-kameraene skrus av. Derfor må vi rette størst oppmerksomhet mot disse områdene, gjennom den hjelpen vi gir direkte og gjennom den hjelpen vi gir gjennom blant annet FN.

Så kan vi også hente lærdom i det daglige her hjemme. Utenriksdepartementet fikk et brutalt møte med en katastrofe få hadde fantasi til å forutse eller planlegge for. Det resulterte i Reinås-utvalgets rapport, behandling i Stortinget og en grundig gjennomgang i departementet og ved utenriksstasjonene. Ingen kan utstede en garanti for at vi er innrettet mot å kunne møte alle tenkelige situasjoner. Men vi har lært mye. Sterkt engasjerte medarbeidere som sto på under vanskelige forhold i romjulen og januardagene har snudd steiner i tiden etter for å bedre beredskapen. Vi er kommet langt og et sterkere apparat er på plass, i vår tjeneste og hele regjeringsapparatet.

De som ble rammet fikk hjelp fra helsevesenet, selv om mange nok opplever at det kunne vært bedre. Det må vi også hente lærdom fra. Men samtidig må vi fremheve det som er bunnplanken i en hver håndtering av sorg, tap og fortvilelse: Støtten fra de nærmeste, familie, venner, kolleger og nabolag. Ingen profesjonell kriseomsorg kan erstatte et medmenneske som ser, lytter og er til stede.

Andre juledag 2006 gir tid til ettertanke. Til medfølelse for de som ble rammet, av våre egne og alle de som lever langt fra oss. Og til å huske på at slike lidelser som for oss framstår som en tidsbestemt katastrofe for så altfor mange mennesker er en del av hverdagen, i fattige land som sliter med sult, krig og sykdom. Det kan verden ikke leve med.