Utenriksministerens innlegg i Stortinget 15. november

Utenrikspolitisk debatt i Stortinget 15. november 2005 etter Utenriksministerens og Forsvarsministerens redegjørelser i Stortinget 9. november 2005 om Norges engasjement i Irak og Afghanistan.

Utenriksministerens innlegg og replikkordsskiftet etterpå, basert på foreløpig referat fra Stortinget.

Foreløpig referat. Kan bli endret

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Jeg vil først få takke for de innspill og vurderinger som er kommet fram i dagens debatt. Regjeringen ønsket å gi en åpen redegjørelse fordi vi mener dette er spørsmål som hører hjemme i den åpne politiske debatten, i den åpne samfunnsdebatten og derfor i den åpne stortingsdebatten. Regjeringen vil fra tid til annen trenge å hente råd i Stortinget med høy grad av fortrolighet, men spørsmålet bør alltid stilles om ikke saken kan tas i åpenhet. Mange saker kan det. Og spørsmålet om hvordan vi innretter vårt internasjonale engasjement, er blant dem.

Jeg er videre tilfreds med at et bredt flertall i denne sal støtter hovedlinjen i Regjeringens politikk. Jeg vil i så måte gjøre representanten Jon Lilletun og representanten Anne Margrethe Larsens oppsummeringer til mine. Deres beskrivelse, fra KrF og Venstre, bekrefter at dette flertallet fortsatt er bredt, og jeg vil gjerne legge til: Kanskje er det slik at flertallet om hovedlinjene er bredere enn før ved at alle partier i denne sal nå støtter vårt betydelige NATO-engasjement.

Hovedlinjen handler om vilje og evne til å ta ansvar og vilje og evne til å bidra sammen med våre venner og allierte. Det handler om viljen til å bidra til å fremme fred og utvikling. Det handler om å forankre bruk av militært personell i internasjonale operasjoner i et klart FN-mandat, og at vår innsats skal skje innen rammen av FN og NATO. Og det handler om evnen og viljen til å fokuser innsatsen. Regjeringen har her et tydelig budskap. Vår prioritet i dag er støtte og bidrag til ISAF i Afghanistan og vilje til å stille opp ved framtidige operasjoner også i Afrika.

Så merket jeg meg at det fra enkelte hold fremmes kritikk mot at de siste stabsoffiserene i Irak trekkes tilbake, og at Norge velger å fokusere innsatsen i Afghanistan ved å satse på ISAF og følgelig avslutter bidraget til operasjonen «Enduring Freedom» ved neste rotasjon. Jeg respekterer disse synspunktene, og jeg syns de har kommet greit fram. La meg likevel få komme med noen kommentarer.

Det er greit å ha kritiske merknader til innretningen av vår innsats. Men det blir litt underlig når anslaget i denne kritikken her hjemme antar helt andre proporsjoner i forhold til de vurderinger vi får fra våre venner og allierte der ute. Det rimer ikke helt når representanter her hjemme framstiller det som et markert skifte i norsk sikkerhetspolitikk, som et brudd – at vi nærmest svikter våre allierte – når vi i samtaler med ledende representanter for FN, NATO og våre allierte ikke hører noe av dette. Det er etter min vurdering litt tankevekkende at norske politiske representanter velger å understreke at Norge nå står på randen av å bli venneløs og å bli troløs mot våre allierte, eller antyder at uttrekning av norske stabsoffiserer fra Irak vil kunne bidra til å svekke støtte til norsk syn på fiskevernsonen rundt Svalbard. Det er etter mitt skjønn et drøyt stykke.

Jeg sier det slik, fordi jeg den siste måneden har brukt mye tid på samtaler om nettopp dette. Vel kan det hos venner og allierte også her være nyanser og ulike syn på våre beslutninger. Vi samarbeider tross alt med demokratiske stater, der man kan leve med diskusjonen. Men hovedbudskapet er likevel klart: Norge oppfattes som en alliert som tar stort ansvar, som bidrar med personell av høy kvalitet, og som stiller med betydelige økonomiske ressurser og politisk engasjement.

Jeg vil minne om at Norge har 400 kvinner og menn i Afghanistan, og at dette antallet kan komme til å øke. Det er et meget høyt antall – sammenlignet med andre land.

I spørsmålet om å beholde stabsoffiserer i Irak erkjenner jeg at det handler om ærlig uenighet. Det er her ikke snakk om tilsløring, men det er faktisk både mulig og fullt ut ansvarlig å tenke selv. Det kan ikke være slik at en god alliert må tenke likt i alle saker. Norge støttet ikke invasjonen i Irak. Vi gjør det klart at vi vil stille opp for å støtte gjenoppbyggingen og utviklingen i landet på kort og på lang sikt. Men vi sier samtidig – slik en rekke andre NATO-land gjør – at vi ikke stiller med tropper.

I min redegjørelse la jeg vekt på at militær innsats alene ikke kan skape fred og utvikling. Jeg er takknemlig for at flere av representantene har fulgt opp de refleksjonene. Det som gir håp, er at mennesker kan føle sikkerhet, slik at de kan skape en framtid for seg og sine. Militær innsats kan være nødvendig for å skape sikkerhet. Å skape framtidshåp krever imidlertid politisk mot og økonomisk og sosial handlekraft.

Mange av de konfliktene som kaller på behovet for militær innsats, har direkte eller indirekte tilknytning til konflikten mellom Israel og palestinerne. Stikkord for denne konflikten er nettopp mangel på sikkerhet for israelerne og mangel på framtidshåp for palestinerne. Slik vil det fortsatt være, dersom vi ikke gjør hva vi kan for å bidra til at fredsprosessen kommer ut av dødvanne. Jeg nevner dette fordi vi ofte får en debatt om vår deltakelse i Irak og i Afghanistan ned til det siste antall offiserer eller soldater, mens det her snakkes om bredere sammenhenger og kobling mellom konfliktene i begge land med det bredere Midtøsten-spørsmålet og de store stridstemaer i vår tid. Det var dette jeg i går og i forgårs snakket med palestinske og israelske ledere om i Jerusalem og Ramallah.

Frykten for nye terroranslag sitter i Israels ryggrad. Det er lett å forstå. For hver nye selvmordsbomber som sprer død og ødeleggelse blant sivile israelere, svekkes samtidig håpet om en bedre framtid for den palestinske befolkningen. Israels uttrekning fra Gaza skapte håp hos mange palestinere – håp om å bli herre i et av rommene i eget hus, håp om handel, inntekter, jobb og sosial trygghet. Foreløpig er dette håpet gjort til skamme. Den såkalte Kvartettens spesialutsending, James Wolfensohn, beskriver Gaza i dag som et stort fengsel. En avtale om grensepassering ut av Gaza til Egypt kan være nær forestående. Uten en slik avtale får ikke palestinerne sendt sine varer til de markedene hvor de kan gi inntekter. Det haster, fordi innhøstingen er rett om hjørnet. I økonomisk forstand blir det enda viktigere å sikre lettelser på grensen mellom Gaza og Israel.

Samtidig bidrar nye israelske bosettinger på Vestbredden og utvidelse av muren til å trekke utviklingen i gal retning. I de nærmeste månedene vil nye framskritt bli spesielt krevende. I palestinske områder skal det avholdes valg 25. januar. Skifte av ledelse i det israelske arbeiderpartiet åpner for å framskyve nyvalget i Israel, kanskje til mars. Det betyr at det i begge leirer vil bli fokusert på intern posisjonering og være liten vilje til å søke løsninger langs en middelvei.

Da er vi tilbake ved utgangspunktet. For at mennesker skal tro på fredens vei, må de oppleve at det gir resultater å satse på fred, at man får igjen ved å gi, at det blir større og ikke mindre mulighet til å arbeide, studere, handle, få tilgang til helse og å utveksle ideer – å se det slik alle mennesker ønsker alle steder, at den neste generasjonen kan få et bedre utgangspunkt enn vår egen.

Regjeringen bekrefter sin vilje til å prioritere støtte til fredsprosessen i Midtøsten. Dette hører med når vi også diskuterer innretningen av vårt militære engasjement i internasjonale operasjoner. Med Stortingets samtykke vil vi foreslå å øke støtten til de palestinske myndighetene med 10 mill. dollar, til i alt 70 mill. dollar for 2005. Vi vil som leder i giverlandsgruppen, det såkalte AHLC, legge til rette for et uformelt møte 13.–14. desember i år. Vi har fortalt partene at vi er tilgjengelig for å bistå dem – formelt og uformelt – i deres bestrebelser på å bringe fredsprosessen framover.

Jeg vil legge til at det engasjementet vi har i Midtøsten, også er på samtalepunktene når vi diskuterer med våre allierte, når vi diskuterer i NATO og i FN hvilke bidrag vi kan gi for å bringe fred ikke bare til denne regionen, men også til menneskene som lever i Afghanistan og i Irak. Det er fortsatt interessant å høre representanter for denne regionen fortelle at de bildene som skaper uro i områder over hele Midtøsten, ikke først og fremst er bildene fra Irak – det er fortsatt bildene fra Palestina. Derfor henger disse utviklingene nært sammen. Norge ønsker å bidra langs hele bredden, samtidig som vi fokuserer på den innsatsen vi har når det gjelder våre militære menn og kvinner i uniform.

Carl I. Hagen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP):

Det var interessant at utenriksministeren valgte å betone Israel og Palestina såpass sterkt i sitt innlegg. Det var mange interessante synspunkter. Økt pengestøtte til de palestinske myndigheter og bidrag for fred skal vi sikkert få anledning til å diskutere senere.

Jeg vil gå tilbake til redegjørelsen og til et spørsmål som jeg tok opp i mitt innlegg som jeg følte ikke ble besvart. Det gjaldt følgende: «Norsk militært engasjement ... skal være forankret i FN-pakten og ha et klart FN-mandat.» Så tok jeg opp spørsmålet om Kosovo og den situasjonen vi opplevde der, hvor Stortinget – til tross for uenighet i FN – valgte å gjøre noe i samarbeid med våre allierte, på vegne av en truet befolkningsgruppe. Vil vi i en parallell situasjon ha mulighet til gjøre det, slik Regjeringen nå har valgt å formulere seg?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Det er riktig at Regjeringen, både i sin plattform og i Soria Moria-erklæringen, gjør det helt klart, slik også ulike representanter for andre partier sier, at norsk deltakelse i internasjonale operasjoner skal være forankret i FN-pakten og ha et klart FN-mandat.

Når det gjelder Kosovo, synes jeg det er vanskelig å diskutere en konflikt som var tidligere, satt inn i et hypotetisk perspektiv om hva vi vil gjøre framover. Det er et viktig budskap fra Norge at vi vektlegger betydningen av et FN-mandat. Jeg mener at den militære operasjonen i Irak led av betydelige svakheter fordi den ikke hadde det, og vi lever med noen av de konsekvensene i dag.

Jeg har også merket meg at det var et bredt stortingsflertall bak det vedtaket man fattet som gjaldt Kosovo. Stortinget er suverent til å fatte beslutninger ut fra den situasjonen Norge og verden møter. Men budskapet fra denne regjeringen er å vektlegge betydningen av FN-mandatet. Så får vi forholde oss til de konflikter og situasjoner som måtte oppstå, og eventuelt kalle på norsk bistand.

Erna Solberg (H):

Jeg registrerer at utenriksministeren fortsatt forsøker å tilsløre de valgene som faktisk er gjort, og det faktum at det er gjort endringer i norsk sikkerhetspolitikk som et resultat av at opposisjonen mot den tidligere norske sikkerhetspolitikken faktisk sitter i regjering i dag. Jeg registrerte at på Soria Moria mente SVs ledelse selv at de hadde vunnet betydelig gjennomslag i sikkerhetspolitikken, eksemplifisert ved uttrekking av Operation Enduring Freedom.

Jeg har et par konkrete spørsmål knyttet til dette. For det første er det slik at det nå har blitt stilt spørsmål ved FN-mandatet til Operation Enduring Freedom. Jeg håper utenriksministeren kan bekrefte at det er Norges holdning at Operation Enduring Freedom har et helt klart FN-mandat, og at hele Regjeringen faktisk støtter det arbeidet som ligger bak Operation Enduring Freedom.

Det andre spørsmålet mitt er knyttet til om det bare er praktiske formål som gjør at man flytter innsatsen. Hvis ISAF i så fall overtar alle operasjonene innenfor det som Operation Enduring Freedom i dag har, vil vi må da måtte verne oss mot enkelte av dem fordi vi ikke har kapasitet til å løse dem?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Hadde jeg hatt mer enn ett minutt, ville jeg gjerne bidratt til å fjerne inntrykket av at vi tilslører. Jeg sier klart i mitt svar i dag at det er ulike syn på noen områder. Vi er ærlige når det gjelder hvordan vi ser på dette. Jeg tar gjerne den diskusjonen videre. Jeg vil også være helt tydelig på at Operation Enduring Freedom har et klart FN-mandat. Det er ingen tvil om det.

Når det gjelder Norges beslutning om å konsentrere vår innsats, er det fordi vi også i vår plattform legger stor vekt på at Norges militære engasjement i internasjonale operasjoner skal ha et FN-mandat, og de skal som hovedregel skje innenfor rammen av FN eller NATO. Operation Enduring Freedom er en koalisjon av vilje, ledet av USA. Den har et FN-mandat. Men Norge kan ikke være med i alle operasjoner som har FN-mandat. Det er mange. Vi har valgt å prioritere å samle vår innsats, som jeg mener at en klok disposisjon av ressursene. Det er én årsak. Jeg vil også vektlegge betydningen av at dette er innenfor en operasjon som er ledet av NATO, der vi sitter inne i beslutningssystemet og kan være med og påvirke hvordan den operasjonen skal utvikle seg videre, også dersom det skal ses i en nærmere sammenheng med Operation Enduring Freedom i en nær eller fjern framtid.

Jon Lilletun (KrF):

Det kunne ha vore interessant å gått inn på den siste delen av utanriksministeren sitt innlegg om Palestina og Israel, men det får vi kome tilbake til. Det er ei enorm oppgåve, og begge folka fortener etter lang tid ein annan situasjon enn den dei har i dag.

Eg nemnde i mitt innlegg, og eg vil utfordre utanriksministeren på det, at når ein vil styrkje samarbeidet på petroleumssektoren, om ein går tungt inn der, ser ikkje utanriksministeren at det kan vere eit konfliktområde i forhold til at ein då truleg treng hjelp frå stabiliseringsstyrkar eller andre styrkar? I så fall må ein ty til amerikanske styrkar.

Så er eg glad for at utanriksministeren no gjorde det klårt at det førelåg eit FN-mandat, slik at den førre regjeringas politikk på dette området hadde solid støtte i Stortinget. Ein gjer no ei endring i styrkane ut frå praktiske forhold, og ikkje ut frå at det ikkje føreligg eit FN-mandat.

Utenriksministeren Jonas Gahr Støre:

Når det gjelder støtte til petroleumssektoren, er det gitt uttrykk for at det er et område hvor Norge har kompetanse. Det er jo ikke slik at vi ser for oss, når vi sier det på den måten, at det i første omgang skal være norske selskaper som skal inn, og så vil vi måtte trenge støtte fra amerikanske styrker. Vi snakker også om reformer av den irakiske petroleumsforvaltningen, de irakiske petroleumssystemene. Det er en type assistanse Norge nå gir en lang rekke land i alle verdensdeler adgang til. Det gjelder erfaringer vi har fra Oljedirektoratet, miljølovgivning osv. Det er i hovedsak den type spor vi har tenkt på.

Så kan jeg langt på vei bekrefte representantens vurdering av vår vektlegging av ISAF. Men jeg vil også understreke betydningen av at vi her vil delta i en operasjon som er NATO-ledet, og Norge er et fullt medlem og har innsikt i både planlegging, gjennomføring og framtidige scenarioer for hvordan den styrken skal operere.

Morten Høglund (FrP):

Jeg har stor respekt for Regjeringens og utenriksministerens ønske om åpenhet. Vi ønsker også en åpenhet knyttet til begrunnelsene. Og når man velger å trekke seg ut av «Enduring Freedom» og trekke offiserer ut av Irak, og samtidig sier at man vil se på hvordan Norge best kan bidra i forhold til stabilisering, ligger det en evaluering av Norges deltakelse i «Enduring Freedom» med offiserer i Irak som viser at dette har ikke fungert, dette har ikke vært bra.

Vi har ikke registrert og sett en slik vurdering fra Regjeringens side. Derimot har vi mellom regjeringspartiene registrert en voldsom debatt og hvilken vektlegging FN skal ha, hvilken vektlegging vår rolle til USA skal ha. Men begrunnelsen for situasjonen i Afghanistan og Irak knyttet til disse operasjonene, har vi ikke sett. Vil utenriksministeren si noe om det?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Jeg vil gjenta det jeg sa i mitt innlegg når det gjaldt Irak: Vi mener det er en riktig linje av Norge å bidra til den sivile gjenoppbyggingen av Irak. Vi kan også ha norsk personell som er NATO-sekondert, med i Irak, og vi er villig til å bidra betydelig med hensyn til både opplæring, utvikling og hjelp til Irak.

Når det gjelder Afghanistan – evaluering: Det vi vel noterer oss i samtaler med NATO og allierte, er at det er en utvikling i retning av å satse sterkere på ISAF. ISAF utvider sitt geografiske mandat, sitt operasjonsområde, og Regjeringen har hatt den oppfatningen at det i hovedsak er langs dette sporet at det internasjonale samfunnet vil ha sin hovedoppgave med å støtte det nye demokratiet i Afghanistan. Så vi har valgt å kanalisere og fokusere støtten langs det sporet vi mener har den mest lovende framtid.

Erna Solberg (H):

Jeg synes at replikkordskiftet har vært oppklarende. Vi har fått oppklart at Operation Enduring Freedom iallfall etter utenriksministerens mening har et helt klart FN-mandat, og vi har fått prinsippene om at det skal være FN-mandat som er bakgrunnen for deltakelse. Man har også fått avklart at bakgrunnen for at man trekker seg ut av Operation Enduring Freedom og går inn i ISAF, er ledelsesspørsmålet, altså at man ikke vil ha norske styrker inn i en operasjon med FN-mandat som er ledet av amerikanerne. Det er det vi har forsøkt å få Regjeringen til å bekrefte, og det har utenriksministeren nå faktisk bekreftet.

Men basert på de prinsippene som nå er lagt til grunn for Operation Enduring Freedom, blir spørsmålet: Hvorfor trekker Regjeringen seg ut av Irak-operasjonen, som fra nyttår blir en NATO-ledet operasjon? Skulle man fulgt den samme logikken, burde man jo nettopp på dette området blitt værende, fordi det fra nyttår er blitt en NATO-ledet operasjon, som altså den forrige regjeringen ønsket å videreføre. Sammenhengen i det som nå gjøres i utenrikspolitikken, er ikke åpenbar.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Sammenhengene i en komplisert verden er ikke alltid åpenbare. Det kan jeg slutte meg til. Men jeg er glad for at representanten Solberg er glad for at ordskiftet kan ha vært oppklarende.

Når det gjelder ISAF, vil jeg legge til en begrunnelse her, nemlig betydningen av å fokusere, betydning av å satse innenfor et område hvor vi har vært med og vi ser en framtid, kanskje hovedframtiden for internasjonalt militært nærvær, og ikke minst at vi kommer inn i en NATO-ledet operasjon hvor vi er med.

Så er det heller ikke slik at vi deltar i alle FN-operasjoner i verden. Vi deltar heller ikke i alle NATO-operasjoner, fordi vi må fokusere. Jeg mener det gir grunn til ettertanke og kanskje bekymring at man har trukket for mye kapasitet ut av Balkan, en region som nå er blitt skjøvet litt tilbake, fordi vi har fått hele utfordringen fra Afghanistan og Irak. Og så har vi Afrika, som kommer. Så det er slik at det er mangel på ressurser generelt sett for å støtte opp under viktige fredsprosesser. Kosovo er i så måte ett tilfelle. Men vi må som et lite land fokusere, og jeg tror vi har gjort et godt valg når vi har satset på ISAF i Afghanistan.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

[For fullstendig, og endelig, referat fra Stortingets møte 15. november 2005, se Stortingets websider].