Afrika trenger mer og bedre stat

Innlegg i Aftenposten 11.04.2006

Av utviklingsminister Erik Solheim (SV)

Erik Henningsen gir i kronikken ”Afrika er det statsløse rom” 02.04. et tankevekkende og nedslående bilde av afrikanske land. Forfatterens konklusjon om at Afrika trenger mer og bedre stat er svært viktig. Svak stat, svak kapasitet i rettssystemet og utbredt korrupsjon i politiet kjennetegner situasjonen i mange land. Det finnes ingen enkle løsninger på utfordringene som en rekke afrikanske land står overfor når det gjelder å bygge velfungerende stater. Jeg vil likevel vise til noen områder hvor vi fra norsk side kan bidra, og allerede bidrar til dette.

For noen uker siden besøkte jeg Liberia. Norge ønsker å støtte den nyvalgte presidenten Ellen Johnson-Sirleaf. Hun har en enorm oppgave foran seg. Liberia er i total oppløsning etter mer enn to tiår med diktatur og borgerkrig. Afrikas første folkevalgte kvinnelige president hadde ett ønske til Norge: - Hjelp meg å stable på bena et fungerende politi. Uten politi kan aggressive menn voldta de kvinner de vil. Ingen starter en ny bedrift, hvis det ikke er politi til å sikre at bedriften ikke blir plyndret.

Norge vil hjelpe henne med å få på plass et ukorrupt politi. Politi er første skritt i byggingen av en stat. I arbeidet med å bygger stater i Afrika er vi kun partnere, og Norge kan aldri lede eller styre noen til å utvikle en bedre stat. Derimot kan vi stimulere de kreftene i landene som ønsker forandring. Det er en kompleks oppgave – hvor hensyn til tradisjon og kultur må veies opp mot landenes egen endringsvilje og evne til å se framover. Land med begynnende demokratier og svake statsstrukturer er særlig utsatt for økt fare for væpnet konflikt inntil de demokratiske institusjonene er velutbygde. Derfor fordrer norsk engasjement i konfliktløsning og fredsbygging sterk vekt på å styrke staten, noe Norge bidrar til i blant annet Sudan.

Statsbygging er langsiktig arbeid. Det tar tid å bygge opp samfunn som av ulike årsaker har ligget med brukket rygg i årtier. Det må utdannes personell, lønns- og arbeidsforhold må bedres og utro tjenere må rettsforfølges og dømmes. Parallelt med å støtte reform av offentlig sektor, må vi også støtte opp om organisasjoner som overvåker menneskerettigheter og presser på for at reformene gjennomføres.

Avgjørende for styrking av staten er dessuten at det bygges opp og utdannes representanter for en fri og kritisk presse – som nettopp kan holde makthaverne i ørene.

Mer og bedre stat fordrer vilje til endring hos landene selv. Det krever langvarig arbeid, tålmodighet og ressurser. Den norske stat-til-stat bistanden har to funksjoner: For det første å bidra til mer og bedre helse, utdanning, strøm, vei og vann etc. For det andre skal vi gjennom bistanden sørge for at midlene går gjennom systemer underlagt folkevalgt kontroll. Med andre ord bidrar vi til å styrke staten når vi forlanger at bistandsmidlene skal inn på statsbudsjettet og behandles av parlament eller kommunestyre. Dette sikrer landene eierskap til egne prosjekter og eierskap til egen utvikling. Norge gir nå direkte støtte til statsbudsjettet i flere afrikanske land, for eksempel Tanzania og Mosambik. Dermed bidrar vi til at landet selv styrer sin egen utvikling og vil se hva som er viktigst. Men stor direkte budsjettstøtte fordrer selvsagt særlig tett oppfølging når det gjelder revisjon, sikkerhet mot korrupsjon og garantier for akseptabelt styresett.

Situasjonen i Kenya er et talende eksempel på de utfordringene vi står overfor i arbeidet for å bygge fungerende stater i Afrika. Oppmerksomhet rundt korrupsjon og mislighold skyldes ikke nødvendigvis at det øker i omfang – men også at pressen fungerer – og det er et framskritt. Negative hendelser kommer til overflaten og myndigheter stilles til ansvar. Valget om ny grunnlov i desember 2005, der myndighetene tapte, var et tegn på at folk reagerer negativt på makt-konsentrasjon og er et tegn på at demokratiet fungerer. Når det gjelder kriminaliteten, som er hovedfokus for Henningsens artikkel, har kenyanske myndigheter selv bedt om internasjonal bistand for å styrke justissektoren. Norge bidrar i dette reformarbeidet, med blant annet opplæring av politi og forbedring av offentlig økonomistyring. Samtidig støtter vi ikke-statlige organisasjoner som presser myndighetene utenfra for å bli bedre på justisområdet.

Det finnes ingen vei til utvikling i Afrika som hopper over spørsmålet om stat. Den raske utviklingen i land som Korea, Kina og nå India skyldes i stor grad at Asias stater oftest leverer. Markedet alene har ikke gitt utvikling noe sted. Derfor står statsbygging sentralt i norsk utviklingspolitikk.