Utenriksminister Jonas Gahr Støre, utviklingsminister Erik Solheim og olje- og næringsminister Odd Roger Enoksen

Åpenhet mot korrupsjon

Innlegg i Dagens Næringsliv 16. oktober 2006

I dag og i morgen er Norge vertskap for den tredje plenumskonferansen i regi av Extractive Industries Transparency Initiative (EITI).

Ministre, toppledere fra noen av verdens største naturressursselskaper og frivillige organisasjoner samles i Oslo for å diskutere økt åpenhet rundt forvaltning av olje- og mineralinntekter. Den viktigste interessentgruppen er imidlertid ikke til stede; verdens nær tre milliarder fattige, hvorav mange lever i land med betydelige olje- og mineralressurser.

I etterkrigstiden rådet utbredt optimisme rundt naturressursenes rolle i økonomisk og sosial utvikling. Men mens land som de sørøstasiatiske ”tigere” i de følgende tiår løftet seg ut av fattigdom uten nevneverdige naturressurser eller bistand, sank flere olje- og mineralrike utviklingsland dypere i en hengemyr av fattigdom, korrupsjon og vanstyre.

Landene selv begynte å snakke om ”ressursforbannelsen” og forskere kalte det ”overflodens paradoks”. Med få unntak scorer olje- og mineralrike stater lavt på FNs rangering av livskvalitet og bekymringsverdig høyt på listen over verdens mest korrupte land.

Siden initiativet ble lansert av Storbritannias statsminister Tony Blair ved verdenskongressen for bærekraftig utvikling i Johannesburg i 2002, har 23 land sluttet seg til EITI-rammeverket. Disse landene har forpliktet seg til en klart beskrevet åpenhetsprosess.

Norsk Hydro og Statoil er blant de mange aktører som støtter aktivt opp om EITI-prosessen. Mens mange tidligere var skeptiske til økt innsyn i finansielle forhold ut fra konkurransemessige hensyn, innser nå stadig flere selskaper at de vil være tjent med allment aksepterte standarder for åpenhet. Olje- og mineralutvinning innebærer store, stedbundne investeringer og sårbarhet overfor vertslandenes politiske og sosiale utvikling. Åpenhet som grunnlag for demokrati, institusjonsbygging og menneskerettigheter og fred kan i vesentlig grad bidra til å redusere kommersiell risiko.

Det er lett å bli mistroisk i forhold til globale initiativer som EITI, basert på frivillighet og samhandling mellom et mangfold av interessenter. Retorikken har tilbøyelighet til å løpe foran realitetene og gi næring til kynikeres inntrykk av en påkostet prateklubb som skalkeskjul for status quo. Kan det tenkes at EITI står i veien for mer dyptgripende, nødvendige reformer?

Begeret kan betraktes som halvtomt eller halvveis fullt. EITI-prosessen er fremdeles kun i sitt fjerde år og omfatter land med omfattende utfordringer knyttet til korrupsjon og mangelfullt utviklede nøkkelinstitusjoner. Flere EITI-land står foran en bratt og krevende læringskurve.

Om gapet mellom ord og handling ikke blir uforsvarlig stort, kan felles retorikk drive utviklingen i riktig retning. Dette forutsetter imidlertid at ordene ledsages av tiltak for å etterprøve at landene faktisk følger opp i handling. Til nå har vestlige, multinasjonale selskaper stått i fokus i forhold til åpenhet og samfunnsansvar ved oljeutvinning, til tross for at nær 80 prosent av verdens olje- og gassressurser finnes i land der utvinningen styres av statskontrollerte selskaper. Dette gjelder energitørste, fremvoksende økonomier som Kina, India, Russland og Brasil. Det er avgjørende for EITIs fremtid å mobilisere disse statenes nasjonale olje- og gruveselskaper.

Det er et mål for EITI-konferansen at befolkningen i ressursrike land selv skal be om åpenhet i pengestrømmene i landet og kontrollere makthaverne for å sikre at pengene ikke forsvinner i korrupsjon og gale lommer. Målet er å åpne for innsyn i pengestrømmene mellom store, mektige aktører for å sikre at en større andel av verdens olje- og mineralressurser kommer dagens og fremtidige generasjoner til gode.