Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Carl I. Hagens bisetning

Innlegg i Aftenposten 12. juni 2006

Da Carl I. Hagen med hånden på den norske grunnloven forklarte TV 2s seere at man kunne reise tvil om innflytteres lojalitet til fedrelandet møtte han motstand, blant annet fra meg. Hagen imøtegår kritikken i kjent stil (Aftenposten 9. juni) med å si at han utsettes for ”mobbing og hetsing”.

Nei, Carl I. Hagen – det du opplevde var å bli tatt på ordet. Overskriften på saken var spørsmålet om hvorvidt ulike lederstillinger i staten krever norsk statsborgerskap. Det er en grei sak å diskutere. For egen del mener jeg at en rekke slike stillinger bør kreve norsk statsborgerskap.

Men når Hagen snakker, er ofte bisetningene viktigere enn hovedsetningene. I denne saken utvikler Hagen et engasjert resonnement der han reiser tvil om lojaliteten til fedrelandet fra folk uten norsk pass. Hagen har trodd i årevis at Manuela Ramin Osmundsen er norsk. Men så ”mottok han tips” om at hun er fransk! Og da melder tvilen seg. Så går han videre til å omtale hele gruppen av ”innflyttere”. Også her mener han det er grunn til å stille spørsmål til deres lojalitet fordi disse har ” familie og røtter andre steder”. Mange spørsmål melder seg, men de forblir ubesvart. Hva er en innflytter? Hvor lenge må man bo i landet for å oppfattes som lojal? Hvorfor reagerer Hagen på franske Ramin Osmundsen, men ikke på den danske Norad-sjefen, Poul Engberg-Pedersen? Bisetningen blir igjen til Hagens hovedbudskap. Et budskap som sprer mistenksomhet, deler oss i ”vi” og ”de andre” og setter hele inkluderingsarbeidet tilbake.

Jeg mener at Hagens utspill får ekstra vekt fordi han er Stortingets visepresident. Hagen mener at dette er et forsøk på å ”kneble” ham, som i denne saken har uttalt seg som Frp-medlem av kontrollkomitéen. Jeg kan berolige både visepresidenten og komitémedlemmet. Jeg har hverken ønske, interesse eller mandat til å ”legge begrensninger på hva han kan mene”. Jeg tar bare på alvor hans politiske budskap. Og jeg velger å bruke min ytringsfrihet til å si i fra.