Statssekretær Raymond Johansen

Den tverreligiøse dialog - en ny utenrikspolitisk utfordring

FN-sambandets jubileumskonferanse,
Håndverkeren, Oslo
4. mai 2006

Religion og religiøs dialog har i økende grad blitt et tema både i nasjonal politikk og på den internasjonale politiske dagsorden. Flere dramatiske hendelser de senere årene har bidratt til det. Og mange av verdens konflikter og stridigheter har religiøse dimensjoner, selv om det ofte er andre typer interessemotsetninger og underliggende årsaker til konflikt. Sudan, Israel-Palestina-konflikten og Irak, som skal drøftes nærmere her i dag, er bare tre eksempler på konflikter med religiøse aspekter. Samtidig har den religiøse dimensjonen ofte vært undervurdert når det kommer til vår politiske tilnærming til konfliktløsning, fred og forsoning.

Den libanesiske forfatteren Amin Malouf fortalte levende i et radiointervju for en tid tilbake om hvordan politiske engasjerte ungdommer i Midtøsten i hans oppvekst lot seg rive med av sosialistiske bevegelser, mens religionen på mange hadde tatt over denne rollen idag. Vi ser en oppblomstring av religiøse bevegelser og en økt tendens til religiøs fundamentalisme mange steder i verden, ikke bare i Midtøsten.

Det er ingen tvil om at kunnskap om religion er sentralt for å forstå ulike kulturer og prosesser. Dette er noe vi i UD i økende grad er oppmerksomme på. Samtidig er dette et vanskelig tema å gripe og utfordrende å forholde seg til i utenrikspolitisk sammenheng. (For kan religion og politikk skilles i dag ? Og når kan vi si at religion misbrukes?)

For de fleste mennesker i verden er religion en viktig del av livet. Vi nordeuropeere har lett for å glemme at vi på mange måter er unntaket på verdensbasis når det gjelder grad av sekularisme i befolkningen. Samtidig må vi være bevisste på at uansett hvor sekulære eller religiøst nøytrale for eksempel norske diplomater bestreber seg på å framstå i internasjonale sammenhenger, bruker de fleste metaforer og språk med kristen klangbunn og blir i mange sammenhenger oppfattet som representanter for ”den kristne verden”.

Karikatursaken ble en vekker for mange og viste kompleksiteten i problemstillingene knyttet til religionens rolle i internasjonal politikk. Karikatursaken synliggjorde behovet for kunnskap. Den synliggjore hvordan utenrikspolitikkk og innenrikspolitikk henger sammen i en globalisert verden. Og ikke minst synliggjorde den viktigheten av dialog.

Tverreligiøse dialoger kan bidra til å øke kunnskapen om den andre og skape relasjoner og nettverk. Slike dialog kan hindre misforståelser, sette fokus på hva man har til felles, dempe polarisering og virke konfliktforebyggende. Religiøse ledere kan nå ut til mange mennesker og religionsdialog kan ha stor betydning for fremme av stabilitet, fred og forsoning.

Utenriksministeren kaller evnen til dialog for det store prosjekt for det tjueførste århundre. Vilje til dialog er ikke et tegn på svakhet. Dialog forankret i verdier og prinsipper er de modiges strategi. Politisk handling vil utfordre vår evne til kompliserte dialoger, på tvers av meninger, tro, etnisitet og ikke minst fordommer.

Det samarbeidet og den dialogen som har pågått over flere år mellom Islamsk Råd og kirkelige miljøer i Norge fikk positiv betydning for håndteringen av karikatursaken her i Norge. Det er lettere å håndtere en krise når den oppstår hvis man allerede har etablerte nettverk og kontakter. Det er en viktig lærdom. Om dialogens betydning.

Flere norske organisasjoner og kirkesamfunn er engasjert i dialoger mellom ulike trossamfunn både her hjemme og ute i verden. UD støtter ulike former for dialog mellom religiøse ledere i konfliktområder hvor vi er engasjert. Et godt eksempel er det interreligiøse rådet i Bosnia som bygger dialog mellom serbisk-ortodokse, romersk-katolske, jøder og muslimske bosniere. Under krigen mellom Eritrea og Etiopia var de religiøse lederne de eneste som møttes fra begge land. Etter krigen oppfordret de til forsoning, og fellesskapet mellom muslimske og kristne ledere motvirker interne, religiøse konflikter. I Haiti bruker Kirkens Nødhjelp kirkenettverk aktivt i arbeidet for dialog og forsoning, på samme måten som organisasjonen tidligere bidro til fredsavtale i Guatemala. I Filippinene starter Kirkelig Fredsplattform et tilsvarende arbeid. UD støtter også det viktige arbeidet Oslo-koalisjonen for tros- og livssynsfrihet driver for å fremme toleranse bl.a. i Kina, Indonesia, Kaukasus og Sentralasia. UD støtter også det inter-religiøse nettverket i Europa, ledet av Gunnar Stålsett, der fem ledende skikkelser fra hver av de kristne, ortodokse, muslimske, jødiske og andre trossamfunn sammen utvikler initiativ til dialog og samarbeid med religiøse ledere i sør.

Prost Trond Bakkevig pekte i en kronikk i fjor på at all religion er fortolket, og at tolkningen skjer i religiøse fellesskap. ”Overgreps-teologi”, som hevder at verden er delt i to mellom det gode og det onde, utvikler seg gjerne i isolerte miljøer som ukritisk hevder de representerer den fundamentale tro . Dialog kan med andre ord motvirke at slike miljøer får utvikle ”terrorens teologi”.

Mye av diskusjonen om religionens rolle i internasjonalt politikk og om tverreligiøs dialog som utenrikspolitisk utfordring dreier seg om forholdet mellom ”den muslimske og den vestlige verden” eller ”Islam og Vesten”, begrepspar som for øvrig ikke er uproblematiske (de er verken konsistente eller konsise, og noen hevder at de bidrar til å sementere skillelinjer, men det er vanskelig å finne bedre måter å omtale dem på…) 9/11, ”kampen mot terrorisme”, krigen i Irak, Afganistan, karikatursaken og nå senest tilspissingen i forhold til Iran omtales gjerne som konfrontasjoner mellom Vesten og Islam.

Noen peker på vestlig dobbeltmoral i Midtøstenpolitikken og kulturell arroganse som hovedforklaring på spenningene. Andre trekker fram den skjeve fordelingen i verden, historiske røtter som imperialismen, den vanskelige situasjonen for muslimer i Europa, islamofobi... Andre igjen peker på egenskaper med islam og økende støtte til ekstreme tolkninger, eller vestlig sekularisme og rasjonalitet vs religiøsitet og tradisjonalisme i muslimske samfunn….

Bildet er sammensatt, og jeg skal ikke gi noe fasitsvar her. Men vi kommer vanskelig utenom Huntingtons spådom fra tidlig 1990-tallet om det økende motsetningsforholdet mellom vesten og resten av verden ledet an av ”den muslimske sivilisasjonen” når vi drøfter disse spørsmålene. Mange har avvist spådommen og har med rette framhevet de mange bånd og nyanser som finnes. Samtidig har mange hendelser de siste årene aktualisert tesen. Det er neppe slik at det ligger en iboende kraft for sammenstøt nedfelt i sivilisasjoner og kulturer. Men vi ser tegn på at krefter ønsker å bruke religion og kultur på en måte som samler innad og konfronterer utad. Vi kan se det mellom land, mellom folkegrupper, ja vi ser det også i holdninger mellom majoritets- og minoritetskulturer i vårt eget land. I globaliseringens tid opplever mange at deres levemåte er under press. Mange opplever en ubalanse mellom Vesten og de delene av verden som ikke nyter godt av den. Slike ubalanser kan fanges opp av religiøse ledere og bidra til å skjerpe motsetningene mellom ”Vesten og resten”. Dette må vi ta på alvor. Og sørge for at Huntingtons tese om sivilisasjonskamp ikke blir en selvoppfyllende profeti.

Konflikten mellom israelerne og palestinerne har stor symbolsk betydning i forholdet mellom den vestlige og muslimske verden. Konflikten har flere dimensjoner. Uenighet om land er kanskje den viktigste. Religion er en dimensjon som i liten grad har vært inkludert i fredsprosessen. Konflikten trenger definitivt en politisk løsning, og det arbeider vi for. Men de religiøse aspektene må også adresseres for å få til en varig fredsavtale. Vi håper at vår støtte til Mellomkirkelig Råds arbeid med interreligiøs dialog mellom muslimske, jødiske og kristne religiøse ledere i Midtøsten kan bidra til at også disse hensyn i større grad blir ivaretatt.

Også i FN har man satt sivilisasjons- og tverrreligiøs dialog på dagsorden. Initiativet ”Alliance of Civilisations” støttes av FN og også av Norge. Målet er å bekjempe ekstremisme og bedre relasjonene mellom muslimske og vestlige samfunn. Vi ser også at slik dialog er høyaktuelle tema i andre internasjonale fora, som OSSE; Europarådet og i NATO.

UD har satt av en større sum av fred og forsoningsmidlene til tverrreligiøs dialog i inneværende år. Vi ønsker både å støtte prosjekter for dialog mellom religiøse ledere i ulike konfliktområder, og tiltak internasjonalt for å bidra positivt i forholdet mellom folk med ulik kultur og religiøst ståsted.

Vi prioriterer også å sette tema knyttet til interreligiøs og interkulturell dialog og religionens rolle i internasjonal politikk på dagsorden gjennom støtte til forskning og kompetansebygging om tematikken. Her er flere norske miljøer aktive, ikke minst har PRIO, CMI og Teologisk Fakultet. For UD er det spesielt viktig å forstå den rollen religion spiller i de konfliktområdene hvor Norge er engasjert i fred og forsoningsarbeid.

UD inviterte ved årsskiftet ulike miljøer i Norge til ”Forum for religion og utenrikspolitikk”. Her drøftes problematikken knyttet til religion, fred og konflikt og en ønsker å få innspill og se mer systematisk på hvordan vi fra norske side best kan bidra. Og vi satte ned en arbeidsgruppe før jul som skal se på arbeidet med tverrreligiøs dialog, under ledelse av Trond Bakkevig.

---

Vi er her i dag for å feire FN-sambandets 60års-jubileum. Når FN-sambandet i dag fremstår som den organisasjonen UD arbeider tettest med har det sin historiske forklaring i den vekt som Norge tilla – og tillegger – FN som en av verdensorganisasjonens grunnleggere. FN-sambandet ble opprettet i 1946 med tilnærmet full statlig støtte – og har siden den gang mottatt langt over 90 % av sine driftsmidler fra UD. I dag har FN-sambandet et tett og godt faglig samarbeid med FN-seksjonen i UD – og har sitt informasjonsfaglige og budsjettmessige kontaktpunkt i PKI-avdelingens presse- og informasjons seksjon.

Dette samarbeidet har gjennomgått en rivende utvikling – og modernisering – de siste årene. FN-sambandet fremstår i dag som en viktig partner for UD i arbeidet med å skape debatt omkring og spre informasjonsom utviklingspolitiske spørsmål innen og utenfor det som kan sies å være en ren FN-agenda. Sambandet tjener som en koordinerende og inspirerende partner i arbeidet på regional og lokalplan gjennom for eksempel de Internasjonale Uker som siden 2002 har bidratt til å sette FN’s tusenårsmål og internasjonale spørsmål på kartet i hele landet fra Karasjok til Kristiansand. I år ser vi fram til ukene i Kristiansand og Bodø.

Når vi noterer at kommunene nærmest står i kø for å få lov til å være med på Internasjonale Uker har det også sammenheng med at ukene blir en arena for møte og dialog mellom Nord og Sør, og derved en møte plass for ulike kulturer, religioner og livssyn. Dette ble demonstrert gjennom de tverrkulturelle arrangementene for eksempel i Drammen under Uka der i fjor, hvor pakistansk rock og afrikansk hip-hop engasjerte ungdom fra alle etniske miljøer i Drammen – på sitt nivå et viktig bidrag til tverrerligiøs dialog.

La oss heller ikke glemme selve FN. Organisasjonen som er det ultimate forsøk på å etablere global tverrkulturell dialog. Og det viktigste forum for spørsmål om internasjonal fred og sikkerhet. Fra norsk side legger vi avgjørende vekt på å støtte en internasjonal orden bygget på lov og rett, der maktbruk er regulert. Dette setter FN i sentrum som en ubestridt ledende organisasjon. FN-paktens føringer om fremme av mellomfolkelig samarbeid og oppmuntring til respekt for menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle uten hensyn til rase, kjønn, språk eller religion er fortsatt høyaktuelle.

FN med sin universalitet vil i årene som kommer bli viktigere enn noensinne i arbeidet med å håndtere globale utfordringer og sikre dialog og fredelig sameksistens både mellom stater og internt mellom ulike folk. Derfor har denne Regjeringen et aktivt FN engasjement som et prioritert satsingsområde.

I erkjennelsen av FNs begrensininger arbeider vi aktivt for nødvendige reformer. Vår målsetting er å gjenreise tilliten til FN som en koordinator for felles handling, overordnet normutvikling samt som et redskap for å oppnå felles mål. For å komme dit må organisasjonen effektiviseres og den må i større grad utnytte sine komparative fortrinn. I denne forbindelse hersker det liten tvil om at et kjerneområde også i fremtiden vil være innen internasjonal fred og sikkerhet og funksjonen som globalt dialogforum vil tilta i viktighet.

Takk.