Utviklingsminister Erik Solheim (SV)

Elfenbenskystens viktige valg

Kronikk i VG 25.03.06

Fortsatt borgerkrig i Elfenbenskysten kan kreve hundretusener nye ofre og føre til at konflikten spres til nabolandene. Fred vil bety økonomisk framgang både i Elfenbenskysten og i regionen. Nå står denne regionale stormakten ved et veiskille der landets rivaliserende maktgrupper kan velge fred. Tilfellet Elfenbenskysten demonstrerer med all mulig tydelighet hvorfor full gass på freds- og forsoningsinnsats er en nødvendig forutsetning for å lykkes i den globale kampen mot fattigdom.

Da jeg besøkte Vest-Afrika for et par uker siden slo det meg hvor fort økonomiske og politiske realiteter kan endres. Mens den krigstrøtte befolkningen i det totalt skakk-kjørte Liberia nå omfavner sin ferske president og hennes budskap om forsoning og gjenoppbygging, er det tidligere så fredfulle, velfungerende og relativt rike Elfenbenskysten nå delt på midten av uforsonlige krigførende parter.

I 2002 utviklet en politisk krise i Elfenbenskysten seg til borgerkrig og en de facto todeling av landet. I nord har opprørerne kontrollen mens sør er regjeringskontrollert. Om lag 6500 FN-soldater og 4000 franske soldater vokter ”grensesonen” mellom rebellene i nord og regjeringsstyrkene i sør. FN har en sentral rolle i Elfenbenskysten. Organisasjonen er tungt inne med humanitær hjelp, i det vanskelige arbeidet med å forberede valg og gjennom den fredsbevarende styrken.

I Elfenbenskysten, som i så mange andre land, har det vist seg både effektivt og destruktivt å spille på faktorer som nasjonalitet, etnisitet og religion i kampen om makt. Det mest høyprofilerte eksempelet er fra 2000, da det ble reist tvil om begge foreldrene til tidligere statsminister Alassane Ouattara var fra Elfenbenskysten. Resultatet ble at Ouattara, opposisjonens fremste presidentkandidat, ble ekskludert fra å stille til valg med henvisning til at hans mor var fra Burkina Faso. Elfenbenskysten har lenge hatt porøse grenser og stor arbeidsinnvandring – spesielt fra Burkina Faso og Mali. Mobilisering av hat og diskriminering rettet mot ”de andre” startet raskt etter et mislykket forsøk på statskupp i 2002. Innvandrergrupper ble beskyldt for å ha støttet rebellene. Disse gruppene ble utsatt for vold og overgrep og fratatt etablerte rettigheter som stemmerett, eiendomsrett og arverett. Mange returnerte frivillig eller ufrivillig til sine opprinnelige hjemland. En følge av dette ble naturlig nok også økt spenning i forhold til naboland.

FNs sikkerhetsråd anså i fjor høst at situasjonen i Elfenbenskysten truet fred og sikkerhet i regionen og vedtok Sikkerhetsrådsresolusjon 1633. Resolusjonen banet vei for en nasjonal overgangsregjering med Charles Konan Banny som statsminister og deltakelse av rebellsiden. Statsministerens hovedoppgave er å lose landet gjennom forberedelsene til valg innen 31. oktober i år. I dette ligger også meget vanskelige oppgaver som demobilisering av væpnede styrker, avvæpning av milits og identifisering av stemmeberettigede.

Et lyspunkt i prosessen er at statsminister Banny den 28. februar, i hovedstaden Yamoussoukro, lyktes å få president Gbagbo, rebell-leder Soro, og opposisjonslederne Ouattara og Bédié, til å møtes ansikt til ansikt på ivoriansk jord for første gang på over tre år. Dette resulterte i enighet om sammensetningen av en uavhengig valgkommisjon, behovet for å oppdatere tidsplanen for valget, behovet for dialog mellom de militære øverstkommanderende på tvers av konflikten. Sist, men kanskje viktigst, landets fire ”sterke menn” ble også enige om å møtes regelmessig.

Valg og våpen passer dårlig sammen. Det er likevel neppe realistisk å vente at demobilisering og avvæpning skal være i mål før valget kan avholdes. Min vurdering etter å ha møtt president Gbagbo, statsminister Banny, opposisjonsleder Ouattara, FNs representanter i Elfenbenskysten og de to viktigste utenlandske aktørene, Frankrike og Sør-Afrika, er at det beste en kan håpe på er at maktfraksjonene enes om et nivå for demobilisering og avvæpning som anses tilstrekkelig i forhold til å avvikle valget.

Det antas at mellom tre og fem millioner mennesker i Elfenbenskysten ikke har identifikasjonspapirer av noe som helst slag. Dette, kombinert med massiv arbeidsinnvandring gjennom mange år, gjør velgeridentifisering og registrering til en stor og vanskelig oppgave. På dette området har Elfenbenskysten bedt om internasjonal bistand. Norge vil derfor bidra med støtte til valget. Vi vil legge spesiell vekt på tiltak som sikrer kvinners valgdeltakelse.

Jobben er imidlertid langt fra over etter at stemmene er opptelt – uansett hvor prikkfri og internasjonalt anerkjent selve valgavviklingen viser seg å være. Maktpotensialet og misnøyen hos de fraksjoner som ikke kommer i regjeringsposisjon forsvinner ikke over valgnatta. I møter med presidenten, statsministeren og opposisjonslederen tok jeg opp at en må komme bort fra ”the winner takes it all”-mentaliteten. For at valg skal bidra til fred og forsoning, heller enn å nøre opp under konflikt, kreves en inkluderende politisk kultur hvor opposisjonen har kanaler for deltakelse og innflytelse.

Worldwatch institute hevder at en dollar investert i forebygging av naturkatastrofer betyr minst sju dollar spart i gjenoppbygging. Avkastningen av penger benyttet til å støtte freds- og forsoningsprosesser er om mulig enda høyere. Norge bidro med 21,5 millioner kroner til den humanitære og fredsbyggende innsatsen i Elfenbenskysten i fjor og vi skal bidra ytterligere i år. Verken landets eget folk, nabolandene eller det internasjonale samfunnet har råd til å leve med fortsatt krig i Elfenbenskysten. Derfor må alle krefter settes inn på å sikre at valget kan finne sted og at den nye viljen til dialog blir begynnelsen på slutten på krigen. Dette er av avgjørende betydning for utviklingen i store deler av Vest-Afrika.