Utenriksminister Jonas Gahr Støre

En interpellasjon ved representanten Vallersnes (H) om innholdet i den norsk-kinesiske menneskerettighetsdialogen

Interpellasjon for behandling i Stortinget tirsdag 28. mars 2006

Stortingets møte tirsdag den 28. mars 2006. Midlertidigreferat. Sak nr. 2. For hele referatet og av alle innleggene, se www.stortinget.no

Interpellasjon fra representanten Finn Martin Vallersnes til utenriksministeren:

Kinas økende økonomiske forbindelser med resten av verden gir landet betydelig utenrikspolitisk innflytelse. I det norsk-kinesiske politiske samarbeidet har menneskerettighetsdialogen en viktig plass. Kinas og Norges utenrikspolitiske prioriteringer overfor tredjeland er imidlertid delvis sprikende: mens Norge og likesinnede land har vektlagt godt styresett, menneskerettigheter og demokrati i sin utenrikspolitikk, har Kina delvis konkurrerende prioriteringer, for eksempel i Afrika. I hvilken grad benytter Regjeringen menneskerettighetsdialogen med Kina til å drøfte forhold i - og til - tredjeland, og hvilke konkrete saker vil Regjeringen prioritere i så måte?

Finn Martin Vallersnes (H):

Kina – noe fremmedartet som stadig kommer nærmere, er vel kanskje en overskrift. Da jeg satte meg ned for å forberede dette innlegget, slo det meg hvordan min egen oppfattelse av Kina har utviklet seg gjennom livet, fra da jeg var ganske liten og så på Kina som noe stort – det var dynastier og det var Marco Polo og noe fremmedartet keramikk med dragemotiver og hjemme i sjøfartsbyen Haugesund også noen kamfertrekister.

I sum: Kina var spennende, langt borte og berørte oss bare i fantasien. Senere opplevde jeg Kina som ung og som student, og fremdeles var det noe stort – da var det kulturrevolusjonen, og det var Mao, i sum spennende, men ikke fullt så fjernt som før, og noe som berørte oss i den politiske debatten – ikke minst for en som meg, som startet med studentpolitikk. I dag er stikkordene fremdeles at det er stort, både hjemme og globalt. Økonomisk langvarig vekst med økende innflytelse i verdenshandelen og verdensøkonomien, er absolutt en overskrift.

Næring og handel er ikke tema for min interpellasjon. Høyre har sendt en egen interpellasjon om næringspolitikk i lys av Kinas fremgang til næringsministeren. Den kommer opp til behandling på et senere tidspunkt.

I kraft av sin voksende økonomiske tyngde og sin størrelse har Kina selvsagt også en økende politisk innflytelse regionalt og globalt. Det gjør landet til en stormakt. Kina bidrar derfor stadig mer til å sette den internasjonale dagsordenen, og påvirker derved også premisser og kjøreregler for hvordan det internasjonale samfunnet skal fungere. I tillegg til FNs menneskerettighetscharter har vi en rekke internasjonale avtaler som regulerer ulike forhold. Ikke minst for små land er slike kjøreregler en viktig forsikring mot overtramp fra større land. Likevel er det avgjørende hvordan stormaktene velger å oppføre seg på den globale arenaen. Det vil være normgivende, og det kan skape ringvirkninger.

Jeg vil se noe nærmere på Kinas internasjonale aktiviteter. På sitt eget kontinent er selvsagt det regionale ASEAN-samarbeidet viktig for Kina. I tillegg kjenner vi til den såkalte Shanghai-organisasjonen, som bare er få år gammel. Der har Kina også invitert med land som Myanmar og Iran, land som er mer kjent for sine naturressurser enn for demokrati, good governness og praktisering av menneskerettigheter. Ikke minst i Afrika ser det ut for at Kinas utenrikspolitikk følger den kinesiske handlelisten over afrikanske råvarer for kinesisk industri. Noen eksempler: Sudan og Zimbabwe er underlagt internasjonale sanksjoner p.g.a. henholdsvis massakrene i Darfur og Mugabes diktatur. Samtidig har Sudan olje og gull, mens Zimbabwe har platina, kull og tobakk som Kina behøver. Kina støtter landene økonomisk, investerer i infrastruktur, gir gratis utstyr, forsyner dem med våpen og svekker dermed internasjonale forsøk på å presse regimene til ansvar.

Det er intet under at Mugabe på landets uavhengighetsdag i fjor sa: «We look again to the east, where the sun rises, and no longer to the west, where it sets.» Og vi har eksemplene Kongo-Brazzaville, som er storeksportør av tropisk tømmer til Kina på tvers av internasjonale bestrebelser på å verne regnskogen, og Angola, der mange oljeselskaper er engasjert for å utvikle petroleumsressursene i landet. Eksperter mener imidlertid at selskapene må bidra til å bekjempe korrupsjonen i landet. Ingen er imidlertid mer til stede enn Kina, som betaler for jernbane, flyplass og andre infrastrukturprosjekter i landet uten forventninger om noe annet enn oljekonsesjoner på sokkelen.

Henning Kristoffersen, sosialantropolog og studiesjef for Handelshøyskolen BIs programmer i Kina, skriver om Kinas vekst og demokratri i Dagens Næringsliv 20. mars nå i år: «Ved utgangen av år 2005 utstedte Kinas kommunistiske parti sitt første dekret noensinne om demokratiutviklingen i Kina. Rapporten med tittelen «Bygging av politisk demokrati Kina» konkluderer med at kommunistpartiets fortsatte styre er den beste garanti for utviklingen av demokrati i Kina. Lederen for kommunistpartiet tilskriver partiets politiske linje den største delen av æren for den økonomiske veksten Kina nå opplever. Det konkluderes med at det er dagens politiske system som har gjort at det kinesiske folk allerede nyter godt av et sett av demokratiske rettigheter.»

Dette minner om tidligere partiformann Deng Xiaopings uttalelse om at folkets demokrati må bygges på et system der de individuelle interesser må underordnes de kollektive. Og for å sitere Henning Kristoffersen igjen: «Forenklet kan vi si at mens demokrati i vesten sikter til politisk styresett, begrenser betydningen av «demokrati» for Kinas ledelse seg til at stadig flere mennesker får et større handlingsrom.»

Menneskerettighetenes stilling både i kinesisk innenriks- og utenrikspolitikk er problematisk. Hva angår innenrikspolitikken, har Utenriksdepartementet gode verktøy for å belyse og søke å påvirke denne. MR-dialogen mellom Norge og Kina er på mange måter unik og tillater diskusjon av sensitive tema for kineserne. Konteksten er som kjent økte spenninger internt i Kina som følge av landets hurtige og imponerende vekst, økte kontraster mellom by og land, miljøtrusler, uklare eiendomsforhold og korrupsjon med påfølgende demonstrasjoner. Det er all grunn til å si seg godt fornøyd med MR-dialogen i Beijing gjennom flere år, selv om det fortsatt er mye som må endres. MR-dialogen treffer skjæringspunktet mellom juss, politikk og økonomi og gir Norge muligheter for konstruktiv påvirkning.

Nå er det imidlertid ikke den innenrikspolitiske situasjonen som er mitt anliggende i denne interpellasjonen. I dag etterlyser jeg konstruktiv påvirkning også hva angår kinesisk utenrikspolitikk og spesielt i Afrika. Helge Rønning, professor ved Institutt for media og kommunikasjon, hadde en artikkel i Aftenposten i oktober i fjor under overskriften «Imperialisten Kina i Afrika». Fra hans konklusjon siterer jeg følgende: «Det viktigste prinsippet i den kinesiske politikken er å ikke blande seg inn i indre politiske forhold. Dette er dårlige nyheter for den som ønsker å fremme demokrati og menneskerettigheter. Som den kinesiske støtten til Zimbabwe har vist, er slike prinsipper ikke noe som Beijing prioriterer. Kina har ingen problemer med å støtte diktatoriske og korrupte regimer for å fremme egne interesser. Økt kinesisk innflytelse i Afrika representerer derfor utilslørte egeninteresser, og er et klart tilbakeslag for arbeidet for menneskerettigheter, åpenhet og demokrati. Spørsmålet er hvordan de som står for disse verdiene, svarer på dette. Å unnlate å ta opp problemet, under henvisning til at det dreier seg om økonomi og handel, er ingen løsning.»

For Høyre er dette en viktig sak. Jeg imøteser utenriksministerens synspunkter på hvordan Norge skal møte disse utfordringene, og håper han har forslag til hvilke saker Regjeringen i så måte vil prioritere.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Representanten Vallersnes har reist et aktuelt og viktig tema. Stormakten Kinas integrasjon i internasjonal økonomi, politikk og kulturliv er kanskje det sterkeste uttrykk for dagens globaliserte verden. Hvordan Kina vil styre sin utvikling, er et spørsmål av stor betydning, med konsekvenser for alle. Det samme gjelder også spørsmålet om hvordan Kina gjør sin internasjonale innflytelse gjeldende.

La meg innledningsvis nevne at vi i Utenriksdepartementet nå legger særlig vekt på å forsterke kompetansen på Kina og kinesiske forhold, i lys av Kinas betydning og de raskt voksende norsk-kinesiske forbindelser. Og la meg legge til at menneskerettigheter også er et utvalgt satsingsområde for Regjeringens utenrikspolitikk. Disse to områdene faller dermed godt sammen.

Kinas utvikling vil først og fremst bero på de veivalg Kina selv tar. Kina ekspanderer, og landets innflytelse internasjonalt – økonomisk og politisk – er raskt økende. I den sammenheng er det viktig at landets myndigheter gjennom lovgivning og på andre måter legger til rette for en bærekraftig og rettferdig økonomisk og sosial utvikling, en utvikling som utvider demokratiet, som garanterer befolkningen grunnleggende menneskerettigheter, og som ivaretar menneskeverdet.

Fra norsk side kan vi tilby råd, informasjon og erfaringsutveksling på flere områder. Menneskerettighetsdialogen – som skal være konstruktiv, kritisk og ta opp problematiske saker der det trengs – er ett viktig verktøy i dette arbeidet.

Men merk at dialog i et samarbeidsforhold alltid er toveis. I vårt forhold til Kina – et av vår sivilisasjons arnesteder, verdens mest folkerike land – lærer vi også mye, vi får informasjon og nettverk, innenfor økonomi, energi, kultur, forskning og en rekke andre områder.

Hovedformålet for vår menneskerettighetsdialog med Kina er å kunne bidra til å bedre menneskerettighetssituasjonen i landet og drøfte saker av større internasjonal betydning. Ved å eksponere kinesiske beslutningstakere for synspunkter fra norske miljøer har vi samtidig mulighet til å øve innflytelse på hvordan Kina opptrer internasjonalt og overfor tredjeland. Vi skal ikke ha overdrevne forventninger til hvor langt en slik innflytelse kan strekke, men at den kan bidra positivt, er det liten tvil om. Det er en god tilleggseffekt av dialogen, som vi mer og mer ser verdien av.

En annen effekt er at vi får inntak også i andre politikkområder, norsk-kinesiske, overfor tredjeland og internasjonale.

Samtidig vil en dialog aldri frata oss retten til og ansvaret for å ta opp og påtale klare brudd på menneskerettighetene – og det gjør vi. Det skjer store framskritt i Kina, også politiske. Men fortsatt er det mye uløst innen demokrati, menneskerettigheter og utvikling av rettsstaten. Ta faglige rettigheter som ett eksempel. Ta bruk av dødsstraff som et annet.

Det er kun to land som har menneskerettighetsdialog med Kina på politisk nivå. Ett av dem er Norge. Dette gir vår kontakt med Kina en særlig dimensjon. Under det siste arbeidsmøtet som fant sted i Oslo i januar, deltok over 30 norske og kinesiske institusjoner og organisasjoner, og det var det mest omfattende møtet i dialogen til nå. På dagsordenen stod arbeidstakeres rettigheter, fangers rettigheter og anholdtes rettigheter.

La meg utdype dette førstnevnte tema, som eksempel: I menneskerettighetsdialogen har vi gjort næringslivets samfunnsansvar og arbeidstakeres rettigheter til et sentralt tema. Fra norsk side er mange aktører involvert: Arbeids- og inkluderingsdepartementet, LO, NHO, Fafo og Senter for menneskerettigheter. Formålet er å skape kontaktflater mellom kinesiske og norske fagmiljøer – kontaktflater som gir grobunn for tillit og for konkrete samarbeidsprosjekter – og grunnlag for kritisk dialog hvor problemene kan tas opp.

At kinesisk og utenlandsk næringsliv viser samfunnsansvar, er en viktig faktor for utviklingen i Kina, som i Norge og i andre land. Det samme gjelder særlig for kinesiske selskapers ekspansive og innflytelsesrike opptreden i tredjeland. Mange er kritiske til kinesisk næringsliv på grunn av manglende respekt for faglige rettigheter og en ikke tilstrekkelig bærekraftig – ja, ikke fornuftig – forvaltning av ressursene.

NHO og LO har i en årrekke hatt et omfattende samarbeid med sine søsterorganisasjoner i Kina om næringslivets samfunnsansvar, og det har båret frukter. Norsk næringsliv holder nå kurs for kinesiske kolleger som skal investere ute, om hvordan de kan overholde disse kravene. Kinesiske myndigheter innførte i fjor krav til samfunnsansvar som betingelse for tildeling av eksportkvoter for et utvalg sektorer. Kinesiske selskaper som skal samarbeide med vestlige selskaper, som Statoil og Kværner, vet at det settes tydelige krav til deres forretningspraksis. Det er positivt.

Kina legger i økende grad viktige premisser for hvilken retning globaliseringen tar. Hvilke veivalg landet foretar, får avgjørende innvirkning på jordas miljø og klima – og på den globale utviklingen – politisk og økonomisk. Kina er verdens største mottaker av utenlandske direkte investeringer, verdens viktigste fabrikk for arbeidsintensiv industri og en av verdens største eksportører. Samtidig investerer kinesisk næringsliv stort i utlandet, og ikke minst i Afrika, som representanten nevner.

Hvilke arbeidsstandarder som praktiseres i Kina, vil dermed ha innflytelse på arbeidsstandarder og arbeidsdeling globalt. At kinesisk næringsliv hjemme og ute tar samfunnsansvar, vil være bestemmende for om man skal lykkes i å utvikle et rettferdig, humant og bærekraftig arbeids- og næringsliv i andre deler av verden. I kontakter og samarbeid med Kina vil derfor området arbeidstakeres rettigheter og bedrifters samfunnsansvar bli tillagt økende vekt.

Økt regionalt samarbeid om menneskerettigheter er også viktig. Kina har stor innflytelse i Asia, og vi bringer derfor landets rolle i hele regionen inn i vår dialog med kineserne. Dette gjelder bl.a. Kinas rolle i arbeidet med å få til en mer positiv utvikling i land som Burma og Nord-Korea. Norge arrangerer sammen med Canada og Kina et årlig menneskerettighetssymposium for asiatiske land.

I norsk utenrikspolitikk vil vi være pådrivere for at Kina skal bidra aktivt til et verdenssamfunn forankret i FN, basert på respekt for menneskerettigheter, solidaritet, fellesskap og rettferdig fordeling.

Disse emnene stod sentralt under den kinesiske utenriksministers besøk til Norge i februar i år. I møtet med min kollega dominerte forhold i og til tredjeland: Iran, ikke-spredning, FN-reform og fredsprosesser i ulike deler av verden, bl.a. Sudan.

Kinas engasjement på det afrikanske kontinent må særlig ses på bakgrunn av deres store behov for stabil tilførsel av energi. Økende kinesisk engasjement i Afrika de siste årene er en av de mest markante endringene i tredjelands engasjement på dette kontinent. Det er ingen tvil om at egeninteresser ligger til grunn for Kinas engasjement, noe kineserne heller ikke legger skjul på. Eksempelvis eksporteres ca. halvparten av Sudans olje til Kina. Det er dermed i Kinas egen interesse å bidra til fred og stabilitet i regionen.

Vårt budskap er at godt styresett, korrupsjonsbekjempelse, menneskerettigheter og demokrati er viktige elementer for å sikre slik stabilitet. Selv om vi ikke alltid vil være enige med kineserne om hva som skaper fred og stabilitet, f.eks. i Sudan, ser vi positivt på at Kina spiller en mer aktiv rolle også på dette området. Og vi ønsker et nærmere samarbeid.

Jeg registrerer debatten i norske medier om Kinas rolle på det afrikanske kontinent. Noen vurderer det økende engasjementet som en trussel, mens andre mener det stimulerer til økt økonomisk vekst for Afrika.

Det er verdt å merke seg at Kina nå har lagt fram en egen Afrika-strategi. Den beskriver Kinas prinsipielle holdning om at statssuverenitetsprinsippet setter strenge grenser for å påvirke forhold i andre land med hensyn til demokrati, menneskerettigheter og godt styresett. Kina – i lys av landets egne erfaringer – står for en politikk hvor handel og næringslivssamarbeid er den mest effektive måten å løfte Afrika ut av fattigdom på. Men det betyr også at Kina har færre sperrer mot tett samarbeid med politiske regimer vi normalt holder større avstand til.

Kina har ulike motiver for sitt engasjement. I ulike vurderinger har analytikere framhevet tre målsettinger for Kinas ekspansjon: økt adgang til naturressurser, nye markeder for kinesiske varer og tjenester og langsiktig politisk og økonomisk innflytelse.

Vi har over tid sett at Kinas raske og store økonomiske vekst har ført til mangel på energi og råvarer, og at det er noe av bakgrunnen for den kinesiske interessen for Afrika. Kinas handel med afrikanske land er tredoblet bare på de siste fem år. Også afrikanske arbeidsplasser går tapt på grunn av den økte importen fra Kina, bl.a. i tekstilindustrien. Fra 2003 til 2004 økte eksporten fra Kina til Sør-Afrika med 88 pst. innen denne sektoren, for å ta ett tall.

Dette stod også på dagsordenen da den kinesiske utenriksministeren var i Oslo. Vi er enige om å ha nærmere kontakt mellom Norge og Kina knyttet til utviklingen i Afrika, noe ambassaden allerede følger opp.

Fra norsk side mener vi at slike forhold som er viktige for norsk bistand, godt styresett, menneskerettigheter og demokrati, er forutsetninger for økonomisk og sosial utvikling. Kina deler ikke utelukkende dette syn. Jeg tror likevel at vi skal kunne finne en plattform for økt norsk-kinesisk samarbeid om disse spørsmålene. Det gir oss også rom for å ta opp spørsmål, utfordre analyser og gi alternative vurderinger.

Kinas økonomiske vekst og økende betydning globalt krever et annet og mye tydeligere og sterkere søkelys på dette store landet enn hva som har vært vanlig i norsk utenrikspolitikk og utenrikstjeneste. Kinas rolle slår inn med full tyngde på nær sagt alle utenrikspolitiske områder. Dette illustrerer også behovet for å se ulike politikkområder i sammenheng.

I sammenheng med den modernisering og omorganisering av Utenriksdepartementet som vi nå gjennomfører, er bl.a. fornyet fokus på Kina, Afrika og menneskerettigheter sentralt. Et hovedmål er å jobbe mer i prosjekter på tvers av politikkområdene. Eksempler her er arbeidsgruppene jeg har etablert for å vurdere hvordan vi bedre kan møte utfordringene som globaliseringen skaper, og utvikle en helhetlig Afrika-strategi for norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Kinas betydning vil ha en viktig plass i disse gruppenes arbeid. Det skal også utvikles en ny Kina-strategi.

Det kan bli aktuelt å samarbeide tettere med Kina i løsningen av ulike konflikter og i fredsprosesser, hvor vi begge søker å bidra til stabilitet, sikkerhet og utvikling. Dialogen og samarbeidet om disse og andre spørsmål vil bli fulgt opp videre. Det gjelder bl.a. gjennom mitt eget og utviklingsministerens planlagte besøk til Kina nå i år og under det norsk-kinesiske rundebord om menneskerettigheter i Beijing i juni.

Jeg ser fram til en informasjons- og meningsutveksling om disse spørsmålene her i denne sal, og jeg vil derfor igjen takke representanten Vallersnes for å ha tatt opp et så aktuelt og prinsipielt viktig utenrikspolitisk tema.

Finn Martin Vallersnes (H):

Jeg takker utenriksministeren for innledningen, og merker meg at Kina er et satsingsområde i UD. Det har jeg full forståelse for. Jeg er også glad for understrekingen av at dialog er toveiskommunikasjon. Det stemmer veldig godt overens med min oppfatning om at selv om man har svært ulike synspunkter og står steilt mot hverandre på en del ting, er det alltid mye å lære – gjensidig – og det har vi helt sikkert også.

Utenriksministeren har tidligere i denne sal hevdet at Norge ikke er et lite land. Han argumenterte da med at Norge har langt større utenrikspolitisk og økonomisk innflytelse enn hva folketallet skulle tilsi. Jeg håper han har rett, siden dagens utfordringer vil kreve all den innflytelse som utenriksministeren kan mobilisere. Det handler om å kombinere verdens folkerikeste land, Kina, og verdens neststørste kontinent, Afrika, med noe av det viktigste vi har i vår utenrikspolitikk, nemlig menneskerettigheter, demokrati, godt styresett og konfliktløsning. Afrikas vei til utvikling kan bare gå gjennom styrket demokrati, bedre styresett, mindre korrupsjon, færre kriger og konflikter og likeverdig deltakelse i global handel. Alt dette er viktige mål for norsk politikk overfor Afrika, og en slik politikk er blitt ført av en rekke regjeringer med støtte i Stortinget.

Samtidig skal vi være bevisst på forhistorien. Afrikas enorme naturressurser og andre lands appetitt på disse har voldt kontinentet mye lidelser i århundrer. Ressursene er der stadig, appetitten er kraftig økende over hele verden. Faren for kollisjon mellom økonomi og menneskerettigheter, for å si det noe forenklet, er der hver eneste dag. Kontroll over og inntekt fra egne naturressurser vil være en vesentlig forutsetning for en videre god utvikling i Afrika. Om ti år vil Afrika kunne være like viktig i det globale oljemarkedet som Midtøsten. Dette angår Norge som energinasjon med interesser overfor afrikanske oljeproduserende land, men også som betydelig giver av bistand, lån og gjeldslette til fattige afrikanske land.

Bondevik II-regjeringen økte bistanden spesielt til fattige land i Afrika, samtidig som det settes klare krav til mottakerlandenes styresett og transparency, liksom til bedret oppfølging og evaluering av måloppnåelse. Dersom de samme landene fyller våre forutsetninger i kontakt med oss, men helt andre forutsetninger når det gjelder kontakt med andre samarbeidsland, er situasjonen ganske uholdbar. Det bringer opp spørsmålet om hvilke multilaterale fora eller arenaer vi har for å komme i inngrep med Kina om praktisering av menneskerettigheter og godt styresett i forhold til tredjeland. Jeg håper utenriksministeren kan konkretisere dette nærmere.

Spesielt er det interessant å høre hvilke muligheter utenriksministeren og Regjeringen ser for FNs nye menneskerettighetsråd. Hva mener utenriksministeren det kan brukes til?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Jeg har, riktig, gitt uttrykk for at det ikke er riktig å kalle Norge et lite land. Hvorvidt vi skal måle oss med Kina i alle sammenhenger, skal jeg være litt tilbakeholden med. Men vi skal i hvert fall ikke vike tilbake for å ha prinsipielle synspunkter og bruke de kanalene vi har. Jeg mener at Vallersnes’ innlegg nå var en god presisering av de utfordringene vi står overfor. Det er deler av den begrunnelsen som har ført til at jeg nå har ønsket å sette fokus på norsk utenrikspolitikk i Afrika, fordi jeg tror at det mer ensidige bistandsfokus vi har hatt på Afrika, som fortsatt skal bestå som en viktig faglig innfallsvinkel, kanskje fører til at vi har mindre perspektiv rundt disse spørsmålene som representanten Vallersnes tar opp.

Norges ambassadør i Mosambik nevnte for meg hvordan utviklingen av kinesiske interesser i dette landet nå påvirker hvordan landet utvikler seg på en annen måte enn hva vi normalt har hatt på vår radar i Utenriksdepartementet, og da trenger vi et rammeverk for å forstå det.

Stormaktskonfrontasjonen i Afrika, som også handlet om ressurser, er nå blitt avløst av en ny jakt på ressurser i Afrika. Vallersnes har gitt en god del eksempler. Kronikken til Helge Rønning, som jeg også leste i sin tid, har vist og eksemplifisert det på andre måter. Det er riktig at det kan komme til en type konfrontasjon mellom ulike perspektiver når det gjelder syn på samfunnsutvikling, menneskerettigheter, godt styresett, som noen land legger vekt på, mens andre land som kommer til afrikanske land, ikke legger vekt på det og dermed fritar en del styresett fra det presset de burde være under for å følge internasjonale, globalt anerkjente standarder.

Norge har tre hovedspor her, mener jeg. Det ene er vårt bilaterale forhold, som bør profesjonaliseres i en utenrikspolitisk retning til også å kunne være vâr for disse dimensjonene, både i vår analyse og i måten vi har dialog med myndighetene i Afrika, hvor vi har stor representasjon. Det andre er den støtten vi gir til afrikanske egne organer som ønsker å bidra til en multilateral utvikling og universelle prinsipper knyttet til menneskerettigheter, FNs konvensjoner om politiske og sosiale rettigheter. Jeg tenker da i første rekke på den rollen AU, Den afrikanske union, kan ha, de bestrebelsene Afrika har for å få til et samarbeid innenfor økonomi, innen det såkalte Nepad-initiativet. Norge må posisjonere seg slik at vi er tungt til stede i de landene som er toneangivende i den sammenheng.

Så er det, som representanten sier, FN-sporet. Det gjelder jo å styrke de universelle standardene som gjør at de står sterkt i møte mot det trykk ressurssugne land fra utsiden kan ha når de gjør sin innflytelse gjeldende. Det handler om FN, Verdensbanken, og jeg har også stor tro på at det FN-organet for menneskerettigheter som nå er opprettet – dog ikke perfekt, men allikevel et veldig viktig skritt på veien – kan være en viktig institusjon, slik at en også har tillit og legitimitet, både i Afrika og hos et land som Kina, slik at ens arbeid blir godt respektert.

*****

Finn Martin Vallersnes (H):

Jeg vil takke alle deltakerne i debatten for gode innlegg. Det er åpenbart et veldig aktuelt tema, og jeg har stor tro på at dette er et tema som vi kommer til å møte igjen, og med stadig større styrke, fordi det gror nærmere og nærmere oss.

Jeg merket meg med interesse utenriksministerens vektlegging av å se utviklingspolitikken og utenrikspolitikken mer i sammenhengen, kanskje også konfliktløsning. Dette er et tema vi har vært borti flere ganger de siste årene. Det er åpenbart en del fellesanliggender, eller skjæringspunkt, mellom disse politikkområdene hvor arbeidet forsterkes hvis man koordinerer bedre. Da står menneskerettigheter og good governance absolutt sentralt. Så gjelder det å balansere dette mot det vi kan kalle andres annerledeshet, og ha respekt for den annen part i en dialog. Som en var inne på tidligere i ordskiftet: Det er alltid noe å lære begge veier.

I en slik prosess er det desto viktigere å bli enda mer bevisst enn vi har vært til nå på hva som er kjerneelementene når vi snakker om godt styresett og menneskerettigheter. Vi vet noe om hva innbyggerne selv mener om dette i en del av de landene vi er opptatt av. Vi har en liknende problemstilling i de arabiske land, og der foreligger det store rapporter fra UNDP om temaet. Folk sier gjennomgående at de så avgjort ønsker seg et demokratisk styresett, men det er nok fra innbyggernes side vektlagt at det mest retter seg mot trygghet for den enkelte, altså menneskerettigheter og friheter, at de ønsker seg en representativ og ansvarlig politisk ledelse, og et effektivt arbeid mot korrupsjon. Så får en ha desto større respekt for at det kan finnes lokale utforminger, lokale koloritter, når det gjelder hvordan man utformer institusjonene rundt den demokratiske strukturen.

Jeg merket meg at utenriksministeren så tre påvirkningskanaler: den bilaterale overfor Kina, som kan gis en utenrikspolitisk dimensjon, forholdet til afrikanske fora som AU og NEPAD – og jeg vil for min del spesielt si at hvis man i denne sammenheng kan få inn relevante kriterier i African Peer Review Mechanism, så er det et konkret verktøy – og FN og hvilke forhåpninger en bl.a. kan ha til det nye MR-rådet.

Spørsmålet er da om Regjeringen er forberedt til å bruke dette nye redskapet, dette nye rådet, og derved bidra til å utforme dets praksis. På alle disse tre virkemiddelområdene ser jeg frem til utenriksministerens tilbakemelding om dette i fremtidige redegjørelser.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

La meg også få takke representanten Vallersnes for denne viktige debatten, som jeg har hatt stor glede av, og mange gode synspunkter. Jeg vil først gjøre det klart for alle som har vært inne på det i innleggene sine, og det er det bred enighet om i denne sal: Norge skal ikke og kan ikke akseptere brudd på menneskerettigheter, dødsstraff, brudd på internasjonalt anerkjente prinsipper for styresett og brudd på politiske og sosiale rettigheter. Det må vi være tydelige på i alle sammenhenger, og vi må ha en strategi for hvordan vi kan vinne gjennomslag for det. Total mangel på dialog og engasjement, som vi har hatt diskusjon om i denne sal tidligere, er neppe en god strategi for å nå fram langs den lange veien.

La meg også komme inn på at vi i MR-rådet etter vårt skjønn vil få større anledning til å ta opp disse spørsmålene og gjøre koblinger til andre deler av FNs arbeid. I vår MR-dialog med Kina, som kan bli et speilbilde av det vi tar opp i globale sammenhenger, er vi opptatt av religionsfrihet, ytringsfrihet og politiske og sosiale rettigheter på ulikt vis.

Så vil jeg si at tanken på at det afrikanske samfunn og de afrikanske lands demokratier kan ta over den kinesiske måten å styre samfunnet på, har jeg like liten tro på som at den sovjetiske modellen var god for afrikanske samfunn i den tiden Sovjetunionen var en aktiv aktør på det afrikanske kontinent. Jeg tror heller ikke vi skal ha et vestlig perspektiv på hvordan afrikanske land utvikler seg. Det vi ser i de landene som nå har utvikling i Afrika, er at de utvikler demokrati i pakt med afrikanske tradisjoner og basert på internasjonalt anerkjente universelle verdier som er nedfelt i FNs dokumenter og prinsipperklæringer. Og det er det vi må støtte opp om.

Her mener jeg at representanten Marit Nybakk i sitt innlegg pekte på de veiene Norge har. I arbeidet med land i Afrika, hvor det er viktige å få til freds- og forsoningsprosesser, er det ikke noe alternativ til å arbeide med en realitet, for Kina er en realitet i Afrika, og vi må bruke de kanalene vi har. Så må vi arbeide aktivt overfor afrikanske land.

Jeg vil slutte med det jeg sa i mitt innlegg, og som flere har vært inne på her: Det fordrer nytenkning i norsk utenrikspolitikk, fordi det afrikanske bildet blir mer komplekst – fra å ha vært delt i den kalde krigens logikk, fra å ha vært tung på bistand, til nå å skulle håndtere en mer sammensatt utenrikspolitisk dagsorden, hvor Kina er et nytt element, med både utfordringer og muligheter som vi i vår utenrikspolitikk skal være aktiv for å utnytte.

Presidenten: Debatten i sak nr. 2 er avsluttet.

Hele referatet (alle innleggene): http://www.stortinget.no/stid/2005/midl/s060328.htm