FNs Sikkerhetsråd har enstemmig vedtatt en resolusjon for å få slutt på krisen i Libanon. Det som må prioriteres høyest nå er at den skjøre våpenhvilen respekteres, at sikkerhetsrådsresolusjonen implementeres og at det tas initiativ til en politisk prosess som kan åpne vei for virkelig fred. Det internasjonale samfunn må i sine handlinger ledes av en felles overbevisning om at vold aldri vil føre til en varig løsning.

Vi som står bak denne artikkelen, sammen med den organisasjonen vi representerer, Sosialistinternasjonalen (mer enn 165 progressive partier fra hele verden er medlemmer av Sosialistinternasjonalen), har alltid forsvart Israels rett til å eksistere og forsvare seg. Vi ønsker å se at israelske borgere lever trygt i fred med alle sine naboer. Vi har konsekvent fordømt angrep rettet mot den israelske sivilbefolkningen.

Israel hevder at hensikten med aksjonene deres i Gaza og Libanon er å sikre egen trygghet. Ensidig bruk av makt og en fortsatt okkupasjon vil imidlertid aldri gi Israel varig trygghet. Den reaksjonen Hizbollahs innledende angrep førte til, og også Israels militære reaksjon i Gaza, står ikke i rimelig forhold til det som utløste reaksjonene. Det vil ta generasjoner å bygge opp igjen det som er ødelagt i Libanon, ikke bare materielt men også psykologisk. Hizbollah, som hevder at de kjemper for Libanons selvstendighet og uavhengighet, er også ansvarlig for angrep som ikke kan aksepteres og som setter uskyldige israeleres og libaneseres liv i fare.

Vi er overbevist om at den måten denne politikken blir ført på, bare vil skape større mistro, forsterke polariseringen og befeste hatet mellom naboer som er nødt til å lære seg å leve sammen. En militær løsning lar seg ikke gjennomføre. Krig styrker stillingen til dem som anser terror som det eneste virkningsfulle våpenet. Den skaper grobunn for mer vold, utrygghet og ekstremisme over hele Midtøsten. De moderate kreftene blir marginalisert. Virkningen på lang sikt vil være at ethvert forsøk på demokratisering i regionen undergraves.

Kreative og dristige diplomatiske fredsinitiativer må lanseres som et alternativ til militær logikk. Dette har skjedd før. Gulf-krigen førte til fredskonferansen i Madrid i 1991 og den påfølgende Oslo-avtalen mellom PLO og Israel i 1993.

Sommerens krise kan være et springbrett for en langsiktig politisk løsning som omfatter alle partene i Midtøsten. Dagens usammenhengende og stykkevise strategier vil ikke føre til at voldssirkelen brytes. I tillegg til å stå sammen om å få en slutt på krigen i Libanon og Gaza, må nøkkelspillere som FN, USA, EU og Russland utarbeide en omfattende sikkerhetsramme for Midtøsten. Det internasjonale samfunn bør kreve at det umiddelbart innledes forhandlinger for å opprette en palestinsk stat, og forlange direkte forhandlinger om en fredelig løsning mellom Israel og Syria.

Dersom det internasjonale samfunn skal bevare sin troverdighet, må det settes en regional dagsorden, det må tas et initiativ for felles trygghet – et Madrid II. Dette forutsetter deltakelse fra alle parter, inkludert Syria og Iran, i tillegg til politiske og religiøse grupper. En isoleringsstrategi har ført til at det har oppstått en farlig bekvemmelighetsallianse mellom ekstremistiske krefter som er ekskludert fra politiske prosesser og maktstrukturer. Med mindre de ledende aktørene har et eierforhold til lokale løsninger, vil det aldri bli varig fred.

Dersom vi skal ha håp om å få en slutt på voldelig ekstremisme, må vi la religiøse og militante grupper delta i samtaler og forplikte seg på en ansvarlig måte, og de må ta tak i de egentlige årsakene til volden. Både PLO og de militante israelske gruppene som var aktive da staten Israel ble opprettet, beveget seg bort fra vold så snart det internasjonale samfunn lot dem delta. Innflytelsesrike grupper som Hamas, den rettmessige vinneren av det palestinske valget, kan ikke elimineres med militær makt eller presses politisk til å forsvinne.

Radikaliserte grupper må for sin del gi avkall på vold og godta internasjonale prinsipper og folkeretten. Man bidrar ikke til den nåværende eller framtidige velferden til menneskene i regionen ved å forårsake at liv går tapt. For øyeblikket har vi ikke noen garanti for at en politisk våpenhvile med Hamas eller Hizbollah vil føre til at de gir avkall på sin absolutistiske visjon. Vi må ha en diplomatisk prosess som innebærer rettigheter og forpliktelser. Nøkkelen til å sikre varig fred er å utvikle politiske systemer som gir rom for moderasjon og demokrati.

Derfor må vi gi vår støtte til de politiske alternativene til den voldelige ekstremismen. Vi støtter den palestinske presidenten Mahmoud Abbas' initiativ for å forene den palestinske ledelsen. Det kan føre til større moderasjon fra Hamas' side og skape reelle muligheter for å forhandle fram en tostatsløsning. Dersom dette forsøket lykkes, må det internasjonale samfunn raskt inngå et fullstendig samarbeid med Den palestinske myndigheten.

Vi anmoder innstendig om at forebyggende diplomati benyttes framfor forkjøpsangrep. En slik inkluderingspolitikk framfor en ekskluderingspolitikk er basert på politisk pragmatisme og en tro på at blodbadet kan og må ta slutt. For å få slutt på at uskyldige mennesker betaler med sine liv, må verdens ledere handle raskt og være dristige. Sosialistinternasjonalen har forpliktet seg til å arbeide intenst med sine partnere i regionen slik at fred i Midtøsten blir en realitet.

”Dersom det internasjonale samfunn skal bevare sin troverdighet, må det lanseres kreative og dristige diplomatiske fredsinitiativer som et alternativ til militær logikk”

”Krig styrker stillingen til dem som anser terror som det eneste virkningsfulle våpenet”

”Sommerens krise kan være et springbrett for en langsiktig politisk løsning som omfatter alle partene i Midtøsten”.

****

Engelsk versjon av kronikken, se her

Kronikken oversatt til italiensk finnes på ambassaden i Roma sin hjemmeside her