Sjekkes mot framføring

Kjære venner,

Det er alltid hyggelig å være her hos kolleger, venner og naboer i Stockholm.

Det er ikke forslitt å si at vi kommer hjem når vi reiser i Norden. I alle fall ikke jeg, som har en halvt svensk far og slipper å bo på hotell i byen, men kan våkne og se utover hustakene fra et soverom hos min søster.

Og videre, så har i alle fall alle i min politiske bevegelse særlige politiske bånd til Sverige, svenske partifeller, svensk politikk, og ikke minst til svensk samfunnsdebatt.

Og siden vi er i et utenrikspolitisk institutt – ja, en stor takk til UI og til forskningssjef, professor Olav Knudsen – så vil jeg gjenta det som også tåler å bli gjentatt:

Det lille skiltet et sted i Østfold der Norge går over til å bli Sverige – eller omvendt. ”Riksgrensen følger bekken”, står det. Det står for meg som et av de høyeste uttrykkene for sivilisasjon.

Vi har sammen lagt bak oss 2005, et markeringsår der vi nordmenn markerte – eller feiret – 100 års selvstendighet. Jeg sa til det diplomatiske korps i Oslo før nyttår, at for 2006 har vi én god og én dårlig nyhet: Den gode er at det drar mot slutten av et år der nordmenn fokuserer på seg selv. Den dårlige nyheten er at 2006 er Ibsen-år. Det er selvsagt en god nyhet, men man kan ironisere over det, fordi vi vil i år ha Ibsens meget skarpe blikk på oss nordmenn – og oss nordiske også, for den sakens skyld.

Og Henrik Ibsen er fortsatt aktuell. Det er derfor vi markerer ham. Da Ibsen forlot Norge i 1864 - for å innlede et 27 års opphold lenger sør i Europa - var det i dyp fortvilelse over svensk-norsk unnfallenhet i forhold til den tyske aggresjonen mot nabolandet Danmark.

Ibsen skriver til forfatterkollega Bjørnstjerne Bjørnson fra Roma om ”de politiske forholdene hjemme” som ”bedrøvet” ham. Han skriver om ”løgner og drømmer”, og om at nåtidens nordmenn har ”åpenbart ikke mer med sin fortid å gjøre enn grekerpiratene har med den slekt som silte til Troja og ble hjulpet av Gudene”.

Til kong Carl XV av Sverige og Norge skriver han; at han vil vekke sine landsmenn opp av sløvheten ”og bringe dem til å se hvor de store livsspørsmål peker hen” og han snakker om sin viktigste livsgjerning, nemlig den å ”vekke Folket og bringe dem til å tenke stort”.

Tenke stort; ingen liten visjon. - Men som vi til tider kan la oss inspirere av, uten å la det gå oss til hodet.

*****

Og jeg begynner her, med et stort anslag når jeg nå skal nærme meg mitt hovedbudskap: Fokus på utfordringer og muligheter i nord. - Et norsk nærområdeperspektiv.

Det som fascinerer med Norden i et utenrikspolitisk perspektiv, er kombinasjonen av fellesskap og ulikt utsyn:

I to dager i forrige uke har vi hatt nordisk utenriksministermøte på Svalbard. Der fikk vi bekreftet fellesskapet. Den unike muligheten til å diskutere politikk, på eget språk, med fire kolleger. Det felles nordiske verdigrunnlaget, felles kulturelle rammer, felles samfunnsforhold, felles referanser.

Men også ulikt utsyn. Jeg husker fra 1990-tallet, da jeg arbeidet med Gro Harlem Brundtland (ja, Carl Bildt minnet meg om det da jeg møtte ham igjen i går kveld), hvordan særlig Sverige ledet an i utviklingen av Østersjøarbeidet. Det gjaldt også Danmark og Finland. Norge og Island var med.

Finland har lenge hatt sin spesielle erfaring med den lange grensen mot Russland og har ført an i utviklingen av EUs nordlige dimensjon. Island, med sin posisjon i havet. Og Norge, som kyststat helt til Barentshavet, og som pådriver for Barentssamarbeidet.

Ulike utsyn. Tre land i EU, to i EØS. Tre land i Nato, to land i partnerskap. Atlanterhavsdimensjonen.

Ett trekk ved hele dette bildet, som nordister kan beklage, er at vi ikke har samlet oss bedre.

Jeg deler denne beklagelsen og vi nordmenn må bære vår del av ansvaret.

Men den andre siden er rikdommen i mangfoldet, og de mulighetene det gir oss til å se nye perspektiver, forutsatt at vi holder fast ved møteplassene.

Denne talerstolen, dette første seminaret i en serie om ”skandinaviske veivalg”, er en slik møteplass, og jeg vil dele et norsk utsyn – mot nord. Og la meg begynne med en svensk inngang.

Unionstiden som vi markerte slutten på i fjor, var en veksttid, for begge land, ja ikke minst for Norge. I denne perioden gjennomgikk Norge en omfattende politisk, økonomisk og kulturell utvikling. En modernisering. Det var også en veksttid for det regionale samarbeidet, for det nære folkelige samarbeid over grensene.

Ett eksempel – som jeg også nevner i min kronikk i Svenska Dagbladet i dag – er byggingen av jernbanen mellom Narvik og Kiruna, ferdigstilt i 1902, midt under diskusjonene om unionens stilling og oppløsning. Gjennomføring av et slikt prosjekt – nettopp i nord – bar bud om langsiktighet og klokskap, til beste for et gjensidig fordelaktig samarbeid. Og dette har også preget samarbeidet siden – og åpner perspektiver framover.

Jernbanen mellom Kiruna og Narvik bidro til å åpne flere store, nye industrikapitler i nord og de binder våre to land sammen i et område som ligger langt fra Stockholm og Oslo. Nå er visjonen at Kina kan sende varer fra hjemlandet hele veien til en isfri havn ved Atlanterhavets vestkyst – til Narvik. Det er spennende.

Det vi i Norge gjerne kaller ”Nordområdene” er et av de aller viktigste strategiske satsingsområdene for Jens Stoltenbergs andre regjering, som nå har arbeidet i et halvt år.

For det er her at de største endringene i norske nærområder, i Nordens nærområder, finner sted.

Men hva mener vi med ”nord”?

Under et tilsvarende nordområdeseminar og møte med tyske politikere og forskere i Berlin nå i februar, var det en ledende deltaker som sa at for ham var nordområdene Schleswig-Holstein. Ja, alt er relativt.

Under mine studieår i Paris spesielt, la jeg merke til at værmeldingene på TV la ut kart over Europa som skar kontinentet vårt av ved den 60. breddegrad. På den måten fikk man inkludert breddegraden som forbinder Oslo, Stockholm og Helsingfors. Nord for dette sluttet TV-skjermen.

Men der begynner jo en ny virkelighet, og det er denne, den aller nordligste, dette handler om, og som jeg skal snakke om nå i dag.

Mitt budskap til dere i dag er at vi må få et fornyet fokus, et videre blikk, rettet mot nord. Enten vårt virke er i Paris, Brussel, Washington, Stockholm eller Oslo.

”Vårt ansikte är sedan hedenlös vänt öster”, beskrev den svenske historikeren Harald Hjärne Sveriges orientering i verden. I Norge har vårt blikk vært vendt mot vest. Men vår egen lysende lyriker Rolf Jacobsen sier i et av sine dikt; ”Se oftere mot nord”, som han avslutter slik; ”Det er langt dette landet. Det meste er nord”.

Nordområdene – sett fra Norge – omfatter våre tre nordligste fylker – län - og øygruppen Svalbard. Havområdene under norsk jurisdiksjon omfatter blant annet store deler av Barentshavet og strekker seg langt inn i Polhavet.

Et verdensbilde definert av det klassiske europeiske sentrum, med Amerika og Asia ute på ytterfløyene, gir et feilaktig bilde av globale, politiske realiteter og persepsjoner.

Analytisk må vi snu på globen, vi må endre ståsted. Og vi får ny innsikt hvis vi ser nordområdene, Barentsregionen, de arktiske områdene, og polhavet som et sentrum.

Et slikt, endret fokus setter viktige spørsmål ved våre oppfatninger av utfordringene og mulighetene knyttet til miljø og klima, og til utnyttelsen av fiskeriressurser, og ikke minst når det gjelder åpningen av et nytt europeisk og globalt energikapittel lengst mot nord.

Dette perspektivet berører Norge sterkt – og det understreker våre rettigheter – men kanskje framfor alt: Vårt ansvar.

For mens de svenske nordområdene befinner seg i innlandet, er de norske nordområdene vendt mot havet. Norge har jurisdiksjon over et havområde som er seks ganger større enn vårt landområde.

Og perspektivet endres når vi setter dette store havområdet i sentrum, og det endres når vi inkluderer de politiske og økonomiske interessene som nå blir knyttet til dette området.

Her kommer analysen inn. Hva er i endring?

Vi har et stort ansvar. Vi har et ansvar for forvaltning av viktige ressurser i havet, for dagens generasjoner, og for kommende generasjoner.

Siden slutten av Den kalde krigen, har nordområdene blitt løftet oppover den politiske dagsorden. Gradvis har vi også sett at perspektivet endrer seg.

Det som var en region preget av kald krig, spente relasjoner mellom øst og vest og nesten ingen menneskelig kontakt over landegrensene, har utviklet seg til en åpnere region der nye utfordringer og muligheter nå står fram.

Før var det slik at sikkerhetspolitikken og militær og strategisk styrkebalanse nærmest trumfet alle andre tilnærminger til side. (Ja, dette er jeg kjent med, lært opp i, fra min tid ved Sjøkrigsskolen). Men historisk skal vi kanskje heller tenke at Den kalde krigen blir stående som en parentes, for jernteppet står i nord i kontrast til handel og samkvem gjennom århundrer. (Og Norge har levd i fred med Russland, vår nabo i øst, i over ett tusen år). Samtidig som vi har et våkent øye for kjente sikkerhetspolitiske og militærpolitiske realiteter, må vi frigi tanken, til å se enda lengre linjer i historien og hente fram igjen handelsmønstre, kommunikasjonsmønstre, fra før 1917.

Etter 1990 ”lettet dimman” og vi fikk øye på nye dimensjoner. Noen sa at det vi så, da vi reiste inn i det nye Russland, var en ny versjon av ”Darkness at Noon”. Ja, vi blir minnet om det nå hvor vi markerer 20 år siden Tjernobyl.

Noe av det første jeg fikk ansvaret for som nytilsatt embetsmann på Statsministerens kontor i 1990, var å møte utfordringen fra et folkelig engasjement i Nord-Norge som rettet seg mot det som ble kaldt ”Dødsskyene fra øst”. Det handlet om å stoppe forurensningen fra tungindustrien i Nikel, bare noen kilometer øst for Storskog ved grensen. Tundraen svidd av, bare tre mil fra grensen. Det gjorde sterkt inntrykk på meg, både trusselen mot miljøet og levekårene, livsstandarden, blant industriarbeiderne på russisk side.

Dette var nytt for oss, denne virkeligheten på den andre siden av grensen. Og plutselig kunne vi ta tak i saken, og Gro Harlem Brundtland kunne reise den i sine møter med president Gorbatsjov. I dag er samarbeidsprosjektet vi den gang la grunnen til, i ferd med å bli en realitet gjennom et omfattende norsk-russisk samarbeidsprosjekt, der også Sverige og de øvrige nordiske land deltar også.

Så utviklet miljødimensjonen seg videre og fanget inn den nesten ufattelige oppgaven med å rydde opp i atomproblemene i Nordvest-Russland: Atomavfallet etter de utrangerte ubåtene i Nordflåten.

Norge ledet an i å utvikle et internasjonalt samarbeid med Russland for å ta tak i dette. I dag deltar et stort antall land – ikke minst USA (jamfør senator Lugars kart, på hans kontor, over dette området, som han ”krysser” av på) i dette internasjonale krafttaket for å løse problemene. De utrangerte ubåtene vil være borte om fem år. Det samme gjelder andre farlige atominstallasjoner.

Her har Norge og Sverige påtatt seg et spesielt ansvar for å samarbeide om å bedre forholdene i Andrejevbukta – 50 kilometer fra norskegrensen – hvor det er lagret store mengder brukt kjernebrensel fra Nordflåtens atomubåter, under svært dårlige forhold.

Vi er ikke i mål, men vi ser nå på resultater av innsatsen. Ja, dette feltet kan dere mye om her i denne salen, og jeg ser også at Hans Blix er her i dag.

Så har utviklingen tråklet seg videre, med en stadig sterkere folk-til-folk-dimensjon. Thorvald Stoltenberg var banebrytende med sin idé om Barentsregionen (1992) – der Norge, Sverige, Finland og Russland inngikk i et tett regionalt samarbeid, der vi trakk de nordligste landsdelene direkte med.

Vi har sett økende handel og utveksling. Noen tall er tydelige i sin tale her:

*****

Utviklingen i nordområdene har en global dimensjon, og den berører Sverige, som Norges naboland i nord og som internasjonal aktør:

Vi er naboer og samarbeidspartnere i nord:

Gjennom bilateralt grenseoverskridende samarbeid.

Gjennom samarbeid i regionale fora som Barentsrådet, Østersjørådet og Arktisk råd.

Gjennom en solid og tett vev av kontakter mellom bedrifter, partier, organisasjoner, privatpersoner, familiebånd.

Og ikke minst gjennom den nye og omfattende satsningen vi nå står overfor i nord.

Vi ønsker å spille videre på dette. Og vi ønsker svensk oppmerksomhet om denne satsningen.

Farene for miljøet ved uforsvarlig økonomisk virksomhet vil også kunne ramme svensk natur. Alle land rundt Arktis deler utfordringene knyttet til klimaendringene – noe som jo merkes sterkest rundt polene. – Dette så da vi var på Svalbard i forrige uke og studerte de lokale forskningsresultatene. Ja, jeg møtte faktisk også på Svalbard partileder Cameron for det konservative partiet i Storbritannia, som ønsket å sette seg inn i forholdene. Det sier litt.

Overfiske og ukontrollert utnyttelse av fisk og andre levende ressurser – dersom det får forstette – vil også kunne endre svenske middagsmenyer.

Og mulighetene som oppstår gjennom petroleumsutvinning i Barentshavet, vil også kunne skape nye arenaer for svensk næringsliv.

Altså: Det sårbare miljøet – fiskeriene – energiutnyttelsen. Mulighetene og utfordringene er store, og de henger nøye sammen, som i en balansevekt.

*****

Hovedutfordringen ligger i å omstille perspektivet vi er vant med å ha på nordområdene; fra historiske sikkerhetspolitiske begrensninger og til framtidige økonomiske og politiske muligheter.

Jeg tror at dette er vår største utfordring i dag; å ta inn over oss at rammene rundt politikkutforming i nordområdene er så grunnleggende forandret på veldig kort tid. Men kanskje er menneskehjernen som en supertanker; det tar lang tid å snu den.

Nordområdene var lenge en ”frossen” region – ikke bare temperaturmessig – men også politisk. Under Den kalde krigen var det her øst møtte vest, Nato møtte Warszawapakten.

En region av stor strategisk betydning, ja vel, men først og fremst preget av kald krig, av spente relasjoner mellom øst og vest, og lite menneskelig kontakt over grensene. Her hvilte maktbalansen på antall interkontinentale missiler og de strategiske atomubåtenes rekkevidde. Ja, alt dette kjenner dere godt til her i Utrikespolitiska Institutet.

Siden 1989/1990 har synet på området gradvis endret karakter, fra et militært sikkerhetsperspektiv og til et globalt energiperspektiv med fokus på miljø og bærekraftig ressursutnyttelse. Nye utfordringer og muligheter er løftet fram, og kontakter over grensene muliggjør helt andre samarbeidsformer enn tidligere.

Etter Sovjetunionens sammenbrudd har nettopp våre – de skandinaviske landenes – nordområder utmerket seg gjennom særlig vellykket regionalt samarbeid, innen rammen av Barentsrådet, Østersjørådet og EUs nordlige dimensjon. Samarbeidet innenfor disse fora har vært grenseoverskridende og grensesprengende. Dette har bidratt til å bryte ned de sosiale, kulturelle og økonomiske skiller som oppsto i kjølvannet av den kalde krigen.

Denne regionen, som tidligere lå i spenningsfeltet mellom to supermakter, går nå inn i en ny epoke, der petroleumsutvinning vil ha en sentral plass. Vår oppgave er å bidra til at nordområdene – Barentshavet - blir en ramme for fredelig ressursutnyttelse.

Vår europeiske visjon må være at Barentshavet skal bli samarbeidets hav.

Barentshavet inneholder store naturressurser – både fornybare og ikke-fornybare.

Det er Europas viktigste fiskefelt. Fornybare ressurser. Vil vare i generasjoner.

Det blir framtidens energiregion.

Det er en viktig, framtidig transportrute.

Barentshavet representerer derfor enorme økonomiske muligheter. Disse mulighetene må gripes nå. Dette er muligheter som – hvis de forvaltes riktig – vil få stor betydning regionalt for den nordnorske landsdelen og resten av Barentsregionen, nasjonalt i form av økonomiske og andre ringvirkninger, og internasjonalt, på områder som energiforsyningssikkerhet, bærekraftig ressursforvaltning og hensyn til det arktiske miljøet.

Derfor ønsker den norske regjeringen en helhetlig nordområdepolitikk, der innen- og utenrikspolitiske problemstillinger knyttet til nordområdene sees i sammenheng.

Derfor har vi igangsatt arbeidet med en helhetlig nordområdestrategi, som vi legger fram før sommeren.

Arbeidet med denne nordområdestrategien ledes av utenriksministeren, men han har med seg over halve regjeringen i dette utvalget. Og det viser hvor høyt nordområdene prioriteres av regjeringen, hvor bredt en helhetlig nordområdestrategi favner, og hvor bredt dette området engasjerer.

*****

Etterspørselen etter energi øker.

Den må møtes med utvikling av nye, fornybare energikilder, slik jeg vet at også Sverige er opptatt av. Men det vil også kreve sikker, langsiktig og ny adgang til olje og gass. – Olje og gass utviklet etter verdens strengeste miljøkrav.

Faren for terroranslag og politisk ustabilitet har gitt økt innsats for å sikre forsyningssikkerheten. Ja, dette er faktisk ett av de viktigste temaene på G8-møtet i sommer.

Da er det heller ikke så merkelig at energisikkerhet var ett av hovedtemaene da EU presenterte sin grønnbok for en europeisk energipolitikk nylig. For Norge er dette med på å videreutvikle en ny dimensjon ved vår utenrikspolitikk.

Og her er nordområdepolitikken så sentral. Store uoppdagede petroleumsressurser ligger i de arktiske strøk og ikke minst i Barentshavet. Noen selskaper antar at så mye som en fjerdedel kan befinne seg rundt Arktis. Nordområdene står på terskelen til å bli Europas nye energiregion eller energiprovins.

Og mens andre av verdens energiregioner preges av politisk uro og konflikter, framstår nordområdene som stabile og fredelige.

På Snøhvit-feltet utenfor Hammerfest utvinnes gass ved hjelp av den nye LNG-teknologien, som muliggjør skipstransport av nedkjølt, flytende gass. Utviklingen på dette feltet er banebrytende – ja, bølgebrytende. Store deler av den CO2 som følger med gassen, frigis og pumpes ned igjen i strukturen under havet. Det gir et avgjørende bidrag til å redusere belastningen på klima.

Den første skipslasten av LNG-gass går til USA allerede neste år. Det er også banebrytende. For første gang skapes en energirelasjon mellom USA og Barentshavet.

Og Snøhvit-løsningen viser teknologisk vei i arbeidet med å utvikle det enorme Stokman-feltet i den russiske delen av Barentshavet, 500 km nord for Murmansk. Dette feltet alene er stort nok til å dekke samlet tysk gasskonsum i 25 år.

Ja, det er teknologisk banebrytende.

Og her er det at noen spør meg av og til: Hvor er egentlig ”Norges Nokia”? ”Norges Ericsson”? Svaret er blant annet: Her, på Melkøya utenfor Hammerfest.

En gruppe på fem vestlige selskaper deltar nå i siste runde for å komme med på Stokman-feltet. Vi finner her blant annet de to norske selskapene Hydro og Statoil. Gazprom vil i nær framtid avgjøre hvilke selskaper som til slutt får delta i utbyggingen.

Utviklingen av et så omfattende gassfelt vil komme til å få betydelige ringvirkninger for næringsutviklingen i hele regionen. For kunnskapsnivået.

Et så stort og teknologisk vanskelig prosjekt stiller avgjørende krav til å ta hensyn til miljøet, både ved utvinning og transport av gassen derfra. Her byr det seg store og nye muligheter for selskaper fra alle de nordiske land.

De første ressursene som utvinnes i Barentshavet vil være gass. Foreløpig er vi avhengig av å transportere disse ressursene som flytende naturgass, LNG, med skip til verdensmarkedet. Og i første omgang er Nord-Amerika det største markedet for LNG. For å bringe gassen til Europa, har vi imidlertid andre muligheter.

Det eksisterer planer om en russisk gassrørledning fra Barentshavet til Østersjøen, som kan kobles til den planlagte gassrørledningen gjennom Østersjøen til Tyskland.

Samtidig eksisterer det en annen mulighet: Norsk gass har vært levert til Europa i mange år. Ved å forlenge rørledningsnettet fra Norskehavet og til Barentshavet, kan gassen fra Barentshavet leveres pålitelig og effektivt til det vestlige Europa gjennom en veletablert infrastruktur. Og ressursene i Barentshavet er store nok til å fylle både en østlig og en vestlig rørledning.

Jeg er også kjent med at det er interesse for et nytt gassrør fra Kårstø i Vest-Norge til Øst-Norge og Vest-Sverige. Denne idéen fremmes blant annet av ”Business Region Göteborg” og en gruppe store svenske og norske energiaktører. En slik rørledning, kombinert med et forlenget rørledningsnett fra Barentshavet til Nordsjøen, ville muliggjøre transport av gass fra Barentshavet til Sverige.

*****

Energikapitlet i nord er med andre ord fortsatt bare i startfasen.

Kunnskapen om petroleumsressursene i Barentshavet er imidlertid ikke ny. Vi har visst at det finnes olje og gass der siden 1970-tallet. Snøhvit ble oppdaget i 1984, startet utbygget i 2001 og er ferdig i 2007.

Det tar tid. Det handler om lange linjer. Og store investeringsbeslutninger.

Ny teknologi, høye energipriser og stor etterspørsel gjør det nå lønnsomt å utvinne disse ressursene. Det er dette som er nytt.

Det er all grunn til å tro at kartlegging og prøveboring vil avdekke flere store ressurser, i norsk, men ikke minst også på russisk del av områdene. Det er trolig mer jo lenger øst man kommer.

Vi kan starte dette kapitlet basert på den teknologien vi har utviklet lenger sør i havet. Men utviklingen i nord stiller også nye krav. Det krever en avgjørende satsing på kunnskap.

Norsk teknologi er ledende i denne regionen. Utviklingspotensialet er samtidig meget stort, og nødvendig nytenkning vil lettere finne sted dersom selskapene kan sanke fra en samlet internasjonal kompetanse innenfor olje- og gassteknologi.

Men vi må se videre, og selve satsingen på kunnskap må ha en internasjonal dimensjon. Utviklingen av Barentshavets energikapittel vil stille store krav til vår kunnskap om ressurser, miljø og forvaltning.

Derfor er kompetanse og kunnskap vårt viktigste strategiske virkemiddel, for å ivareta ansvaret.

Den norske regjeringen har derfor besluttet å lansere en langsiktig og tverrsektoriell satsning på forskning og utvikling i nordområdene. Vi kaller prosjektet ”Barents 2020”.

Gjennom dette prosjektet skal vi skaffe nye russiske, svenske og andre vestlige partnere til utviklingsprosjekter i nordområdene. Barents 2020 skal fungere som et bindeledd mellom internasjonale kompetansemiljøer, akademiske institusjoner, næringslivs- og industriinteresser i ulike land som er opptatt av nordområdene. I arbeidet med å utvikle konseptet har jeg engasjert et ekspertutvalg, ledet av rektor ved Universitetet i Tromsø, Jarle Aarbakke. Barents 2020 skal få i gang konkrete samarbeidsprosjekter, under norsk ledelse, som kan engasjere både Russland, Sverige og andre vestlige land. Prosjekter som er viktige for petroleumsproduksjonen i nord, for fiskeriene, for miljøet og ressursforvaltningen, for nærings-, industri-, helse- og kultursamarbeid.

Jeg håper at vi også vil komme fram til ideer og prosjekter som kan engasjere miljøer her i Sverige. Invitasjonen er herved gitt dere.

For Sverige har i alle år bidratt med foregangsarbeider innenfor polarforskning. Jeg tenker ikke minst på Adolf Erik Nordenskiöld (riktignok finsk-født), som debuterte som polfarer med en reise til Svalbard i 1854. (Ja, vi var jo på Nordenskiöld-landet i forrige uke, under det nordiske utenriksministermøtet). Og mange etter ham. Jeg håper at blant annet svenske fagmiljøer også i dag har ønske om å møte de nye, store utfordringene i nord med samme pågangsmot.

Gjennom Barentssamarbeidet har vi erfaringer fra små og store prosjekter med deltakere fra Norge, Sverige, Finland og Russland. Her er det mye å bygge på og et grunnlag for å skape ”centers of excellence” regionalt. Gjennom Barents 2020 ønsker vi å vekke engasjement for nordområdene fra store og anerkjente internasjonale miljøer utenfor regionen.

*****

Petroleumsutvinning er bare én dimensjon ved vår nordområdepolitikk.

Vi må ikke glemme at nordområdene er blant verdens siste uberørte naturområder.

Vi må holde fokus på miljøet.

Økonomisk virksomhet må bare finne sted på en måte som ikke skader miljøet og balansen i økosystemet i nord. Her har vi en norsk tradisjon å videreføre.

Olje- og gassvirksomheten må ikke skje på en måte som skader fiskeressursene. Det må tas hensyn til menneskene som bor, arbeider og besøker de områdene vi snakker om. Ja, også turismen er sterkt økende her. Risiko for utslipp ved transport må reduseres maksimalt. Det må tas hensyn til særlig sårbare områder, som gyteområder for fisk og hekkeområder for sjøfugl.

Men vi må heller ikke glemme, i denne sammenheng, det faktum at en hovedtrussel mot ressursene kommer fra fiskeriene selv; man anslår at så mye som 25 prosent er ulovlig fiske.

Så her snakker vi om framtiden for tradisjonelle næringer. Om urfolks tradisjonsrike levesett. Om turisme, og om vern om Europas siste villmark.

Og de nye ”arktiske bildene” er:

Fisk og petroleum. Fiskefartøy og LNG-skip. Turistskip og boreinstallasjoner. De skal bruke det samme havet og de samme ledene.

Våre energiselskaper forteller at et perspektiv som ivaretar miljø- og ressurshensyn er nødvendig, også fra deres ståsted. Ikke bare av allmenn-menneskelige hensyn, men også fordi bare en slik innstilling tjener selskapenes virksomhet på lang sikt. Dette er et helhetlig perspektiv, utviklet gjennom lang erfaring i Nordsjøen, og gjennom internasjonal erfaring og kompetanseutvikling.

Også fra statlig hold skal Norge ta ansvar:

Nå like før påsken overleverte Regjeringen en helhetlig forvaltningsplan for den norske delen av Barentshavet til Stortinget. Planen er et nytt verktøy innen havforvaltning, som tar utgangspunkt i økosystemet. Den gir retningslinjer for forvaltning av våre samlede ressurser i denne delen av Barentshavet. Ivaretakelse av fiskeriressursene, behovet for transport av olje og gass, vern av naturen, behovet for arbeidsplasser i fiskeriene i nord, utbygging av nye gassfelt og utvikling av turisme i nord: Alle disse forhold skal det tas hensyn til i vår forvaltning.

Forvaltningsplanen fastslår at det skal iverksettes nye tiltak mot tilførsel av langtransporterte miljøgifter. Den legger til grunn at det skal iverksettes nye overvåkings- og beredskapstiltak mot lekkasjer eller ulykker i forbindelse med transport av olje og gass. Den igangsetter et arbeid med å etablere nye farleder for risikotransport, i første rekke skip som frakter olje og gass, lenger vekk fra vår kyst enn i dag, helst 30 nautiske mil.

Gjennom denne helhetlige forvaltningsplanen har vi også muligheten til å regulere tempoet i utbyggingen av petroleumsaktiviteten: Det skal settes av tilstrekkelig tid til utredning, teknologiutvikling og planlegging. Som en konsekvens har vi valgt å ikke igangsette aktiviteter i noen særlig utsatte områder for en periode. Dette gjelder blant annet kystområdene utenfor øygruppene Lofoten og Vesterålen.

Forvaltningsplanens virkeområde begrenses til norsk del av Barentshavet. Men Barentshavet er et vidstrakt økosystem, som naturligvis ikke kjenner nasjonale grenser, det går på tvers av landegrenser.

Derfor er det en helt sentral oppgave for Norge å videreutvikle det allerede godt etablerte samarbeidet med Russland - innen fiskeriforvaltningen i Barentshavet - og arbeide for at de samme krav til miljøstandarder håndheves på begge sider. Dette hører også hjemme på dagsorden i arktisk sammenheng.

Vi har mottatt positive signaler fra russisk side. Også russiske myndigheter og russisk petroleumsindustri ser klart nytten av å samarbeide om forvaltningsspørsmål. De ser behovet for en langsiktig, forsvarlig og troverdig forvaltnings- og utvinningspolitikk.

Vi er vant til å ta forvaltningsansvaret på alvor i de nordlige farvann, alene og sammen med russerne. Også gjennom Den kalde krigen greide Norge og Sovjetunionen på en stødig måte å komme til årlig enighet om forvaltningen av denne ”fiskens Rolls Royce”, den norsk-arktiske torsken. Uten det vil fisken forsvinne også fra Barentshavet.

*****

Alle utfordringene og mulighetene i nordområdene jeg har nevnt har altså global betydning. Dette er grenseoverskridende utfordringer, utfordringer som bare kan møtes gjennom internasjonalt samarbeid.

Vår nordområdepolitikk har derfor en sterk utenrikspolitisk forankring og den bygger på to hovedpilarer:

Den ene er ytterligere å styrke det norsk-russiske samarbeidet på en rekke områder, deriblant ressursforvaltning til havs.

Den andre pilaren er det vi har kalt nordområdedialoger. Slike nordområdedialoger er opprettet med viktige vestlige partnere, for eksempel EU og enkelte EU-land, USA og Canada. Målet er å skape større internasjonal forståelse for de særegne problemene og de store framtidige mulighetene i denne delen av verden.

I dag er nye dynamiske sektorer i ferd med å utvikles i nord. Og dette åpner for helt nye muligheter for utvidet regionalt næringssamarbeid.

Vi vil gjerne ha med våre svenske og finske naboer på dette.

Jeg har derfor med stor glede merket meg prosjektet for å videreutvikle det norsk-svenske industrisamarbeidet som kalles ”Arctic Suppliers”, ”Nordkalottens medleverandører”. Dette er et nettverk som består av 25 selskaper fra de nordligste regionene i Norge, Sverige og Finland, og som jobber målrettet med å posisjonere seg for vedlikeholdsoppdrag innenfor petroleumssektoren i Norskehavet og Barentshavet. Totalt snakker vi om om lag 1.500 ansatte og en omsetning på 1,5 milliarder kroner. Dette er et eksempel på framtidsrettet og innovativ næringsutvikling i nord. En samarbeidskonstellasjon.

For å få til et økt norsk-svensk samarbeid om næringsutvikling i nord, kreves det ressurser. I fjor ble det opprettet et norsk-svensk program for næringslivssamarbeid. Samarbeidet mellom norske og svenske bedrifter skal på sikt gi økt verdiskaping for bedriftene og ikke minst bidra til at landene får en sterkere internasjonal konkurransekraft.

Jeg hører at det er stor søknad fra begge land. Allerede i dag finner noen av prosjektene under dette programmet sted i nordområdene. - Og kanskje kan vi ved en eventuell videreføring av programmet gi det et særlig nordområdefokus, med muligheter for å gi en energiinnsprøytning til næringslivsfremme, nettopp i våre nordlige landsdeler?

Noen få ord også om:

Arktisk råd er en annen av våre felles møteplasser i nord. I oktober overtar Norge formannskapet på et ministermøte i Russland. Vårt formannskap vil etterfølges av Sverige og så Danmark.

Til sammen så vil denne skandinaviske formannskapsperioden vare i 6 år, og på Svalbard i forrige uke ble vi enige om å utvikle noen felles målsetninger for denne seksårsperioden.

Hensikten med en slik felles planlegging er å styrke langsiktigheten i arbeidet – men naturligvis uten å lage en ny gruppering opp mot andre deltakere. Hovedprioriteringene vil bli bærekraftig ressursutnytting og klimaforandring, vår tids store tema.

*****

For å oppsummere:

Det er tre stikkord som skal kjennetegne norsk forvaltning av ansvaret i nordområdene:

Langsiktighet, gjenkjennelighet og forutsigbarhet.

Norge skal, som kyststat, være til å kjenne igjen. Ingen brå skift. De lange linjene, som kan bidra til stabilitet og trygge rammer rundt ressursutnyttelsen. Vi skal ha et stabilt forhold til Russland.

Så er det snakk om tre politiske kvaliteter:

Nærvær, aktivitet og kunnskap.

Norge må ha kapasitet til å være til stede, for å sikre kontroll med ressursutnyttelsen, og annen aktivitet, med kystvakt, fly og andre midler.

Norge må ha kapasitet til å være ledende på alle aktivitetsområder; innen fisk, energi, forskning.

Og Norge må ha, som en ydmyk ambisjon, som mål, å besitte den beste kunnskapen. Det finnes ikke noe alternativ.

Kunnskap åpner muligheter, knytter kontakter, og peker framover. Derfor blant annet ”Barents 2020”.

Det er lett å ta dette som en selvfølge, men det må vi ikke:

Sverige er vårt nærmeste naboland, historisk, geografisk, kulturelt. Ved visse korsveier internasjonalt har vi tatt ulike valg, men de aller fleste prioriteringer, interesser og utfordringer deler vi. Det gjelder ikke minst nordområdene. Og det tror jeg også.

Til tross for at Nord-Sverige ligger i innlandet, ønsker jeg å invitere dere med ut til dette ”Barentshavet – samarbeidets hav”. Og mulighetenes hav.

Vi vil gjerne ha dere med når energikapitlet i Barentshavet skal skrives.

Vi vil gjerne ha dere med for å sikre en forsvarlig og bærekraftig forvaltning av miljø og ressurser i regionen.

Barentshavet er på denne måten også mulighetenes hav, et hav av muligheter, nye ”öppna landskap”, hvor vi inviterer alle nordiske land til å delta.

***

Dette foredraget er også trykket i boken ”Skandinaviska vägval. Det framtida norsk-svenska samarbetet” av Bjørn Magnus Berge og Anders Björnsson (redaktører), Atlantis, Stockholm 2008.