Kronikk i avisa Nordlys lørdag 30. desember 2006

Ved utenriksminister Jonas Gahr Støre

Jeg sitter i romjulen og skal skrive min siste kronikk i 2006, og jeg gleder meg over at den er til Nordlys som siste i rekken av avisas serie om Nordområdene.

Mange har spurt meg om hvilken sak som har gjort størst inntrykk i 2006. Jeg har tenkt og svart som ærlig er, at det er ikke lett å avgjøre. Så mange inntrykk, så mange mennesker, så mange spørsmål og så mange muligheter. Men jeg tror likevel at arbeidet med å få Nordområdene på det nasjonale og internasjonale kartet er den saken som har preget året sterkest. Det sier seg kanskje selv når regjeringen har pekt ut Nordområdene som vår viktigste strategiske utfordring. Men det er flere årsaker, og kanskje den viktigste er at Nordområdene innbyr til å skifte perspektiv, til å se en del av vårt land og våre nærområder på en ny måte.

På mange av mine reiser har jeg gjort det til en vane å ta med meg kart over Nordområdene, vanlige kart som viser det nordligste av Europa sett fra sør, men også kart som endrer perspektiv, ved at det ser på resten av Europa fra nord; kart som for mange snur verden på hodet og gjør Nordområdene til sentrum.

Sentrum i kartet - men også i oppmerksomheten - og det er gode årsaker til det; ressursene, fra fisken som vi skal forvalte for generasjoner, til oljen og gassen som åpner Barentshavet som en ny europeisk energiprovins. Klima- og miljøutfordringene som melder seg sterkere i nord enn kanskje noe annet sted på kloden. Forholdet til Russland som skal ta nye steg videre til et tett naboskap som utløser muligheter og ikke stenger dører. De store havområdene helt til Svalbard og nordover med økt ferdsel og trafikk der kyststaten skal leve opp til sitt ansvar. Vårt ansvar for urfolkene og deres tradisjoner og rettigheter.

Mulighetene på land følger av alt dette: Barentsregionen som utvikler seg med nye prosjekter på kryss og tvers. Alle muligheter til bearbeiding og verdiskaping, det nye ordet bioprospektering som vi like gjerne kan lære oss utenat (det vil si utnyttelsen av genmaterialet i havet), nye oppdrettsmuligheter, nye industriprosjekter, mineraler, skogen, det arktiske landbruket. Og kulturen som gir livet uttrykk og kontraster.

I Nordområdestrategien, som vi la fram i Tromsø 1. desember, understreker vi at kunnskap er selve navet i vår nasjonale satsing. Menneskene lever sine liv på land; det er først og fremst her vi skal ha visjoner og planer for skole, arbeid, kultur, forskning, reiseliv og samferdsel, i Norge og på tvers av grensene i nord.

Ingen kan vedta at vi utnytter mulighetene, ingen enkelt budsjettpost vil løfte dem fram. Regjeringens metode har vært å legge til rette for nye partnerskap, små og store, mellom private og offentlige, stat, fylkeskommune, kommuner og mylderet av bedrifter, organisasjoner som utgjør veven i det sivile samfunnet. Resultatene kommer, skritt for skritt. For meg er det sosialdemokrati i praksis.

Men kanskje er dette det viktigste; at vi åpner for å endre perspektiv. En i min familie fikk en bok om Columbus i gave på julaften. Jeg bladde i boka og tenkte på hva det betydde at samtiden den gang fant ut at verden var rund og ikke flat. For å bruke byråkratisk språk fra vår samtid: Det fikk ikke umiddelbare budsjettvirkninger. Men det endret historien. Det endret perspektivet på en grunnleggende måte. Det utløste menneskelig aktivitet og ferdsel ingen kunne ane. Kloden var innen rekkevidde, man falt ikke utenfor noen kant der ved verdens ende.

Med all respekt, så er våre perspektiver noe mer beskjedne. Men likevel. Vi opplever at folk i nord griper mulighetene på en ny måte, at resten av Norge - lenger sør - også retter fokus mot Nordområdene. Og våre kart og tegninger har i 2006 gjort inntrykk i Stockholm, Brussel, Berlin, Paris, Madrid, Moskva, Washington D.C. og New Dehli. Jeg opplever at de som lyttet har hørt noe de ikke visste fra før. De har fått et perspektiv på hvorfor de enorme nordområdenes ressurser og sårbare natur berører også dem. - At en nøkkel til å forstå klimaendringen finnes her.

Den tyske professoren som svarte at Nordområdene for ham begrenset seg til Schleswig-Holstein, nord i Tyskland, er ikke lenger ukjent med mulighetene lengst mot nord, kanskje kan vi se en kopling mellom vårt behov for forskningsskip og liknende europeiske behov?

Med den indiske forskningsministeren kunne jeg gå dypere. Han hadde nylig vært i kunnskapsbyen Tromsø og India vurderer å etablere en forskningsstasjon på Svalbard. Under mitt besøk til New Dehli drøftet vi mulighetene for norsk-indisk samarbeid på klimaområdet, om rensing av gass og kull for klimagassen CO2. Dermed hadde Nordområdene brakt oss til kjernen av en av vår tids store utfordringer.

Til sist: For Nordområdene må vi tørre å tenke langt – i generasjoner. Noen slukket lyset da russerne ville bygge ut Sthokman-feltet uten utenlandsk deltakelse. Men å gjøre utbyggingen av Sthokmann til et være-eller-ikke-være for våre visjoner i nord, er perspektivløst. Nordområdenes strategiske verdi for hele Norge handler om noe langt mer enn ett felt der ute i havet.

Like fullt må vi være rustet for oppturer og nedturer. Vi står ved terskelen til utviklingen av Barentshavet som energiprovins. Høsten 2007 seiler det første LNG-skipet med gass fra Snøhvit til Maryland ved USAs østkyst. For første gang vil USA motta gass fra Nordområdene.

Vi jobber videre med russerne, med vårt seige løp for å få en grense i havet, med vårt samarbeid om forvaltning av fisken og kamp mot tjuvfiske, med tiltak for å lette grensepasseringene, og med ideer for et tettere industrisamarbeid i det som kan få navnet Pomorsonen. Og vi skal utvikle dette området med verdens strengeste miljøkrav.

Kort sagt; muligheter åpner seg når perspektivene endres. Vår ambisjon er å lede an i å endre dem.