Sjekkes mot fremføring
(Punktene her er stikkord)

Kjære kolleger, medarbeidere,

Jeg vil si noe om kontraster. Vi har hørt koret synge ”Joy to the World”, ”Jeg er så glad ...” og snart ”I denne søte juletid” og ”Deilig er jorden”. - Glede, håp, tro på verden, håp om fred. Kontraster. 2006 har vært et år hvor religion og politikk – innenriks som utenriks – har ryddet avisers forsider og dominert radio- og TV-nyheter.

Religion og politikk – jeg nevner noen få stikkord – og vi ser alle bilder og overskrifter:

Karikaturstrid, angrep mot norske ambassader, imamer og prester fra Norge (som deg, Olav Dag Hauge) i samtaler med kolleger i Midtøsten, skarpe skudd mot synagogen i Oslo – og videre: Libanon-krigen, vold i Gaza og på Vestbredden, Irans president som fortsetter å så tvil om Holocaust, fengslede redaktører i arabiske land, sunni- mot sjiamuslimer i borgerkrigspregede Irak, Taliban i Afghanistan, konflikter i Sudan og på Afrikas Horn. . .

Listen er lang, bildene sterke. Og kontrastene. ”Et barn er født i Betlehem” kunne brutalt byttes ut med ”Et barn er skutt i Betlehem”. Trist. Med overskrifter tegnes et bilde av strid, vold, fattigdom, urettferdighet, nød. - Hvordan bevare håpet?

Den siste tiden har jeg selv reist i dette landskapet, de store verdensreligioners landskap. Libanon, Israel, Vestbredden – og jeg har også besøkt moskeen i Åkebergveien – og sist lørdag kom jeg tilbake fra Pakistan og India. I januar skal jeg til Egypt og Afghanistan.

Jeg leser intervjuer med folk som søker konfrontasjon. Selv møter jeg folk som mer enn noe annet ønsker dialog. – En åpen, søkende samtale, hvor man møtes ansikt til ansikt, ikke for å enes om tro, men for å snakke og enes om det felles ansvaret for vår jord, ansvaret for å skape og opprettholde fred.

Under karikatursaken her hjemme var det tillit og dialog som hjalp oss videre. Organisasjoner som Islamsk Råd og Den norske Kirkes Mellomkirkelig Råd uttalte seg, og de gjorde det sammen – om verdier og om tro, om tilhørighet og om ytringsfrihet. Ikke for å bli enige om tro. Men for å åpne dører, senke terskler, skape nye rom.

Ikke for ”dem” og for ”oss” – men ”vi”. Sammen.

Dette krever mot.

”Mennesket er aldri større enn når det kneler”, har den franske filosofen Pascal sagt. Vi vokser når vi kneler ned. Når vi ser det store i livet.

For meg og min generasjon er bildet av forbundskansler Willy Brandt knelende foran minnesmerket ved den jødiske gettoen i Warszawa, desember for 26 år siden, et av de sterkeste uttrykk for menneskelighet.

Ja, mer enn det: Et uttrykk for medmenneskelighet og forsoning, håp, ønske om å komme videre. Og stor statsmannskunst. Et varmt vinterbilde i et ellers kaldt og spent Europa. En knelende Willy Brandt løftet blikket for andre.

Vi kan føle avmakt i politikken, i utenrikspolitikken, men vi handler.

Vi kan se en kaotisk og urettferdig verden, men vi jobber likevel for å skape fred.

Jeg ble selv fylt av håp her på sensommeren og jeg vil fortelle følgende historie med utgangspunkt i en sak som flere regjeringer, regjeringsmedlemmer og departementer over mange år har vært involvert i:

Den 23. august var jeg med og åpnet Senter for studier av Holocaust og livsynsminoriteters stilling, Villa Grande på Bygdøy.

Samme dag hadde jeg vært til lunsj hos Israels ambassadør til Oslo, og blant annet truffet Elie Wiesel, Nobelprisvinneren. Jødiske representanter var urolige for tegn til økende antisemittisme verden over.

Jeg dro derfra til et møte på mitt kontor med representanter for Islamsk Råd. De var urolige for økende tegn til anti-islamske holdninger og mistenkeliggjøring av muslimer. Urolige for hvordan unge mennesker med muslimsk tro kunne reagere over tid. Budskapet var at vi måtte hegne om denne ungdommen, og ikke oppleve at de vendte seg mot ekstremistiske retninger, slik vi har sett i andre land.

Så avsluttet jeg dagen på Villa Grande der mange hadde hilsener til senteret. Den siste av talene kom fra representanten for Islamsk Råd som hadde besøkt meg noen timer før. Han minnet ofrene etter folkemordet. Og han advarte mot antisemittisme.

Talen hans var enkel, kort – og mektig. Han pekte på dialogens kraft, på forsoning og fremtid. At veien vi går er felles. At vi ikke er på hver vår vei.

Talsmannen for Islamsk Råd ga mening til et større, inkluderende ”vi” i Norge. Et ”vi” jeg føler hjemme i. Slike dager gir for meg håp, som politiker, som samfunnsborger.

Religion kan skape strid. Samtidig står fredens budskap sentralt i alle de store religionene.

I dag opplever vi at mennesker som opplever fortvilelse, vender seg til religionen for å søke trøst og redning. Det gir mening og det kan gi håp.

Men i manges fortvilelse åpnes et rom for at religion kan misbrukes av dem som tilbyr de totale løsningene, svar på alt, løsninger som fritar mennesker fra ansvar.

Når ekstremistene er på offensiven, må vi evne å se det store flertallet som ønsker fred og forsoning.

Det er vi, som mennesker, som må handle for å gjøre jorden bedre. Det er menneskenes gjerninger som kan ødelegge eller bevare freden. Våre ord kan være gnisten til en brann eller de forsonende ord og gester som slukker bålet.

Kristentroens budskap – julebudskapet – gir oss – som er ”markens hyrder” – et stort ansvar for å opprettholde fred og skape fred.

Vi må ha kraft og mot til å stå opp mot vold og krig.

Vår visjon må være at veien til fred går gjennom det redskapet vi har – kommunikasjon – dialogen – som kan trekke andre med og skape samfunn og fellesskap der alle kan høre hjemme – i et større, inkluderende ”vi” – fellesskap.

Dialog er et vanskelig valg. Dialog er de modiges vei, ikke de avmektiges vei.

Det er en vei hvor vi bidrar, i solidaritet, forpliktet til å skape fred på vår klode – ”fred over jorden”.

Med disse tanker om jul og jord ønsker jeg – på vegne av Regjeringen – dere alle en fredfylt høytid og et godt nytt år – og jeg vil få takke hver og en av dere for arbeid og samarbeid i året som snart er omme.