Ved utenriksminister Jonas Gahr Støre, Sveriges bistandsminister Carin Jämtin og Estlands utenriksminister Urmas Paet

Hvordan redde flere liv

Kronikk i Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad 13. mars 2006

Året 2005 har igjen gjort vår planet mindre. Katastrofene som i et til nå ukjent omfang rammet forskjellige deler av verden – tsunamien i Det indiske hav, jordskjelvet i Pakistan og tørken i Afrika – har rystet oss alle.

*****

Virkningen av disse humanitære katastrofene var mer vidtrekkende enn noen gang tidligere. Et resultat av de fryktelige hendelsene var samarbeid mellom et uvanlig stort antall stater og millioner av mennesker verden over. I tillegg til de vanlige bidragsyterne kom mange nye givere på banen med nødhjelp. Deres vilje og evne til å reagere på humanitære kriser er voksende. Virkningen disse hendelsene hadde på våre samfunn, kan avleses av befolkningens omfattende sjenerøsitet og dens frivillige gaver til støtte for ofrene.

I desember i fjor besluttet alle FNs 191 medlemsland enstemmig å støtte forslaget som FNs kontor for koordinering av humanitære aktiviteter (OCHA) hadde fremsatt, om opprettelsen av et nytt FN-fond for akutt nødhjelp (CERF). Beslutningen er en klar markering av vår felles vilje til å hjelpe mennesker som rammes av katastrofer og ulykker. Det nye fondet ble lansert 9. mars i New York og fyller et viktig hull i det internasjonale humanitære systemet.

Hva generell humanitær hjelp angår, er verden — våre tre land inkludert — blitt mer gavmild. Likevel må vi ha klart for oss at det var flere globale humanitære behov som ikke ble oppfylt i 2005. Ifølge OCHA oppnådde FNs appeller om humanitær hjelp ca. 63 prosent finansiering. Men bare å gi flere penger løser ikke problemet. Det er et akutt behov for å forbedre to livsviktige aspekter ved FNs evne til å bistå med livreddende humanitær assistanse.

For det første må det internasjonale samfunnet og FNs humanitære organisasjoner reagere raskere så snart katastrofen er et faktum, for slik å kunne redde flere liv. Nødsituasjoner oppstår som oftest uventet, men det er ikke til hinder for at så vel lokalsamfunn som de enkelte land og det internasjonale samfunn som sådan kan være forberedt.

Beklageligvis er det fortsatt altfor mange eksempler på at den hjelpende hånden ikke når frem i tide til dem som trenger den. Altfor mye verdifull tid brukes til beslutningsprosesser og pengeoverføringer. Mindre enn 30 prosent av de nødvendige økonomiske midlene kommer inn i løpet av den første måneden etter en FN-appell om finansiering av en hjelpeoperasjon. Disse forsinkelsene har ofte byråkratiske årsaker og betyr for mange mennesker at dødsklokkene begynner å ringe. De fleste liv går tapt de første dagene umiddelbart etter en naturkatastrofe. Hjelpemannskapene bør starte arbeidet innen 48 timer, hvis ikke vil innsatsen deres ha minimal effekt. Derfor er det av avgjørende betydning at finansieringen av hjelpearbeidet gjøres langt mer forutsigbar. Det vil gjøre det mulig for de rette menneskene og organisasjonene å starte arbeidet umiddelbart etter katastrofen.

For det andre er den internasjonale humanitære hjelpen ennå ikke like tilgjengelig for alle folk, regioner og land som rammes av kriser og katastrofer. Katastrofer av verdensformat, så som jordskjelvet i Sør- Asia, fortjener så absolutt de internasjonale medienes og det internasjonale samfunnets fulle oppmerksomhet og engasjement. FN og giversamfunnet har imidlertid også et ansvar for å hjelpe ofre for nødssituasjoner som, sett i verdenssammenheng, blir oversett eller glemt.

Ethvert offer i nød fortjener den anerkjennelsen av menneskelig verdighet som hjelpen representerer, men i virkelighetens verden skjer dette ikke alltid. For eksempel sto den lille afrikanske kyststaten Djibouti, som har bare 500.000 innbyggere, i fjor overfor alvorlig matmangel i halve landet. Årsaken var manglende regn i tre sesonger på rad. FN appellerte om matvarer til nærmere 30.000 mennesker, vann til 18.000 mennesker og ekstra rasjoner til omkring 6.000 barn som var i faresonen. Siden bare en tredel av de nødvendige økonomiske midlene ble skaffet til veie, måtte mange av dem forsøke å overleve uten å få dekket sine mest grunnleggende behov. Djibouti var dessverre ikke det eneste landet som ikke fikk tilstrekkelig internasjonal oppmerksomhet og hjelp til å håndtere sin katastrofale situasjon i fjor. Og vi taler ikke her om gjenoppbygging og istandsettelse av hus og bygninger. Det er mangelen på midler til å redde liv vi har i tankene.

Mennesker omkommer også på grunn av langvarige humanitære kriser som skyldes uro i samfunnet, eller miljøkatastrofer, der verden ikke har evnet å reagere på rett måte. Flyktningenes behov (ifølge FN dreide det seg om opp til 9,3 millioner mennesker i 2004) og behovene til internt fordrevne (opp til 25 millioner mennesker i samme år) fortsetter også å utgjøre en av hovedutfordringene for humanitær bistand. For ikke å nevne de mange glemte krisene i en rekke av verdens stater¿

Heldigvis har det nye nødhjelpsfondet - CERF - til oppgave nettopp å svare på de to utfordringene som er nevnt overfor, samtidig som det skal øke FN-systemets humanitære kapasitet.

Gjennom å støtte dette initiativet håper vi å kunne redde flere liv, lindre nød og sikre verdighet for stadig flere mennesker.