Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Innvielse av Dag Hammarskjöld-paviljongen

Voksenåsen, Oslo 8. mai 2006

Sjekkes mot framføring

Kjære Carin,
kjære Svenn Stray,
kjære venner,

Dette er en høytidelig anledning, og av to årsaker:

Vi feirer Frigjøringsdagen – 8. mai.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre under innvielsen av den nye paviljongen på Voksenåsen.
Foto: Petter Foss, Utenriksdepartementet

Vi har nettopp avduket bysten over en betydelig skikkelse fra krigshistorien, norgesvennen Harry Söderman, og får dermed fram en altfor lite kjent del av vår felles nære historie:

Polititroppenes rolle. – Som tidligere utenriksminister Svenn Stray fortalte om.

Polititroppene, menneskene som gjorde 1945 – Frigjøringen – mulig. Ja, det gjør inntrykk å møte dere – representantene for Polititroppene – her i dag. Og nå vil bysten av Harry Söderman alltid møte oss når vi kommer hit til Voksenåsen.

Den andre årsaken er at vi skal innvie Svenskhemmet Voksenåsens nye tilvekst, Dag Hammarskjöld – paviljongen.

Vi har hørt ”Du gamla, du fria” og ”Ja, vi elsker”, med Bestum Korps og Polititroppenes Veterankor.

På Frigjøringsdagen i 1945 sa Kong Haakon i sin radiotale fra London at det er ”mer enn noensinne nødvendig at alle bevarer den ro og viser den verdige opptreden som har vært vårt folks styrke under hele okkupasjonstiden”, og Kongen la til: ”La oss holde fast ved det samhold som har ført oss frem til seier.” 8. mai 1945.

”Bevare ro og vise verdig opptreden”. – Her spilte Polititroppene en avgjørende rolle, det er det ingen tvil om. Troppene var symbolet på samhold. På verdighet.

Dette er derfor en spesiell dag, en vakker dag, ja – en sommerdag – som i 1945.

*****

Så gjør det alltid godt å komme hit til Voksenåsen. Jeg er på en måte i Sverige – ja, det er jo flott å bli ønsket velkommen hit av den svenske viseutenriksministeren! – og samtidig på Oslos tak, 501 meter over havet, og med utsikt over Nordmarka! Bedre kan man ikke ha det. Og så er det jo til og med sol og (nesten) sommer!

Voksenåsen er fristedet, pusterommet, symbolet på omsorg og fellesskap. Vår gave til Sverige: Over 50.000 norske flyktninger kom seg over og fant trygghet i grannelandet, hos broderfolket.

Voksenåsen er også et levende møtested. I fjor under Hundreårsmarkeringen var det over 60 arrangementer her. Jeg var selv med på to av dem:

Markeringen av De hvite bussene 18. mai i fjor, hvor statsminister Göran Persson talte om det mot som de viste, de som gjennomførte denne store redningsaksjonen. I salen satt en norsk fange som ble reddet – og ved siden av ham en svensk sjåfør som hentet ham ut. Det var et sterkt møte.

Så var jeg her i november; etter noen få uker som utenriksminister møtte jeg Laila Freivalds her. Sammen markerte vi Dag Hammarskjölds liv og virke, og vi drøftet FNs utfordringer i dag.

Det er selvsagt, men likevel, på en høytidsdag som denne vil jeg si: De norsk-svenske relasjonene er unike, vi er broderfolk, søsken. Vi trenger verken tolk, ordbok eller pass. Vi har en fargerik vev av kontaktflater mellom organisasjoner, bedrifter, kulturarbeidere, politikere og samfunnsliv, ja – menneskelige ressurser med ett ben på hver side av Kjølen, som ikke mange andre nabofolk kan vise til.

Og denne Europas lengste og eldste grense er jo knapt synlig en gang. ”Riksgrensen følger bekken”, som det står på et skilt i Østfold fylke et sted. Det liker jeg. Det er sivilisert.

*****

Kjære venner,

Grensen er lang, og linjene er lange. I august/september 1905, året da Dag Hammarskjöld ble født, var hans far Hjalmar Hammarskjöld sentral i forhandlingene i Karlstad, hvor våre to land til slutt lyktes i å løse et svært vanskelig spørsmål, og det på en fredelig måte. I samtaler, i dialog.

Fredsdimensjonen kom inn i norsk og svensk utenrikspolitikk.

I dag spiller Norge – og Sverige – sentrale roller i fredsprosesser internasjonalt. Det er en hovedprioritering i vår utenrikspolitikk og i vår utviklingspolitikk.

Men norsk fredsarbeid er ikke soloinnsats. Den kanskje aller viktigste jobben vi gjør for fred, er bidraget til en verdensorden som regulerer bruken av makt. De forente nasjoner er vårt viktigste forum for spørsmål om fred og ufred.

I dette bildet er våre bilaterale relasjoner av stor betydning. Da Jan Eliasson tiltrådte som utenriksminister – og jeg møtte ham den dagen for to uker siden i Stockholm (ja, da ga han meg også bokverket om Dag Hammarskjöld, à propos de lange linjene – ) så sa Jan at han ønsket å høre mer om det Norge gjør for fred, forsoning og utvikling. Og for å se om det er områder hvor vi kan samordne vår innsats og gjensidig støtte hverandre. – Noe du også nevnte nettopp, Carin.

Dette tar jeg både som en hyggelig gest, og som et utslag av den velkjente svenske ydmykheten. Og jeg vil ta fram noe av den litt mindre kjente norske ydmykheten og si at vi har mye å lære av Sverige også. Selvsagt.

Selv om Norge har hatt en del profilerte engasjementer de siste årene, har Sverige lange tradisjoner og et aktivt fredsengasjement. Det er linjer etter Dag Hammarskjöld, etter Olof Palme, etter Anna Lindh. Og flere med dem.

Norge og Sverige samarbeider allerede ganske tett. Jeg nevnte FN, og vi arbeider sammen i TIPH i Hebron, og på Sri Lanka er den svenske ledelsen, Ulf Henricsson, og bidraget til den nordiske overvåkingsmisjonen for våpenhvileavtalen sentral. Vi bør utvikle samarbeidet videre, ikke minst på Afrikas Horn, og våre land to land blir nå kallet på i Sudan.

*****

Vi har i en årrekke vært i front for å utvikle FN som en handlekraftig organisasjon. FN er uunnværlig, og regulerer maktbruk mellom stater, men FN trenger reformer.

Statsminister Jens Stoltenberg svarte klart ja da FNs generalsekretær spurte om han ville lede en gruppe som skal foreslå forsterket innsats på utviklingsfeltet. Også Sverige ble bedt om å delta i gruppen og var like rede som oss til å bidra. Jan Eliasson er som kjent også president i Generalforsamlingen fram til en ny åpner i september.

Reformarbeidet bærer resultater. FN styrker sitt arbeid innen fredsbygging og menneskerettigheter, og tar initiativer for å fungere bedre på landnivå.

*****

Kjære venner,

Statsmannen, idealisten, poeten Dag Hammarskjöld bar fram denne fredsbyggende tradisjonen, visjonen om en verdensorden, bygget på rett. Hva er vel mer riktig enn at vi i dag minnes dette ved å innvie et nybygg med hans navn?

Generalsekretær Hammarskjölds innsats i Midtøsten er en inspirasjon for vår egen innsats i dag. Gjennom et sterkt personlig engasjement var han sentral i arbeidet for å finne en løsning på Suez-krisen, og for å stabilisere det urolige Libanon på 1950-tallet.

I likhet med Hammarskjöld og hans forgjenger Trygve Lie, har Norge vært sterkt engasjert i utviklingen i denne regionen, og lagt vekt på betydningen av FNs rolle og internasjonal folkerett. Norge støtter aktivt opp om visjonen om at Israel og en palestinsk stat kan leve side om side, innenfor internasjonalt anerkjente grenser.

Om noen få timer reiser jeg til Midtøsten for blant annet å møte min israelske kollega, og president Abbas, for å bli oppdatert på situasjonen og utviklingen både i Israel og i Palestina. [- Tilfeldigvis kom jeg nettopp fra Midtøsten da jeg var her på Voksenåsen sist, i november i fjor, og det var da tankevekkende nettopp å ha vært i – og nå igjen skulle reise til denne regionen, med den norsk-svensk grensen og vårt eget fredelige naboforhold – som ett perspektiv, i bakgrunnen].

Jeg vil da ta med meg Dag Hammarskjölds ord om at; livet krever ikke mer en den styrken du har i deg. Bare én prestasjon må til – å ikke flykte bort.

Vi har alle et ansvar, for våre medmennesker, for ikke å vike unna. I Darfur, i Kongo, i Gaza, på Vestbredden, i Afghanistan.

Herved er nybygget som bærer Dag Hammarskjölds navn åpnet.