Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Internasjonalt samhold

Arbeiderpartiets medlemsavis i anledning 1. mai 2006

Grunnleggerne av arbeiderbevegelsen drømte om å løfte klassen sin ut av fattigdom og inn i velstand.

De drømte om mer rettferdighet, frihet fra undertrykkelse og solidaritet mellom mennesker. Den drømmen gjorde sosialdemokratiet til den største politiske suksesshistorien i det 20.århundre og til den største kraften for demokratisk forandring.

Det er i Norden denne politiske retningen fikk størst gjennomslag. Og det er her resultatene er mest synlige.

Gjennom 100 år gikk Norge fra å være et fattigsamfunn til å bli et av verdens rikeste land og et av de beste å bo i, slik målingene fra FN viser.

Vi har fortsatt utfordringer i Norge. Ikke alle tar del i velstandsutviklingen, og den utfordringen skal vår bevegelse stå i første rekke for å ta.

Samtidig er 1. mai dagen for å heve blikket og se hvilke utrolige utfordringer det nå hviler på oss som har vårt verdigrunnlag forankret i internasjonal solidaritet. Det er ingen motsetning mellom det lille og det store, mellom det nasjonale og det internasjonale, mellom de små fellesskapene tett på der vi bor og arbeider og de store fellesskapene, helt til det internasjonale samfunnet der vi er så avhengige av hverandre.

Sosialdemokratiets drøm har aldri vært en drøm med forbehold, en drøm som bare skulle gjelde for dem som bor i Norge. For oss går internasjonal solidaritet og lokalt engasjement hånd i hånd. Martin Tranmæl sa en gang: Vi skal stå med beina plantet i norsk jord, men med blikket vendt mot verden. Det må være vår rettesnor også i dag.

For når vi løfter blikket mot verden, ser vi en del av verden i vekst og velstand, men innpå halvparten av jordas befolkning lever i fattigdom og opplever fornedrigelse og krenkelse av menneskeverdet. Flere sulter i dag enn for 10 år siden. Mange nektes adgang til utdanning, grunnleggende helsetjenester og millioner lever på flukt. Ca. 2,5 millioner kvinner og barn hvert år er ofre for menneskehandel. Hvert eneste minutt blir et barn smittet av hiv-viruset. 15 millioner barn har mistet minst en av foreldrene på grunn av aids. Og den tyngste børen bærer kvinnene.

Har vi et ansvar? Selvsagt har vi det.

Som et av verdens rikeste land har vi et moralsk ansvar for at mennesker i andre deler av verden skal ha mulighet til et liv uten dyp fornedrelse.

Har vi en mulighet til å gjøre en forskjell? Ja, det har vi.

Vi er i dag ett av de fem landene i verden som lever opp til målet om at 0,7 prosent av BNI skal brukes til bistand. For oss er ikke det godt nok. Vårt mål er at vi skal bruke 1 prosent av BNI til å støtte andres utvikling, bidra til at de vanskeligst stilte for hjelp til å komme videre, til å snu den negative spiralen. Vi setter oss dette målet fordi det er rett, fordi kløften mellom de rike og de fattige må reduseres.

Vi vet at dersom vi reduserer fattigdom, da reduserer vi samtidig muligheten for at hat og konflikt kan gro. Det er med andre ord også i vår egeninteresse å redusere de store forskjellene.

Slik vår bevegelse skapte velferdssamfunnet i Norge gjennom omfordeling, satsing på utdanning, helse og arbeid til alle, må de samme verdiene inspirere oss til å skape muligheter for dem som i dag er fattige i verden. Det krever innsats fra oss, men også et mye sterkere internasjonalt samarbeid og evne til å dele byrder rettferdig.

Derfor er hovedparolen for årets 1.mai markering ”Internasjonal samhold” så viktig.

I Norge pleier vi å si at de største utfordringene finnes utenfor våre grenser. Vår tids utfordringer kan bare løses dersom vi alle ser at vi er totalt avhengig av hverandre. Det finnes ikke ”deres verden” og ”vår verden”. Det finnes ikke ”vi” og ”de”. Deres verden er vår verden, vår verden er deres. Det har jeg ikke minst erfart i løpet av de første månedene som utenriksminister. Vi kan faktisk ikke lenger trekke et skille mellom innenrikspolitikk og utenrikspolitikk.

Oppgavene er mange. Jeg tror en viktig forutsetning for internasjonalt samhold er å jobbe for en videreutvikling av en internasjonal rettsorden, der maktbruk er regulert uten at den sterkestes rett gjelder, der verdens land og folk ser seg tjent med å finne løsninger på vår tids store saker gjennom samarbeid og dialog.

Det er en viktig pilar i regjeringens utenrikspolitikk. Vi vil være med å utvikle det globale styringssystemet videre. Internasjonalt samarbeid skal styrkes, målrettes og gjøres handlekraftig. Da er vi med og bidrar til en fredelig utvikling.

La oss ikke glemme, ikke alle ønsker en utvikling der det er mer samhold, mer kontakt og økt dialog. Enkelte ønsker tvert imot økt konfrontasjon. Det er farlig. Ingen er tjent med en utvikling der verden deles inn i de gode og de onde, de rettroende og vantro. Arnulf Øverland sa det på denne måten: ”Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør! De puster på hatets og ondskapens glør! De liker å drepe, de frydes ved jammer. De ønsker å se vår verden i flammer!”

Vi kan ikke sove i kampen for samhold og dialog. Noen mener vilje til dialog er tegn på svakhet.

Jeg mener tvert i mot, dialog er tegn på mot: Mot til å møte hverandre til tross for ulikheter og forskjellige standpunkter. Mot til å stå i mot den enkle veien som handler om å være seg selv nok.

Sosialdemokratiet valgte dialog, forhandlinger, reformer og samarbeid som sine kampmidler. Andre valgte revolusjon, vold og autoritært styre. Se hvem som kom lengst!

Sosialdemokratiet har en stolt tradisjon for internasjonalt samarbeid, men vår drøm om å løfte alle ut av fattigdom og inn i velstand er enda ikke virkeliggjort, på langt nær. Derfor er årets 1.mai markering dagen for forpliktelse og felles ansvar. Knapt noe kan være mer meningsfylt i vår tid!