Svarinnlegg ifm. interpellasjonsdebatt i Stortinget 25. april 2006 om Regjeringens tiltak mot menneskehandel

Stortinget 25. april 2006.

Midlertidig referat fra møtet.

For endelig referat og fra hele debatten, se www.stortinget.no

Sak 3. Interpellasjon fra representanten Marit Nybakk til utenriksministeren:
I Oslo sentrum jobber et økende antall kvinner fra Øst-Europa og Nigeria som sexslaver. De er blitt handelsvarer for tunge nasjonale og internasjonale kriminelle nettverk. Kvinnene kidnappes, lokkes, lures og trues til prostitusjon og utsettes for grove overgrep, voldtekter, mishandling og av og til drap. Utenlandske jenter på gata i Oslo betaler ofte bakmenn 90 000–100 000 kr hver måned, i motsatt fall blir de selv eller familiene i hjemlandet utsatt for represalier. Trafficking og handel med mennesker må angripes både nasjonalt og internasjonalt. OSSE og FN-organisasjoner som UNODC arbeider aktivt for å forhindre og stoppe trafficking. Hva vil Regjeringen gjøre for å bistå det internasjonale arbeidet mot denne formen for menneskehandel?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Representanten Marit Nybakk har reist et aktuelt og viktig tema – et delvis sjokkerende tema – som Regjeringen er meget opptatt av.

Menneskehandel er i dag en verdensomspennende virksomhet drevet fram av profitt i milliardklassen. Dette er trolig den nest største inntektskilde for organisert kriminalitet.

Åpne grenser, korrupsjon og hvitvasking av penger gjør denne handelen mulig. Fattigdom og økonomiske skjevheter i opprinnelsesland sikrer rekrutteringen av stadig nye ofre.

Slik representanten har beskrevet: Menneskehandel er uakseptabelt og den mest nedverdigende form for vold. For barn er det ekstra ille – de blir frarøvet sin barndom, omsorg, utdanning og mange andre rettigheter som alle barn har krav på etter alle normer og konvensjoner.

Vold overfor kvinner og barn kan ikke tolereres.

Problemet er omfattende. Bare i Europa regner man med at om lag 300 000–500 000 kvinner og barn hvert år sluses inn på prostitusjonsmarkedet. Vi snakker om en gruppe på størrelse med Oslos befolkning. Det er sjokkerende.

På verdensbasis ser tallene enda verre ut. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILO, legger til grunn at ca. 2,5 millioner kvinner og barn hvert år er ofre for menneskehandel. Mørketallene er riktignok store, men vi må regne med at virkeligheten er dyster, eller kanskje enda dystrere.

Alt dette forteller oss at vi må se på handel med mennesker som en alvorlig trussel mot våre samfunn og våre verdier, mot våre demokratiske, humanistiske verdier, og mot selve det grunnleggende menneskeverdet. Og jeg vil si at dette er også en del av sikkerhetspolitikken, i den tiden vi lever.

Alle land i Europa er i dag berørt, enten som destinasjonsland, transittland eller opprinnelsesland. Gitt dette fenomenets grenseoverskridende natur er det riktig, som representanten Nybakk påpeker, at problemet må angripes både nasjonalt og internasjonalt.

Denne regjeringen har som mål å bidra til å utrydde menneskehandel både i Norge og i utlandet – vi kan ikke ha noen annen ambisjon. Jeg har lagt vekt på at arbeidet for en internasjonal rettsorden er et hovedspor i Regjeringens utenrikspolitikk. Det kommer i høyeste grad til anvendelse her.

For dette har vi en nasjonal handlingsplan som Regjeringen i disse dager er i ferd med å revidere. Flere departementer og underliggende etater er involvert i gjennomføringen av dette, med sikte på en så koordinert tilnærming og helhetlig politikk som mulig. Det er justisministeren som har koordineringsansvaret.

La meg så gå litt nærmere inn på hvilke virkemidler og redskaper Regjeringen anvender i bekjempelsen av internasjonal menneskehandel.

Først til de folkerettslige rammeverk og instrumenter:

Vi har sluttet oss til det internasjonale rammeverket mot menneskehandel, for det finnes, som FNs Palermoprotokoll mot menneskehandel, FNs barnekonvensjon og FNs konvensjon mot all form for diskriminering av kvinner.

Norge har undertegnet Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel, og vi legger opp til at norsk ratifikasjon kan skje innen utgangen av dette år. Med denne konvensjonen vil vi få et sterkt regionalt og folkerettslig bindende instrument for både å forfølge de kriminelle, hindre rekruttering og beskytte ofrene. Dette må vi følge opp.

Norge har også vært initiativtaker og pådriver for andre regelverk, som NATOs retningslinjer for bekjempelse av menneskehandel i tilknytning til fredsbevarende operasjoner og OSSEs handlingsplan mot menneskehandel. Sistnevnte har fått et eget tillegg om beskyttelse av barn.

Vi deltar aktivt i det regionale samarbeidet i regi av Østersjørådet, Barentsrådet og nordisk-baltisk arbeidsgruppe mot menneskehandel.

Vi støtter mange internasjonale organisasjoner, som representanten har sagt, som setter kampen mot menneskehandel høyt på dagsordenen – OSSE og UNODC, som det ble vist til.

Den europeiske union er også i ferd med å utvikle fellesskapspolitikk for bekjempelse av menneskehandel. Vi regner derfor i framtiden med å kunne samarbeide med EU direkte også på dette området, det er en selvfølge. Dette vil også være en naturlig forlengelse av Schengensamarbeidet som Norge deltar i. Dessuten har Norge en tredjelandsavtale med Europol, som har bekjempelse av organisert kriminalitet i EU-området som en sentral oppgave.

Konvensjoner og handlingsplaner er viktige redskaper i det internasjonale arbeidet mot menneskehandel, vi må holde fast ved det, men det er altså ikke nok. I tillegg må vi satse på de konkrete tiltakene som betyr noe for ofrene i deres hverdag og for deres muligheter til å komme seg ut av den nedverdigende situasjonen.

Gjennom handlingsplanen mot menneskehandel er det øremerket over Utenriksdepartementets budsjett inntil 90 mill. kr til tiltak utenfor Norge. I denne sammenheng støtter vi tiltak som skal bidra til å redusere rekrutteringen i opprinnelsesland. Ett eksempel på dette er informasjonskampanjer som advarer unge kvinner mot å tro på forlokkende arbeidstilbud i Europa.

Etablering av sikre bosteder for ofre, medisinsk og psykologisk hjelp og andre rehabiliteringstiltak er også blant de virkemidler vi prioriterer. Ofrene må få hjelp til en ny start og aktiv oppfølging slik at de unngår å bli rekruttert på nytt av menneskehandlerne. Internasjonalt politisamarbeid er her selvfølgelig meget viktig.

Vi ser at bakmennene blir stadig mer kyniske og avanserte når det gjelder rekrutteringsmåter, transport over landegrenser og forfalskning av dokumenter. Et tett og koordinert politisamarbeid på praktisk plan er en forutsetning for å lykkes her, og dette prioriteres fra Regjeringens side.

Vi vil fortsette vårt politisamarbeid med flere av opprinnelseslandene, med vekt på landene i Baltikum og Russland. Vi støtter oppbygging av kompetanse på menneskehandel innen justis- og politisektoren på Balkan. Og vi arbeider multilateralt gjennom internasjonale organisasjoner som Interpol, Europol og Eurojust. I denne sammenheng vil jeg også vise til innsatsen Regjeringen gjør for å bekjempe internasjonal korrupsjon. Dette henger nemlig sammen.

Kampen mot handel med kvinner og barn representerer en langsiktig satsing, ikke minst når det gjelder å redusere de bakenforliggende årsakene, som fattigdom, konflikter, skjev sosial fordeling og marginalisering.

Norsk utviklingspolitikk har fokus på å styrke kvinners og barns rettigheter, inklusive rett og faktisk adgang til jord, eiendom og utdanning. Regjeringen har valgt å øke bistandsinnsatsen, nettopp for å styrke kvinners stilling slik at de blir mindre sårbare for rekruttering. Vi er spesielt opptatt av at barn i utviklingsland skal få gode oppvekstvilkår, fri for utbytting og mishandling.

Som kjent er ikke menneskehandel noe som bare skjer i andre land. Hvor stort omfanget er i Norge, kan ingen si med sikkerhet, men representanten Nybakk har pekt på noen veldig talende eksempler – også nært her vi nå står. Vi har i de senere årene sett en klar økning i utenlandsk prostitusjon i norske storbyer. Ikke alle er ofre for menneskehandel, selv om virksomheten er klart organisert.

Regjeringen legger vekt på oppsøkende arbeid i prostitusjonsmiljøene og å få utviklet gode metoder for å identifisere ofre for menneskehandel. Vi står overfor en særlig utfordring når det gjelder å fange opp mindreårige.

I tillegg til å hjelpe de kvinnene som ønsker å komme vekk fra gaten, må vi se på etterspørselssiden. Barne- og likestillingsdepartementet har her satt i gang et informasjonstiltak rettet mot kjøpere og potensielle kjøpere. Formålet er å bidra til en holdningsendring og sette i fokus forholdet mellom kjøp av seksuelle tjenester og menneskehandel.

Så til diskusjonen om kriminalisering. Jeg er enig med representanten Nybakk i at det er en viktig diskusjon, selv om det er for tidlig å konkludere.

Det finnes eksempler på at ekteskap som inngås proforma, har som det primære mål å utnytte kvinnen etter at hun er kommet til Norge. Norske utenriksstasjoner forsøker å advare potensielle ofre gjennom målrettet informasjon. Det orienteres om rettigheter og plikter ved innreise til Norge, og om tilgjengelige hjelpetilbud.

Den såkalte refleksjonsperioden, som midlertidig legaliserer opphold i Norge for utenlandske ofre for menneskehandel i Norge, har vært lite benyttet. Vi ønsker at denne ordningen skal bli et mer aktivt virkemiddel for å hjelpe ofre for menneskehandel ut av denne situasjonen, og også et virkemiddel som legger til rette for gjennomføring av etterforskning og straffeforfølgning av bakmenn. Vi er avhengig av at ofrene samarbeider med politiet slik at saker kan bli anmeldt. De må være villige til å vitne.

Det pågår for tiden et arbeid med å revidere denne ordningen. Her vurderes det bl.a. å forlenge refleksjonsperioden i forhold til dagens ordning på 45 dager, og om personer som får en slik periode, samtidig bør gis flere rettigheter. Det er imidlertid for tidlig å konkludere her.

De største gruppene av utenlandske prostituerte er nigerianske kvinner. Det er grunn til å tro at de fleste er eller har vært utsatt for menneskehandel. Dette er også en sammensatt gruppe, der flere har lovlig opphold i Schengen-området.

UD har sammen med utenlandsmyndighetene og to frivillige organisasjoner nettopp gjennomført en studietur til Nigeria for å se på denne problematikken. Konklusjonen er at det foreligger gode muligheter for et samarbeid med de nigerianske myndigheter om returtiltak for ofre for menneskehandel. Dette er positivt, og vi vil følge det videre opp.

Jeg vil konkludere med å si at vi står overfor store utfordringer på mange plan når det gjelder å bekjempe menneskehandel. Det gjelder både i Norge og globalt. Vi har kommet et stykke, men det er langt igjen. Dette kan til tider fortone seg som et arbeid i oppoverbakke, der motkreftene er sterke, men vi har ikke noe valg, fordi dette handler om grunnleggende verdier og om menneskets verdighet. Jeg kan garantere at dette arbeidet fortsatt vil ha høy prioritet for Regjeringen, og at Norges stemme skal bli hørt i den internasjonale kampen mot dette som er vår tids slaveri.

Og la meg svare direkte på representanten Nybakks spørsmål når det gjelder Ukraina og Moldova:

Jeg har selv planlagt et besøk til Ukraina i løpet av våren, og vil selvfølgelig ta dette opp. Justisministeren har vært i Moldova, og Utenriksdepartementet planlegger på politisk nivå en reise til Moldova i løpet av våren. Dette vil bli tatt opp.

Jeg skal nå på NATOs utenriksministermøte torsdag og fredag, hvor Ukraina også står på dagsordenen, og hvor Ukraina ønsker medlemskap i NATO. Nå er ikke tiltak på dette området av de kriteriene NATO vurderer for å kvalifisere til opptak. Men jeg mener det hører hjemme i diskusjonen om det samarbeidet vi kan ha med det forhåpningsfullt demokratiske Ukraina som nå utvikler ser. Så jeg skal søke en anledning, også der, til å nevne dette spørsmålet, og forfølge det videre med ukrainske myndigheter.

*****

Marit Nybakk (A):
Først må jeg takke utenriksministeren for svaret, og også for ministerens klare uttalelse om at Regjeringen har som mål å bidra til å utrydde menneskehandel både i Norge og i utlandet, og at arbeidet for en internasjonal rettsorden er et hovedspor i Regjeringens utenrikspolitikk. Og så er jeg spesielt glad for det han sa om at det bevilges penger til internasjonalt arbeid mot trafficking, men også for at han tar sikte på å ta dette spørsmålet opp både når representanter fra Utenriksdepartementet drar til Ukraina og Moldova, og også på NATOs kommende møte. Jeg tror det er helt vesentlig at dette nå understrekes i alle de internasjonale fora som vi opererer i, men særlig i forhold til de landene der en del av disse jentene har sitt utspring.

FNs organisasjon mot narkotikakriminalitet, UNODC, som jeg nevnte i mitt første innlegg, understreker i sin globale handlingsplan mot trafficking at menneskehandel det siste tiåret har blitt en av de viktigste utfordringene for det internasjonale samfunnet og en av de mest lønnsomme aktivitetene til kriminelle grupper over hele verden. De understreker også at trafficking og menneskehandel drar nytte av og misbruker konflikter, katastrofer og den sårbarheten som preger mennesker i krisesituasjoner. Det bør vi kanskje legge oss på minne. Derfor er utviklingen i disse landene veldig viktig. Derfor må vi også forsøke å samarbeide med de landene som jentene kommer fra – slik som ved den nordisk-baltiske kampanjen mot menneskehandel i 2002. Vi må ha økt fokus på hjelpetiltak i den grad vi får til det, f.eks. i et land som Moldova, som er et av verdens fattigste, der mange av jentene rekrutteres fra. Det kan være både etterutdanning, videreutdanning og omskolering.

Så er jeg glad for at Norge har undertegnet Europarådets konvensjon mot menneskehandel, og at norsk ratifikasjon kan skje innen utgangen av 2006. Jeg tror det er viktig at Europarådet stiller like tøffe krav til medlemslandene om trafficking som det de gjør i forhold til generelle brudd på menneskerettigheter og demokrati.

For øvrig vedtok, så vidt jeg vet, Europarådets parlamentarikerforsamling i påsken en uttalelse om å stoppe trafficking foran fotball-VM – det er altså ventet 30 000 utenlandske prostituerte, mange av dem så unge som 13–14 år. Uttalelsen retter seg altså mot FIFA, og krever at de tar ansvar, og det bør flere av oss følge opp.

Jeg tror likevel at i Europa er det EU som har de nødvendige virkemidler for å gjøre noe med trafficking. Jeg merket meg at utenriksministeren redegjorde for at EU var i ferd med å utvikle en felles politikk for bekjempelse av menneskehandel. Det er viktig at vi deltar i dette arbeidet så langt som vi som utenforland er i stand til det – men Schengen kan vi uansett bruke der det er naturlig.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (svarreplikk):

Jeg skal være veldig kort i mitt tilsvar, for jeg er enig i alt det representanten Nybakk har tatt opp, og jeg vil understreke betydningen av at hun har gjort det.

For som det er pekt på, kan vi gjøre en god del via konvensjoner og tiltak og den type formelle ting.

Men dette er jo i bunn og grunn et veldig viktig holdningsspørsmål også i vårt eget land. Og jeg er redd for i denne type sak at vi blir for fokusert på alt det som skjer der ute.

Men som representanten Nybakk nevnte, og som jeg også var inne på i mitt innlegg, har dette altså en etterspørselsside og en tilbudsside. Jeg merket meg det hun sa i forhold til ansvaret menn må ta her, og jeg merket meg det på den måten at jeg tror ikke bare det er menn i denne sal i tilknytning til dette hus, men også menn i det huset jeg sitter i, som bør tenke grundigere over dette, og vise solidaritet med de jentene dette handler om. Som det ble nevnt, er de det første vi møter når vi går ut av denne bygningen på kveldstid, og det illustrerer veldig mye den nærheten. Så det er en sak jeg skal ta til meg, og tenke på om ikke vi også bør gjøre en markering på.

Det er veldig bra at kvinner fokuserer på fenomenet menneskehandel, men det blir et skjevt bilde om det bare er kvinner som skal gjøre det. Vi menn, som er engasjert i dette spørsmålet, må også vise vei. Jeg tror det er veldig viktig her, og dette er nok et eksempel på, som vi egentlig sier hver eneste dag, at utenrikspolitikk og innenrikspolitikk glir over i hverandre. Her er det i alle fall slik at disse jentene på mange måter i seg selv er budbringere av den koblingen ved at de hentes fra land med bruk av vold, trusler og utpressing til å bli brakt inn i den elendigheten de er i.

Jeg har også lyst til å si fra denne talerstol at den forrige regjeringen gjorde et viktig arbeid på dette området og tok initiativ som det har vært naturlig og viktig for oss å føre videre. Det understreker jo at dette er et spørsmål hvor vi vil stå oss veldig på å ha en bred konsensus og et bredt samfunnsfokus som samler så mange partier og politiske retninger som mulig.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (sluttreplikk):
En god og viktig debatt, og honnør til representanten Nybakk for å ha lansert den. Jeg vil drøfte dette med justisministeren, som det ble oppfordret til. Regjeringen står sammen om dette og vil jobbe videre med det.

Når det gjelder kriminalisering, har vi nå anledning til å studere erfaringene i Sverige. Det er riktig, som det ble sagt, at det er delte erfaringer derfra. Finland vurderer det.

Arbeiderpartiet har for sin del et landsmøtevedtak fra i fjor på at man ikke går inn for det, men vi må på dette området ha et våkent åpent sinn til å studere alle mulige erfaringer.

Å rydde opp i eget hus hører nøye med. Jeg vil også si som en referanse her at vi følger opp handlingsplanen for Sikkerhetsrådsresolusjon 1325. Den har også en «code of conduct», altså en atferdskodeks for hvordan man opptrer i internasjonale sammenhenger, som er viktig også på dette området.

Og så vil jeg også si: Når det gjelder det internasjonale lovverket, er det jo slik at vi har Europarådkonvensjonen. Når den trer i kraft, skal det lages overvåkingsmekanismer: Følges den, hvordan følges den, hvordan implementeres den? Der kan Norge ta en rolle.

Så vil også jeg slutte meg til representanten Nybakks syn på at vi fikk en interessant illustrasjon av at Fremskrittspartiet taler med to tunger. Jeg oppfattet at representanten Høglund lå på det brede spor i å anerkjenne problemets komplekse karakter og skrive det inn i en sammenheng som også har med sosiale spørsmål og utviklingsspørsmål å gjøre, mens representanten Tybring-Gjedde la for dagen et kjent fremskrittspartiperspektiv som går på at vi skal fokusere på dem som blir forstyrret av dette, vi som møter den ubehagelige hverdagen når vi går ut på gaten fra Stortinget på kveldstid.

I det perspektivet vil jeg driste meg til å si at det kanskje er bra at dette fenomenet møter oss når vi kommer ut, for å få illustrert det uholdbare i at det er slik.

Jeg vil sterkt advare mot den oppfatningen at mange av disse nigerianske kvinnene er frivillig i Norge, som om det er en annen form for frivillighetssentral vi snakker om. Den forskningen som er gjort, og de undersøkelsene som er gjort som trenger dypere inn i disse problemstillingene, viser at her finnes det både direkte og indirekte tvang som det er vanskelig å forstå ut fra et norsk bilde, med bakmenn og systemer i hjemlandet som her er alvorlig.

Jeg er isolert sett enig i at vi som politikere først og fremst har som oppgave å beskytte nordmenns interesser i Norge, men det er da til de grader nordmenns interesser i Norge å komme et så uverdig fenomen til livs. Det holder heller ikke, mener jeg, å komme med ord fra denne talerstol om at dette er verdens eldste yrke, som om det er en sak som menneskeheten er bundet til å leve med. Vi må sette inn all kraft i arbeidet mot dette.

Når vi kan kalle dette, med rette, vår tids slaveri, er jeg enig med representanten Høglund, som sa at det nytter ikke å vise til Abraham Lincoln og si at han løste det med den amerikanske borgerkrigen. Vi må ta denne kampen her og nå, og det er vi beredt til å gjøre.