Om noen hadde fortalt meg i februar at jeg kom til å skrive en juleandakt for Magazinet i desember, ville jeg nok stilt meg tvilende. Men da Vebjørn Selbekk inviterte meg til nettopp det, var det en glede å takke ja.

Bak de tabloide overskriftene som tegnet et bilde av strid og påstander, hadde Selbekk og jeg også en samtale som var åpen og søkende. Det satte jeg pris på. Jeg ser en fortsettelse av denne dialogen når jeg nå får spalteplass for noen tanker og refleksjoner om jul og jord.

”Mennesket er aldri større enn når det kneler”, har den franske filosofen Pascal en gang sagt. Mange mennesker, på tvers av tro og tvil, kan kjenne seg igjen. For min generasjon er bildet av den tyske forbundskansler Willy Brandt som kneler foran minnesmerket ved den jødiske gettoen i Warszawa i desember 1970, ett av de sterkeste uttrykk for menneskelighet.

Ja, mer enn det: Medmenneskelighet og forsoning, ønsket om å komme videre, og et uttrykk for stor statsmannskunst. Det var et bilde på et Europa i endring. Et varmt vinterbilde. Et bilde på håp og tro på fremtiden.

Europa ble senere samlet. Det ble skapt broer mellom øst og vest, veier til forsoning, muren gjennom Berlin ble revet ned, av folket selv. Den knelende Willy Brandt banet veien.

Europa har gjennom mange tidsepoker vært et urolig kontinent, en verdensdel fylt av krigens redsler, hvor grenser er blitt flyttet, befolkninger tvangsdeportert, religiøse grupper forfulgt, synagoger brent.

Midt på 1800-tallet – ja, ganske nøyaktig i 1850 – skrev danske Bernhard Severin Ingemann de to kjente julesangene ”Deilig er jorden” og ”Glade jul”. I fortvilelsen over den første dansk-tyske krig på denne tiden diktet Ingemann ”Deilig er jorden” med budskapet om at tider skal komme ”fred over jorden, menneske fryd deg”.

Som ung undret jeg meg over om det virkelig var mulig å synge ”Deilig er jorden” når vi ser hva slags jord vi har og hva slags liv milliarder av mennesker lever. Men sangens budskap er håpets budskap. Opp mot krigens vold og uforstand, sult og nød, har denne julesangen et budskap om at det finnes håp for vår klode, håp for menneskene, håp om fred.

Så kan vi tro på vår gud. Men det er vi, som mennesker, som må handle for å gjøre jorden god, eller i hvert fall bedre. Det er bare menneskenes gjerninger som kan ødelegge – eller bevare – freden. Våre ord kan være gnisten til en brann eller de forsonende ord og gester som slukker bålet.

Flytter vi fokus fra Nord-Europa for et hundre og femti år siden og til markene rundt Betlehem i dag, er det barrierer, kratre, sperringer og murer som møter oss. Palestinere fra Ram ved Jerusalem som ikke kommer seg på jobb, desperate barn i Gaza, familier i frykt i Haifa.

Kontrasten er stor til budskapet i selve juleevangeliet – med handling fra de samme markene befolket av hyrder, gjetere med saueflokker. Det bildet som vi ser i dag, gir ingen følelse av håp og fred. Men vi skal huske på at også tiden omkring Jesu fødsel var stridens og undertrykkelsens tid, midt under den romerske okkupasjonen.

Vi hører ofte at ”veien til fred i Midtøsten går gjennom Jerusalem”. I Jerusalem møtes de tre store verdensreligionene.

Religion har skapt strid. Samtidig står fredens budskap helt sentralt i alle de store religionene. De kommer med et budskap og en visjon om fred.

Og konflikten mellom palestinerne og Israel i Midtøsten er i bunn og grunn en politisk konflikt som handler om overgrep, okkupasjon og fravær av rettferdighet. Om menneskene holdt seg til sin tro og til sine skrifters bokstaver, så ville de kunne leve i fred, med felles respekt for menneskeverdet.

I dag opplever vi at mennesker som opplever fortvilelse vender seg til religionen for å søke trøst og redning, i større grad enn tidligere. Det gir mening og det kunne gi håp.

Men i manges fortvilelse og håpløshet åpnes et rom for at religion kan misbrukes av dem som tilbyr de totale løsningene, svarene på alt, løsninger som i bunn og grunn fritar mennesker fra ansvar.

Når ekstremistene er på offensiven, må vi evne å se det store flertallet som ønsker fred og forsoning. Vi må styrke dem som taler dette flertallets sak, de som ennå holder en dør oppe for forsoning og fred, enten det gjelder i konflikten mellom Israel og palestinerne eller mange andre steder.

Fredens budskap gir oss et stort ansvar for å holde fred og for å skape fred. Det betyr at vi må ha kraft og mot til å stå opp mot vold og krig. Om nødvendig gjennom bruk av egen makt.

Men vår visjon må være at veien til fred går gjennom dialogen som kan trekke alle med og skape samfunn og fellesskap der alle kan høre hjemme.

Dialog er et vanskelig valg. Dialog er de modiges vei. Freden kan bare bygges og trygges av mennesker.

Vi ønsker at Norge skal bidra til fred i andre deler av verden. Vi har ressurser og vi har den politiske viljen.

At vi velger å bidra, er et spørsmål om solidaritet. Vi har en forpliktelse til å gjøre det. Som medmennesker kan vi ikke forholde oss passive til andre menneskers lidelser skapt av fattigdom, urettferdighet og ufred.

Vårt fredsarbeid må fokusere på å forebygge; å bidra til en utvikling som ikke ender i krig og kaos.

Mange av våre bestrebelser for å bekjempe terrortrusler, narkotikahandel, miljøødeleggelser og spredning av sykdommer må sees som et forsøk på å bidra til fredelig konfliktløsning. Som i Afghanistan, som i Sudan.

Fred- og forsoningsarbeidet, i bred forstand, er et viktig spor i vår utenrikspolitikk. Vi arbeider for en verdensorden der de sterke nasjonene ikke skal kunne ta seg til rette på bekostning av de svake, og der bruken av makt er regulert av FN.

Vi skal bidra der vi har mulighet til å gjøre en forskjell for å fremme fred, utvikling og menneskerettigheter. Derfor er vi engasjert i freds- og forsoningsprosesser i ulike kanter av verden – ofte som støttespiller – men av og til i en ledende rolle.

Vi har dialoger om menneskerettigheter med Kina, Vietnam og Indonesia, vi taler menneskerettighetenes sak overfor de som har makt, i Russland, i Iran og i Afrika.

Mange av de største utfordringene og truslene vi står overfor i dag, har sitt opphav, sin kjerne, i konfliktområder langt borte. Men stedsbegrepet ”langt borte” finnes ikke lenger. Alt kan komme nær oss. Nyheter, bilder og tegninger på ett sted spres umiddelbart til andre steder av verden i det moderne kommunikasjonssamfunnet.

Det vi opplever når avstandene kortes inn på denne måten er ikke nærhet, det er samtidighet. Og denne opplevelsen av samtidighet kan faktisk skape større distanse og mindre forståelse og skarpere konflikter.

Karikaturstriden illustrerte samtidigheten og viste hvordan konfliktene verden over er vevd tett sammen når informasjon forflytter seg lynraskt, og det står krefter klare til å bruke, misbruke og mistolke ”den andres” synspunkter.

Vi må lære å mestre denne samtidigheten. For konflikter kan forsterkes når mistroen får overtaket og fordommer om andres livssyn og levemåter får dominere.

Mennesker kan ikke bli og skal ikke bli enige om alt. Men vi må lære å leve med forskjellene, vi må respektere hverandre. Vi må ikke se verden gjennom øyne som deler mennesker i ”de” og ”oss”.

Det gjelder også i Norge. Vi må inkludere og bidra til å skape et godt, flerkulturelt samfunn i Norge. Vi må slå ned på antisemitiske handlinger. Og vi må demme opp for antiislamske holdninger.

Vi må ha en nasjonal samtale om hva vi skal oppfatte som det samlende begrepet ”vi” i dagens Norge.

Også i Norge har vi opplevd ufred, frykt og undertrykkelse. Men vi har erfart at det er mulig å vinne, skape og bygge freden. Vi har levd i fred med våre naboer. Vi har vårt ansvar for å gjøre det vi kan for å skape ”fred over jorden”, for å holde oss til julesalmen.

Freden kommer ikke av seg selv. Det er bare vi mennesker som kan skape en fredelig verden.

Med ønske om en fredfylt jul til dere alle.

Jonas Gahr Støre

[For originalteksten – se Magazinet 23. desember 2006]