Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Et hav av muligheter - felles regional satsning i nord

Kronikk i Svenska Dagbladet, 24. april 2006

Norsk versjon

Gjennom tiår med nordisk samarbeid har Norge og Sverige helt frem til i dag vært med på å forme utviklingen i det nordlige Europa. Sverige var en ledende kraft i å utvikle samarbeidet i Østersjø-regionen etter den kalde krigen. Norge tok initiativet til samarbeidet i Barentsregionen med Sverige og de nordlige fylkene i våre land som direkte deltakere. Nå kan vi utvide perspektivet til et nytt samarbeidskapittel i det høyeste nord.

Unionstiden mellom Norge og Sverige (1814-1905) var en økonomisk veksttid for begge land, også for det regionale samarbeidet. Byggingen av jernbanen mellom Narvik og Kiruna ble ferdigstilt i 1902, midt under diskusjonen om unionens oppløsning. Gjennomføringen av et slikt prosjekt - nettopp i nord – vitnet om langsiktig klokskap som generasjoner har hatt fordel av.

Gjennomgangstema for mitt besøk til Stockholm i dag er nordområdene – et strategisk satsingsområde for den norske regjeringen.

Vi vet at verdensbildet definert av det klassiske europeiske sentrum, med Amerika og Asia ute på ytterfløyene, kan gi et feilaktig bilde av politiske realiteter og oppfatninger. På samme måte kan vi få ny innsikt av å se nordområdene, de arktiske områdene og polhavet som et sentrum.

Dette er et perspektiv som berører Norge direkte. Mens de svenske nordområdene befinner seg i innlandet, er de norske nordområdene vendt mot havet. Norge har jurisdiksjon over et havområde som er seks ganger større enn vårt landområde. Vi har et stort ansvar for forvaltning av viktige ressurser i havet for dagens og kommende generasjoner.

Utviklingen i nordområdene berører også Sverige, som Norges naboland i nord og som internasjonal aktør. Farene for miljøet ved uforsvarlig økonomisk virksomhet vil kunne ramme svensk natur. Alle land rundt Arktis deler utfordringer knyttet til kilmaendringene som merkes sterkest rundt polene. Overfiske vil kunne fjerne fisk fra europeiske middagsbord. Men vi deler også mulighetene, blant annet gjennom petroleumsutvinning i Barentshavet som vil kunne skape nye arenaer for svensk næringsliv. Og vi deler ansvaret for å gi urfolk sin rettmessige del av mulighetene.

Energidimensjonen trer fram som den viktigste drivkraften i nordområdepolitikken etter at den kalde krigen er bak oss. Etterspørselen etter energi øker. Den må møtes med utvikling av nye fornybare energikilder, slik jeg vet Sverige er opptatt av. Men det vil også kreves sikker ny adgang til olje og gass. I tillegg trengs det stabile leveranser. Det er ikke uten grunn at forsyningssikkerheten er ett av de viktigste temaene når G8-landene møtes i sommer.

Nordområdene kan bli Europas nye energiregion. Mens andre av verdens energiregioner preges av politisk uro og konflikter, framstår nordområdene som stabile og fredelige.

På Snøhvit-feltet utenfor Norges nordligste by, Hammerfest, utvinnes gass fra det første utbygde gassfeltet i Barentshavet. Neste år går det første gass-skipet til USA’s øst-kyst. Teknologien er banebrytende og viser vei i arbeidet med å utvikle det enorme Stokman-feltet i den russiske delen av Barentshavet. Dette feltet kan alene dekke det tyske gassbehovet i 25 år.

Utviklingen kan få store ringvirkninger i regionen. Også svenske selskaper vil kunne se muligheter på leverandørsiden i denne utbyggingen.

For å transportere gassen fra Barentshavet satses det først på skip. Videre, eksisterer det planer om en russisk gassrørledning fra Barentshavet til Østersjøen. Den kan kobles til den planlagte gassrørledningen gjennom Østersjøen til Tyskland.

En annen mulighet fremmes blant annet av Business Region Göteborg og Stora Ensa: Et nytt gassrør fra Kårstø i Vest-Norge til Øst-Norge og Vest-Sverige. En slik rørledning, kombinert med et forlenget rørledningsnett fra Barentshavet til Nordsjøen, ville muliggjøre transport av gass fra norsk og russisk del av Barentshavet til Sverige.

Energikapitlet i nord er fortsatt bare i startfasen. For Norge er det avgjørende at økonomisk virksomhet må kunne skje uten å skade miljøet og balansen i økosystemet. Olje- og gassvirksomheten kan ikke tillates å ødelegge fiskeressursene og den må skje etter verdens strengeste miljøkrav. I forvaltningsplanen for den norske delen av Barentshavet har vi for en periode valgt å ikke igangsette petroleumsvirksomhet i noen særlig utsatte områder, som kystområdene utenfor øygruppene Lofoten og Vesterålen.

Vi må beskytte fiskestammene i Barentshavet fra overfiske og forurensning. Vi trenger våre nordiske nabolands støtte i disse spørsmålene, ikke minst overfor EU.

Utviklingen i nordområdene åpner for nye typer regionalt grensesamarbeid.

Jeg har med interesse merket meg prosjektet for å videreutvikle ”Arctic Suppliers”, et nettverk av 25 selskaper fra de nordligste regionene i Norge, Sverige og Finland. Her jobbes det målrettet med å posisjonere seg for vedlikeholdsoppdrag innen petroleumssektoren i Norskehavet og Barentshavet.

Dette er spennende tanker. Og nok et saksfelt hvor vi kan føye til en god, tillitsfull og historisk forankret dialog mellom Sverige og Norge.

Les kronikken i Svenska Dagbladet 24.04.06