Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Lanseringen av regjeringens handlingsplan for gjennomføring av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 (2000) om kvinner, fred og sikkerhet

Oslo, Vestbanen, 8. mars 2006

Sjekkes mot framføring

Kjære alle sammen,

Gratulerer med dagen!

Denne dagen handler om fremme av menneskeverd, om fremme av likeverd, mellom kvinner og menn. Det er en symbolsk og symbolladet dag, en tradisjonsrik dag, en god dag. En dag for å feire og en dag for å peke på alt det som står igjen – og en dag for å være konkret.

Det er det siste som er hensikten vår i dag – å legge fram en handlingsplan for å bedre situasjonen for kvinner i den mest utsatte posisjon; de som opplever krig og konflikt.

Jeg ser for meg et bilde: Aftenposten skrev i fjor sommer om en kvinne, Marguerite Barankitse, eller Maggy som hun kalles, i byen Ruyigi i Burundi. Alle kjenner henne. Hun leder organisasjonen Maison Shalom som bygger hus for foreldreløse barn og hjelper tidligere barnesoldater med jobb og skolegang. Hutu-barn i hus rett ved siden av tutsi-barn. Med et enkelt budskap om forsoning og kjærlighet skaper hun håp for massakrenes barn i Burundi. Den nye generasjonen må overvinne foreldrenes hat, sier Marguerite. Over 400 hus har gitt en ny start til over 10.000 barn.

Det er en historie om håp. Men også en situasjon om fortvilelse og kamp der denne ene kvinnen symboliserer den byrde kvinner over hele verden og til alle tider har måttet bære under og etter konflikt.

Fremme av likeverd mellom kvinner og menn har stått lenge på den internasjonale dagsorden. Kjønnsperspektivet betyr å erkjenne at alle mennesker har like rettigheter og samme menneskeverd.

Fredsprisvinner Shirin Ebadi sa det slik i Oslo da hun mottok prisen (10. desember 2003): ”Det er ikke så enkelt å herske over et folk ved hjelp av tradisjonelle patriarkalske og paternalistiske metoder, når folket kjenner til sine rettigheter”. Hun sa videre ”Kvinnene utgjør halvparten av befolkningen i ethvert land. Å overse kvinner og å avskjære dem fra aktiv deltakelse i det politiske, sosiale, økonomiske og kulturelle liv, er faktisk ensbetydende med å frata hele befolkningen halvparten av sine evner”.

Mye er gjort og på mange måter har vi kommet langt. Selve forståelsen av at kjønnsperspektivet skal tas med i alle saksområder på den internasjonale agendaen, har begynt å feste seg. Det gjelder ikke minst her hjemme – noe dette arrangementet og lanseringen av handlingsplanen for gjennomføring av Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet handler om – hva Norge kan gjøre.

Men det er også langt igjen – langt igjen før betydningen av likeverd er fullt ut anerkjent – og akseptert. Det er fortsatt noen som anser kvinners rettigheter som noe annet og noe mindre viktig enn menneskerettigheter.

Det er fortsatt langt igjen før kjønnsperspektivet er helt integrert i arbeidet for fred og sikkerhet. Det er dette vi må være med på å endre.

Vår verden preges av interne, voldelige konflikter i mange land. Svake stater der vanlige samfunnsstrukturer mangler, der rivaliserende grupper kjemper brutalt om politisk makt, der små eliter utnytter landets ressurser til egne, private formål. Dette skjer i Afrika, i Asia, i Latin-Amerika – og også i Europa.

I slike konflikter er alltid sivilbefolkningen spesielt utsatt.

Og noe synes uforanderlig: Kvinnene rammes hardest – og er mest utsatt for fattigdom, sult, sykdom, overgrep.

Væpnede konflikter oppstår i samfunn der menneskerettighetene har dårlige kår.

Væpnede konflikter foregår der kvinner lenge har vært utsatt for diskriminering, undertrykkelse og vold. Konfliktene forsterker alt dette.

Sammenhengen er klar mellom sikkerhet, demokrati og velferd. Det er økt trygghet til stede der demokratiet virker og der menneskerettighetene respekteres. Først når samfunnsstrukturer er på plass, kan et land utvikle sikkerhet og velferd for sine borgere. For alle sine borgere.

Både kvinners og menns kreativitet og deltakelse i samfunnet er også forutsetninger for en rettferdig og bærekraftig utvikling. – Ja, det lyder selvfølgelig, men det må minnes om. Skal det internasjonale samfunn lykkes i å møte de mange store, globale utfordringene, må vi trekke på hele den menneskelige kapital, hele menneskeheten. Intet land har råd til å holde halve befolkningen utenfor – som Ebadi minner oss om.

I mange av dagens konflikter er kvinner utestengt fra håndteringen av dem, utestengt fra håndteringen av freds- og forsoningsprosesser.

Det er opplagt at det burde ha vært annerledes. Det ville ha bidratt til langt bedre – og bredere – grunnlag for løsninger. Kvinners erfaring, kunnskap, nettverk, bidrag til velferd og utvikling, til dialog og forsoning, alternative tilnærmingsmåter; alt dette gir et bedre grunnlag for håndtering av konflikter og fredsprosesser.

En integrering av kjønnsperspektivet i fredsprosesser vil styrke kvinners politiske, økonomiske og sosiale deltakelse, øke deres kontroll over sine liv, og det vil styrke mulighetene for å bygge varig fred innenfor demokratiske rammer. Dette er et hovedbudskap i handlingsplanen.

Kvinner spiller en sentral rolle både i arbeidet med fredsstrategier – og i arbeidet med å sikre at de politiske løsningene blir akseptert av befolkningen – og blir gjennomført.

Forskning og erfaring viser at svært mange av de ressurser det internasjonale samfunn setter inn i konfliktsituasjoner ikke har god nok effekt. Fredsprosesser går ”i stå” og oppbygging av samfunn i postkonflikt er svært problemfylt.

Forståelsen av hva som må til for å skape varig fred, har likevel endret seg.

Vi snakker nå om komplekse konfliktsituasjoner. Vi snakker om å møte problemene med hele bredden av virkemidler – militære og sivile, kortsiktige og langsiktige, vi snakker om humanitær innsats og bistand.

Og vi snakker om den krtitiske overgangen fra humanitær innsats når det er krise til utvikling og gjenoppbygging når det endelig er blitt fred. Her tar FN nye grep når man nå stabler på beina en Fredbyggingskommisjon – som skal styrke innsatsen vår nettopp i denne kritiske fasen. Og her må kvinners situasjon og interesser løftes fram.

Dette er bakgrunnen for diskusjonen om kjønnsaspektet i konfliktsammenheng og som førte til at FNs sikkerhetsråd for fem år siden vedtok resolusjon 1325, om kvinner, fred og sikkerhet.

Formålet var å slå fast at kvinners situasjon og deres ressurser har en sentral plass i forebygge og løse konflikter. Resolusjonen tar utgangspunkt både i rettighetsargumentet – i ivaretakelse av kvinners menneskerettigheter i konfliktsammenheng – og i nytteargumentet – nemlig kvinner som helt nødvendige bidragsytere i alle funksjoner for å fremme fred og sikkerhet, håndtere konflikter, i å bygge og bevare fred.

Vi har en æresgjest her i dag, Elisabeth Rehn, tidligere finsk forsvarsminister, som sammen med den nyvalgte presidenten i Liberia, Ellen Johnson Sirleaf, skrev UNIFEM boken ”Women, War, Peace” i 2002. De to reiste jorden rundt og dokumenterte kvinners situasjon og deltakelse i krig og konfliktområder. Boken er i dag et viktig redskap og inspirasjonskilde i oppfølgningen av resolusjon 1325. Dagen i dag gir grunn til å sende særlige tanker til den nyvalgte presidenten i det voldsherjede landet Liberia. Erik Solheim besøkte henne for få dager siden. Nå har Liberia fått en politisk leder som inngir håp og tillit. Da er det viktig at vi er klare til å støtte henne.

Resolusjon 1325 er viktig. Men alle vet at resolusjoner i seg selv løser ingen problemer.

Den er bindende for alle FNs medlemsland, men det har ikke vært enkelt å få gjennomført de gode intensjonene. Ansvaret for oppfølgingen ligger hos hvert enkelt medlemsland og de regionale organisasjonene, som OSSE, NATO, EU og AU, og i FN-systemet.

Resolusjonen opprettet ikke en internasjonalt anerkjent oppfølgings- og kontrollmekanisme. Det er myndigheter og de sivile samfunn i medlemslandene som må følge opp og kontrollere.

Norge har i lang tid stått fremst i fremme av likestilling internasjonalt, regionalt og her hjemme. Norge har vært pådriver i å anvende et kjønnsperspektiv i fredsbevaring og gjenoppbygging etter konflikter.

Vi har likevel ikke vært slagkraftige og systematiske nok. Det ser vi nå. Vi har manglet en samlet strategi, en plan, som ser kjønnsperspektivet i sammenheng i internasjonal innsats for fredsbygging, og i sammenheng med hva som kreves av nasjonale, felles tiltak.

Utenriksdepartementet har hatt det koordinerende ansvaret for utarbeidelsen av den norske handlingsplanen, som er blitt laget i samarbeid med Forsvars-, Justis- og politi-, og Barne- og likestillingsdepartementene.

Men minst like viktig: Det er etablert dialog og kontakt med norske frivillige organisasjoner og forskningsmiljøer. Her har vi i Norge mye erfaring å trekke på – og trekke fram – det er en del av en norsk modell som viser stor styrke.

Handlingsplanen er derfor et produkt av et bredt samarbeid. Den er uttrykk for å jobbe mer systematisk i arbeidet for fred, sikkerhet og et demokratisk samfunn. Nå skal planen settes ut i livet, og det må vi lykkes med. Prosessen som er igangsatt vitner om det.

Jeg har lyst til å rette en spesiell takk til Helga Hernes, Torunn Tryggestad og Siri Johansen. Dere har gjort en stor innsats i å samle alle ideer og kommentarer – og forene dem. Dermed har handlingsplanen blitt en realitet.

Sammen med Danmark, Sverige og Storbritannia er Norge blant de første landene som har utarbeidet handlingsplaner for gjennomføring av resolusjon 1325. Når vi presenterer en slik plan, er det av tre grunner:

For det første: Helhet. En samlet strategi og systematisk oppfølging gjør det mulig å trekke effektivt på alle ressurser som finnes.

For det andre: Synlighet og sammenlignbarhet. Planen vil gjøre ambisjonene synlige og våre tiltak målbare. Og vi vil gjerne ha konkurranse fra andre land.

For det tredje: Dialog og prosess. Vi ønsker åpenhet og diskusjon om handlingsplanen. Dokumentet er ikke ferdig, uttømt og fasttømret en gang for alle. Det er en plan i prosess, som kan justeres, forandres og forbedres. Vi vil rapportere jevnlig om framdriften, og vi vil legge forholdene til rette for diskusjon.

Til lykke med dagen!

Handlingsplanen