Utviklingsminister Erik Solheim

NORADs Fattigdomskonferanse, 18. oktober 2006

Oslo, 18.10.06

Jeg leste nylig en artikkel der man hadde fulgt en amerikansk familie tilbake til 1800-tallet. Om familiens oldemor som døde i 1878 i en alder av 40 år, het det at hun var generelt nedslitt. Oldefaren døde av alderdom i en alder av 39 år. Når jeg sier dette er det fordi vi i dag skal fokusere på de enorme helseproblemene i verden. Det nye i verden er ikke at vi har helseproblemer, men at vi kan gjøre noe med dem. For første gang i verdenshistorien har vi mulighet til å skape en situasjon der det er normalt å bli gammel. Det er det nye.

Tall fra et barnehjem i Dublin på slutten av 1700-tallet viser at av de 10.000 barna som ble ført inn der i perioden 1770-1790, var det 45 som ble voksne. Altså en dødsrate på 99,6. Forholdene var trolig ikke vesentlig annerledes i datidens Christiania.

Dette har vært det normale i verdenshistorien. Det nye er at folk kan regne med å passere en alder av 80 år. Det nye er ikke at det er smerte, men at selv om han er syk kan man leve et helt liv uten smerte. Det nye er ikke at folk dør unge, det nye er at det er normalt å bli gammel. Det nye er at de sykdommene folk før døde av, nå stort sett er helbredelige.

Det var vanlig i USA å bli 40 år gammel. Det var vanlig i Norge at 3 av 10 barn døde. Det var vanlig i Kina at befolkningen fluktuerte mellom 100 og 150 millioner, avhengig av om det nettopp hadde vært noen store epidemier.

Så kom man altså til det nye, at man kan gjøre noe med det. Og det er det vi skal diskutere i dag. Situasjonen i dag er grovt sett at helseproblemene stort sett er forholdsvis små, med unntak av Afrika, hvor det er en helt spesiell helsekrise.

Så kan vi diskutere om det er helseproblemer i Afrika fordi Afrika er fattig, eller om Afrika er fattig på grunn av helseproblemene. Det er opplagt at det viktigste er økonomisk framgang og fungerende stater. Alle steder der disse forholdene er til stede har forventet levealder gått rett i taket i løpet av en generasjon. Det skjer til og med i et land som Bangladesh, noe vi kommer til å få mer fokus på nå som Yunus fikk fredsprisen. Bangladesh, som for 20 år siden ble regnet som et av verdens håpløse tilfeller, er regnet som en av verdens suksesshistorier. Barnedødelighet går drastisk ned, levealder drastisk opp. Antall barn er redusert fra 4 til 2 per familie i løpet av en generasjon. Alt dette skjer selvsagt i takt med at landet har alminnelig økonomisk framgang.

Hovedbudskapet er at når man får en velfungerende stat på plass og økonomisk framgang, så kommer mye av det andre. Men Afrika har helt spesielle helseutfordringer; aids-epidemien er sterkere i Afrika, malaria er en mye større trussel i Afrika, man har en hel del sykdommer som nesten bare eksisterer i Afrika. Det at en stor del av den produktive befolkningen holdes nede svekker selvsagt muligheten for økonomisk framgang. I Afrika er dette en høna-og-egget-situasjon som må angripes fra begge kanter.

Hva kan så Norge gjøre i denne verden av store helseutfordringer, men dog med alminnelig framgang? Vi må sikre at muligheten for å bli 80 år gammel og leve et liv uten store smerter skal gjøres tilgjengelig for alle over alt. Det er utfordringen.

Vi må gå inn der vi kan gjøre en forskjell og i den forståelse at helse handler om politikk i sin kjerne. Da må Norge selvsagt være en aktiv aktør på alle relevante politiske arenaer hvor helse kommer opp. Jeg ble litt forbauset over reaksjonene da jeg for et par uker siden uttalte at Norge må være en aktiv aktør og bruke den innflytelsen vi har overfor FN. Hvis vi lot være å gjøre det, ville vi være det eneste landet som ikke så FN som en politisk arena. Da ville vi til dels overlate FN til de som andre ideer enn oss om hvordan FN bør være. Er det å vise omsorg for FN? Denne regjeringen elsker FN. FN er verdens i særklasse viktigste organisasjon. Vi trenger FN. Men de man trenger mest og gir mest omsorg er også de man stiller de sterkeste kravene til.

Skulle vi overlate til George Bush å være den eneste som stiller helsemessige krav til FN-systemet? Skulle ikke vi være en motvekt på de områdene der vi er uenige med amerikanerne? USA er den suverent største bidragsyteren til kampen mot aids, men har synspunkter på dette arbeidet som gjør at flere mennesker til syvende og sist dør enn om man hadde benyttet en annen innfallsvinkel.

La meg utdype hvordan vi arbeider med ett område som er sentralt for fattigdomskonferansen: det fagfolkene kaller reproduktiv helse. Altså helsespørsmål knyttet til seksualitet, svangerskap og fødsler.

Målsettingene på dette feltet ble vedtatt med stor oppslutning så langt tilbake som på FN-toppmøtet om befolkning og utvikling i Kairo i 1994. Vi har i de senere år sett at disse målsettingene har kommet under økende press og det har vært en kamp for å bevare vedtakene fra Cairo.

I denne kampen møter vi en koalisjon av familiepolitisk reaksjonære stater som med hodet dypt begravd i sanden, preker avholdenhet som løsning på hiv/aids-katastrofen. Det dreier seg om de samme landene som vil kutte pengestøtte til organisasjoner som oppfordrer til kondombruk.

Da må vi stå opp for det vi tror på og kjempe for vår idé, sammen med de som deler denne. Vi skal legge politisk press på FN i den retning vi ønsker at organisasjonen skal gå.

Derfor har vi også lagt sterk vekt på kampen for universell tilgang til reproduktiv helse. Tidligere denne måneden fikk vi et gjennombrudd i FN som pressen overhodet ikke rapporterte om; fire nye delmål under FNs tusenårsmål, bl. a ett om universell tilgang til ”reproduktiv helse” under tusenårsmål 5 på mødrehelse.

Kampen for kvinners rett til selvbestemt abort var kjernen i kvinnekampen i Norge på 70-tallet. Retten til å bestemme over egen kropp og framtid kan norske kvinner langt på vei ta som en selvfølge. Det er fremdeles langt unna for kvinner flest i verden.

Vi har gjort abortarbeidet til et prioritert felt i vår helsesatsing. Vi var, sammen med britene, de første som svarte på appellen til The Safe Abortion Action Fund. Vi går i første omgang inn med NOK 10 mill. Vi har lenge ytt betydelig støtte til International Planned Parenthood Foundation. Videre har vi lagt inn en sterk økning til FNs befolkningsfond (UNFPA) i neste års budsjett.

Vi overlater til det enkelte land og det enkelte menneske å formulere sin abortpolitikk og sitt religiøse og ideologiske ståsted, men vi må legge til rette internasjonalt for at de som vil foreta abort kan få gjort dette på en måte som ikke dreper eller lemlester dem.

Det er knapt noen i denne salen som ikke har hørt historien om malawiske leger i Manchester. Derfor noen alternative snap shots fra den afrikanske helsesektoren:

I følge The Global Commission on International Migration har Zambia siden frigjøringen utdannet 600 leger. 50 av disse praktiserer i dag i Zambia.

WHO anser at 100 sykepleiere pr 100.000 innbyggere er et minimum. Liberia, Uganda og den Sentral-Afrikanske Republikk; færre enn 10 sykepleiere per 100.000 innbyggere. Norge; 1500 sykepleiere per 100.000 innbyggere.

FNs befolkningsfond karakteriserer flukten av helsearbeidere fra fattige land til rike land som en av de vanskeligste utfordringene internasjonal migrasjon stiller oss overfor.

Afrikanske helsearbeidere er overarbeidet, underbetalt og arbeider under umennesklige forhold. Hiv/aids bidrar til å legge ytterligere byrder på helsearbeiderne.

Et mindre påaktet forhold er at de store forskjellene mellom fattige og rike betyr at utviklingslandene har et sykdomsbilde fra begge tidsepoker, altså både fattigdomssykdommene (som tuberkolose, malaria, meslinger), men også livsstilssykdommene som ellers dominerer bildet i rike land (kreft, hjerte-kar, diabetes). Enormt ressurskrevende å ha kompetanse og kapasitet på et så stort spekter av sykdommer. I Norge var det først etter at man hadde utryddet infeksjonssykdommene at man fikk bygget opp kompetanse på livsstilssykdommene.

Sett mot et slikt bakteppe, er det overhodet ikke er vanskelig å forstå at de som kan, prøver å etablere en tilværelse i den rike verden. Vi løser ikke dette problemet med å nekte fattige fagfolk å arbeide hos oss. På kort sikt kan vi trolig heller ikke tillate oss det, dersom vi skal opprettholde standarden på våre egne helsetjenester. Men vi har i det minste sluttet med vårt aktive rekrutteringsarbeid i fattige land.

Vi må se på en kombinasjon av tiltak både i rike og fattige land:

• Bedre samsvar mellom utdanningskapasitet og behov, både i nord og sør.
• Karriere i fattige lands helsesektorer må gjøres mer attraktive. Dette betyr investeringer i helsefasiliteter og det betyr anstendige lønninger.
• Sirkulær eller tidsavgrenset migrasjon kan også bidra positivt.

Det er imidlertid bare gjennom økonomisk utvikling som utjevner de enorme inntektsgapet mellom helsearbeidere i de fattige landene og vår del av verden, at man vil kunne finne en varig løsning på utfordringen. Å skape denne utviklingen er selvsagt langt enklere i en frisk befolkning.

FNs medlemsland forpliktet til å oppfylle de åtte tusenårsmålene innen 2015. Norge jobber aktivt for å nå disse målene, og velger å ta ledelsen på det fjerde målet om å redusere barnedødelighet med to tredjedeler innen 2015.

Det er avgjørende at statsministeren går i bresjen her. På denne måten får vi tatt opp problemstillingen med verdens fremste politiske ledere, som ellers har en tendens til å fokusere på den siste aktuelle politiske konflikten.

Dette er selvsagt ikke noe Jens gjør alene. Dette er noe jeg og utenriksministeren står fullt ut bak og som selvsagt ikke kan ha som mål å gjøre enkelte stunts, men som har som mål å bygge varige helsestrukturer i de landene vi går inn i.

Dette vil Tore Godal fortelle mer om seinere i dag.

Norge har sammen med Frankrike gått inn på et system med flyskatt. Tanken er at FN-systemet trenger varige finansieringskilder. Andre muligheter kan være avgifter på valutahandel og avgift på våpenhandel, eller andre former for internasjonale avgifter.

UNITAID er startet med utgangspunkt i dette. Formålet med UNITAID er å stille billige medisiner til rådighet for verdens fattigste land på i første omgang, områdene aids, tuberkulose og malaria. Hvis dette blir en så stor organisasjon som vi har håp om at den skal bli, vil den bidra til å presse prisene på medisiner ned.

Helse i et internasjonalt perspektiv har dimensjoner som går utover bistandssamarbeid og utviklingspolitikk i snever forstand. Det må derfor være en integrert del av vår utenrikspolitikk. Fugleinfluensaen er det mest nærliggende eksempel på dette.

Dette er bakgrunnen for at Utenriksministeren har tatt et initiativ til å utrede nærmere forbindelseslinjene mellom helse og utenrikspolitikk. Utgangspunktet er at helse har betydning for utenrikspolitikken, og at utenrikspolitisk samarbeid kan gi en merverdi i vårt arbeid med helseutfordringene på alle nivåer.

Målsettingen er å bidra til å utvikle en bedre analyse og en mer konstruktiv internasjonal dialog på dette feltet. Sammen med Frankrike inviterer vi utvalgte land [ Brasil, Indonesia, Sør-Afrika, Senegal, Thailand ] til uformell arbeidsgruppe for å sette i gang en slik refleksjonsprosess.

Prosjektet er ment å utrede sammenhenger, muligheter, utfordringer og handlingspotensiale. Prosjektet er i første omgang avgrenset i tid til 6-7 måneder. Mer enn å dekke hele dette feltet i sin fulle bredde og dybde, vil en slik uformell arbeidsgruppe kunne virke som en politisk impuls.

Ved å gi innspill til relevante internasjonale fora kan vi gi støtet til en internasjonal mobilisering, slik at helsespørsmålene på en mer systematisk måte kommer inn på den strategiske og utenrikspolitiske dagsorden.

Vi forsøker på denne måten å ta konsekvensen av at grensene for utenrikspolitikken må utvides, og at grensene mellom utenrikspolitikken og utviklingspolitikken må bygges ned.

Hvis vi vil sikre et godt fungerende helsevesen i Norge i det lange løp, må vi bidra til å løse sjukdomsproblemer internasjonalt fordi de ellers kan komme til Norge. Vi må løse helsepersonellkrisen, fordi det også vil innvirke på hvordan vi organiserer vårt helsevesen. Det er ikke lenger noe vesentlig problem noe sted i verden som kan løses nasjonalt.

Leder av UNAIDS, Dr Peter Piot, har uttalt;
”Health is what political leaders talk about if there’s money left at the end of the day”.

Jeg har startet denne dagen med å snakke om helse. Jeg kan forsikre dere om at det også er penger igjen når dagen er omme og at helse kommer til å være et viktig område for oss også i fremtiden.