Statssekretær Liv Monica Stubholt

Nordområdestrategien og betydningen av forholdet til Russland

Norsk-russisk handelskammer,
Oslo, 6. mars 2006

(Transkribert fra muntlig fremføring)

Takk for anledningen til å presentere Regjeringens nordområdestrategi til dere, som er operative i forholdet mellom Norge og Russland av norsk-russiske relasjoner. Hele landet berøres av Regjeringens Nordområdestrategi. Jeg vil vektlegge utenrikspolitiske perspektiver som er innebygd i Nordområdestrategien, fordi forholdet mellom Norge og Russland står sentralt. Vi har et internasjonalt perspektiv på våre ambisjoner i Nordområdene. Det er Norge-Russland-relasjonen som står mest sentralt, og for å oppfylle de ambisjoner vi har satt oss med Nordområdene, kreves en styrking og utdyping av de bilaterale relasjoner mellom Norge og Russland. Og dere i dette rom vet at det ikke skjer med samtaler mellom utenriksministre alene. En relasjon mellom to land går fra regjeringsnivå til embetsnivå, fra regionalt nivå til lokalt samarbeid fra person til person, og ikke minst i næringslivet, mellom foretak på begge sider av grensen.

Regjeringen skal ikke oppfinne hjulet på nytt. Vi skal bruke de gode og langvarige erfaringer mellom Norge og Russland, men vi skal sette disse erfaringene inn i en mer ambisiøs kontekst enn før. Vår strategi bygger på tre stikkord. Vi skal være tydelig til stede. Vi skal ha høy aktivitet, og vi skal bygge på de verdier vi har. Der er en kjent kommersiell strategi (”building on your strengths”). Dette virker også politisk! Vi skal videreutvikle det som virker. Samarbeidet mellom Norge og Russland er godt og saklig begrunnet i et interessefellesskap, i felles utfordringer og felles muligheter. I tiltredelseserklæringen for regjeringen (Soria Moria) ble Nordområdene definert som Norges viktigste strategiske satsningsområde. Det betyr at vi, som ”tilretteleggere for virkeligheten”, noe som kanskje er det mest ambisiøse politikerne kan håpe å være, vi vil gjøre vårt. Dette er en nasjonal strategi som skal gi internasjonale resultater. Det er noe som skal engasjere hele landet. Hvis ikke vi har med oss befolkningen, inkludert næringslivet, alle som er engasjert i verdiskapning og konkrete prosjekter, så vil vi ikke få det til.

Vi har en rekke aktiva i nord. Dette er utgangspunktet for det å ”bygge på vår styrke”. Dere kjenner dem. Miljø er det første. Miljø er en ressurs, et aktiva, og ikke en hodepine som nekter oss å gjøre det vi vil. Miljø er en ressurs. Miljø er en politisk ressurs i den forstand at det er ansvarlig politikk å hensynta miljøet. Men miljø er også en økonomisk ressurs. Store selskaper med aktivitet i grensekryssende virksomhet har lært seg å bruke miljøet som et konkurransefortrinn og som et verktøy som skal forhindre at man får uventede problemer.

Norsk næringsliv har vært opptatt av miljøhensyn og utvikling av verktøy for dette over lang tid. Vi kjenner det fra maritim næring med utvikling i dobbeltbunn i skip. Vi kjenner det fra leverandørindustrien, konstruksjon av plattformer der man får på plass (rent mekanisk) muligheten for å samle opp eventuelle utslipp. Man kan legge inn dobbeltbunn også i en plattform. Det er et sentralt element i norsk teknologiutvikling å møte høye miljøkrav. Det gjør at vi både har kompetanse og teknologi for å tilfredsstille de kravene som stilles, både dagens krav og de kravene som vil bli stilt i tiden som kommer.

Petroleumsressursene er store. Det er viktig å sette navn og tall på disse verdier der vi kan. Regjeringen arbeider med Forvaltningsplanen for Barentshavet. Planen blir en avveining av om man skal utvinne petroleumsressurser eller risikere skader i tilfelle uhell og oljeutslipp. Man kan ikke kansellere de økonomiske verdier. Man kan sette miljøhensyn høyt, men ikke unnta dem fra politisk avveining. Vi er ikke villig til å gamble med bestander av fauna, av sjøfugl osv., men vi skal gjøre en fornuftig risikoanalyse i forhold til miljø som vi også gjør på andre politiske områder. Vi skal stille maksimale krav til ordinær drift. Det man risikerer er risiko for skader ved uhell. Risikoanalyser vil fortelle hva som skjer hvis uhellet er ute. Bestandens evne til å hente seg inn ved skader er et av flere moment. Hvis en bestand blir skadd for alltid, er det uaktuelt å ta risiko. Hvis det er slik at en bestand kan hente seg inn, så er det noe som er med i vurderingene.

Det er en energidimensjon i nord. Vi er i ferd med å bli en gassnasjon. Norge må se på sin rolle, ikke bare som leverandør av flere former for energi, men også som samarbeidspartner i forhold til Russland som er energileverandør selv, som har interesse av norsk teknologi, og som samarbeidspartner og aktør på transportsiden. Selv om det ikke skulle bli noen utvikling av petroleumressurser i Norge, så vil det bli økt transport av olje og gass i leia utenfor norske kyster.

En viktig grunn til at vi allerede nå har bedt om å legge kystleia lenger ut ved søknad til IMO (den skal bli 30 nautiske mil, ca. 50 km), er at det vil gi større handlingsrom for oljevernberedskap for det tilfelle at uhellet er ute. Men Regjeringens Nordområdestrategi er mer enn spenningsfeltet mellom hensyn til miljø og økosystem på den ene side, og høsting av ikke-fornybare ressurser på den annen side. Regjeringens Nordområdestrategi handler om det som skjer på land. Det er også reiseliv, det er leverandørindustrien, det er transport. Vi erkjenner at vi står overfor en stor utfordring. V vil bidra med det som myndighetene naturlig kan bidra med. Det er å målbære betydningen av at norske oljeselskaper får oppgaver på Shtokman. Men det er også å stimulere til leverandørsiden på land, særlig i nord. Hvis vi ser på et kart over Norge, som gjengir dagens leverandører til Nordsjøen, ser vi aktører på Vestlandet, i Nordland, i Østerdalen, men ingen i Finnmark. Det er en del av utviklingen av Barentshavet som energiprovins å tenke nasjonalt og regionalpolitisk om leverandørbildet.

”Local content” – og positive ringvirkninger av petroleumsutvinning er tema også i Russland. De stiller høye krav til lokal deltakelse for leverandørsiden. Guvernører i Murmansk og Arkhangelsk støtter Statoil og Norsk Hydro. Det skyldes bl.a. at Statoil og Norsk Hydro har gjort en kartlegging av leverandørindustrien i disse regionene med tanke på å identifisere mulige samarbeidspartnere i fall at man lykkes i å få oppdrag på Shtokman. Dette er klokt tenkt og det er også slik vi må tenke i Norge. Vi må ha ”kunnskap om kunnskapen”. Vi vet ikke alltid alt om hvem det er som kan noe, men noen vet det. Vi må sørge for at kunnskapen om hvem som kan gjøre en jobb når de rette i rett tid. Leverandørnettverk er en måte å gjøre dette på.

Marine ressurser er en viktig del av Nordområdestrategien. Vi må sørge for et sunt og bærekraftig forvaltningssystem for de verdiene vi har. Noen hevder at man kan ikke bruke samme type næringspolitikk for olje, gass og fisk. Neivel, men med en trygg forvaltning av fisk med et evighetsperspektiv, så er det ingen tvil om at fiskeriressursene har en enorm stor neddiskontert verdi. Det betyr at disse verdier kan vi ikke spille med. Fiskeriressursene er viktige for Barentshavet. Vi må ha et godt forvaltningsregime for fiskeriene som sikrer langsiktig overlevelse og god utvikling. Olje kan ikke tillates å true dette! Men vi må stille krav også til fiskeribransjen. I diskusjonen om forvaltningsregime i Barentshavet snakker vi om behovet for å beskytte korallforekomster på bunnen. Men i dag er fiskerinæringen en større trussel mot koraller enn petroleumsindustrien. Vi har faktisk oppdaget korallforekomstene i Nordland på grunn av letevirksomhet etter olje. Bunntråler i fiskeriene er en større fare for koraller. En faglig basert analyse er ambisjonen for forvaltningsplanen. Vi stiller krav både til petroleumsvirksomhet og fiskeri. Vi stiller også krav til reiselivsnæringen, som er blitt offensiv i utviklingen av Svalbard som reisemål. Det er bra, men også her må hensyn til økosystemet settes høyt. Vi har samme holdning til alle berørte næringer i nord.

”Kompetanse og erfaring” hadde jeg opprinnelig ført opp som ett av flere aktiva vi har i nord, men jeg endte opp med å gi det en selvstendig plass. Kompetanse er den røde tråden i alt vi gjør i nord. For at vi skal lykkes med å bli en pålitelig og forutsigbar samarbeidspartner, så må vi ha troverdighet som kunnskapsnasjon. Vi må trekke veksler på norsk polarkunnskap, norsk petroleum-, maritim- og miljøkompetanse. Det er også relevant kunnskap i havbruk, i transport, og i de akademiske miljøer. Vi har bruk for summen av kunnskap. Vi har en fantastisk kompetanse i offshore, vi har en kjempeerfaring i leverandørindustrien, og vi har fangst og oppdrettsteknologi som styrker bildet av Norge som en kunnskapsnasjon i nord. Den tradisjonelle fiskerinæringen med sine fangstmetoder i primærnæringen skaffet til veie både kapital og kompetanse, som bygget opp havbruksnæringen i Norge de siste tretti - femogtretti år. Vi har miljøteknologi i stadig utvikling og som er meget interessant, vi har store politiske ambisjoner på reinvestering av CO ₂ osv. Politiker og lovgiver kan gi utfordringen til kunnskapsmiljøene om å levere det som skal til for å møte høye miljøkrav i nord. Vi tror oppgaven må gis før den kan løses! Det er ikke mulig å klekke et egg som ikke er lagt. Strenge krav legger egget – de samlede kunnskapsmiljøer i industrien og de akademiske miljøene utfordres til å ”ruge” egget.

Det er tøffe vilkår for de ansatte i arktiske strøk. Det er kaldt, ensomt og mørkt store deler av året. Dette vil fortsette hvis man velger å videreføre løsninger for vilkår for petroleumsutvinning som bl.a. benytter boretidsvinduer. Av hensyn til miljø er man ikke aktiv i perioder som er viktige for fugl og fisk og hekking. Slik skyves virksomhet til den kaldeste og mørkeste tiden av året. Dette er ikke optimalt for arbeidstakere, men det er gode løsninger å vurdere for balansen mellom miljø og næring. Derfor er helse, miljø og sikkerhet (HMS) kravene nøkkelfaktorer for å oppnå gode arbeidsvilkår OG en miljømessig sikker utvinning. Selv om vi har teknologi som reduserer risiko til tilnærmet null ved ordinær drift, må vi ha beredskap for uhell. I denne sammenhengen må vi redusere risiko for menneskelig feil. En kald og trøtt og deprimert arbeidstaker er mer utsatt for å gjøre en feil. Det betyr at HMS er en nøkkel til redusert risiko for uhell.

Barents 20/20 er et forskningsprogram i Utenriksdepartementets regi, men som involverer alle berørte fagfelt. Barents 20/20 gir signal om behov for forskning om og i nord. Det gjelder bl.a. hvordan mennesker og dyr lever i og takler våre arktiske strøk, klimaendringsspørsmål, hvordan økosystemene påvirkes av aktivitet der hvor det har vært villmark, effekten på tundraen i Russland er at man graver en brønn i kulde og permafrost slik at inngrepet i naturen blir tilnærmet permanent. Både et miljøperspektiv og et næringspolitisk perspektiv vil prege Barents 20/20. Utfordringer må møtes for at vi skal kunne forsvare utvikling og virksomhet i nord. Barents 20/20 utfordrer kunnskapsmiljøene til å påvise hvor det er kunnskapshull og mulighetene for samarbeid mellom kunnskaps- og kompetansemiljøer i det akademiske liv og i næringslivet. Dette skal bidra til at den politiske beslutningsprosessen skal bli god nok. Men Barents 20/20 har ikke dype lommer. Programmet skal gi politisk signal og skal stimulere til internasjonalt samarbeid i nord.

Arktis er et eget kapittel med en tydelig miljøoverskrift. Det er sårbarheter i økosystemet i Arktis. Skal Arktis være søppelplass eller villmark?

Pga. vind og havstrømmer så ender forurensning ofte i Arktis på et eller annet tidspunkt, ofte uansett hvor det stammer fra. Vi har et ansvar overfor verden til å gjøre den oppmerksom på at risiko, effekt og fremtidsprognose for Arktis og de arktiske land. Det er relevant for verden for øvrig. Arktis er en varsellampe for hva naturen tåler og ikke tåler. Norge og de andre arktiske land må være seg sitt ansvar bevisst, både i egen forvaltning og i den internasjonale miljødebatt.

Klimaendringer er en stor overskrift i Arktis. Det skyldes ikke minst at temperaturstigningen har vist seg å bli større der. Gjennomsnittsøkningen i temperatur i Arktis er høyere enn gjennomsnittet i verden for øvrig. Norge og andre energileverandører vil bli utfordret på hvordan vi balanserer arbeidet mot klimaskader med produksjon av fossilt brensel. Vi har våre Kyoto-forpliktelser og våre ambisjoner om å redusere CO ₂-utslipp. Hvis vi som energinasjon ikke klarer å vise til langsiktig plan for hvordan vi skal bidra til å redusere CO ₂-utslipp i verden, så mister vi troverdigheten i nord. Norge, kommersielle energileverandører og alle som er engasjert i næringsvirksomhet knyttet til energi, må forholde seg til klimaspørsmål. En kortversjon av forvaltningsplanen for Barentshavet er at den beskriver ”økosystembaserte forvaltningsprinsipper” Det er ikke nytt, men det er basert på en faglig vurdering som sikter mot ”fredelig sameksistens” mellom aktivitet og miljøinteresser. Hvis ikke aktiviteten og reglene for hvordan vi forvalter ressursene, respekterer økosystemenes behov for balanse, så er det ikke holdbart. Vi tror dette lar seg avstemme!

Nordområdene har en global betydning. Internasjonalt har Russland en sentral rolle i nord. Vi kan bygge på gode erfaringer med samarbeid med Russland. Vi kan la oss inspirere av gode relasjoner i folk til folk-samarbeid og fiskeriforvaltning. Forholdet mellom Norge og Russland er godt og stabilt. Det er et naboskap som har vist seg å tåle tidens tann, selv om Russland også er en krevende samarbeidspartner. Russland er en reflektert og myndig nabo i nord. Et godt naboforhold krever et godt gjerde. Det betyr at vi skal komme i mål med delelinjeforhandlingene, men det tar den tiden det trenger. Men gode gjerder skal ha porter! Det betyr at Russland er helt sentral i en god utvikling av nordområdene. Vi har vært tydelige i dialogen med Russland om at vi ønsker et samarbeid med Russland om et felles miljø- og sikkerhetsregime i Barentshavet. Russland har gitt en positiv tilbakemelding, og vi er opptatt av å levere resultater her.

Men det er ikke bare et styrket bilateralt samarbeid som skal spire i nordområdene. Vi har også nordområdedialogen med Europakommisjonen og Finland, med USA og Canada (to viktige land i Arktisk Råd), med Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Andre sentrale EU-land, energikjøpere, interesserte debattanter og andre aktører i et globalt energibilde gir innspill av betydning for oss.

NATO/FN er også stikkord for energi i nord. Både FN/NATO og andre store internasjonale politiske arenaer har satt energisikkerhet høyt på dagsorden. Energisikkerhet og energiforsyning er i ferd med å bli den moderne arena for sikkerhets- og forsvarspolitikk. Det er nye grensesnitt i forhold til politiske områder som tidligere var mer atskilt. Nordområdene bør kunne bli en stabil leverandør av energi til verdensmarkedet. Politisk stabilitet er i dag et konkurransefortrinn i energimarkedet.

Næringslivet må levere – grave, så og dyrke frem ideer og kunnskap for å skape resultater. Politikere er landskapsarkitekter. Vi har planer for planering, arrondering og nivellering. Vi kan også ha en god porsjon frøposer! Men det er altså dere som skal sette spaden i jorden, grave og skape noe innenfor de satte rammevilkår. Vi kan ikke lykkes med en nordområdestrategi uten tilstrekkelig forankring i befolkningen og i næringslivet i de nordligste fylker. Vi må ha tilslutning i Stortinget og vi må ha Norge med på laget for å få det til. Vi må bygge på Barentssamarbeid og eksisterende regionalt samarbeid i Arktisk Råd. Vi må bygge på og ta hensyn til urfolks spørsmål. Mange aktører opererer i dag over grensen mellom Norge og Russland, Norge-Finland, Norge-Sverige. Mange næringslivsaktører har arbeidet i nordområdene og med Russland især. Det er aktører som vi inviterer til en dialog med om hvordan vi kan bidra politisk. Hvis vi kan bidra til at Russland kommer i mål med WTO-forhandlingene, så vil det bedre investeringsklimaet. Vi vil gjerne gjøre vårt. Vi har behov for å vite hvor skoen faktisk trykker, og vi vil gjerne adressere muligheter som er uforløst.

Investeringsklima er et viktig tema. Det er et tema som alltid kan finne sin plass i et politisk konsept. Russland forhandler om WTO-medlemskap. Medlemskap vil gi betydelige forbedringer og gi virkemidler hvis handel møter uberettigede hindringer. Det er ikke i mål ennå.

Næringslivet utfordrer oss når det gjelder hvordan myndighetene kan stimulere til økt næringsvirksomhet over grensene i nord. Kapital skal næringslivet i utgangspunktet skaffe selv. Dette er et sunt prinsipp. Enten har du egen kapital som du kan gjøre med hva du vil, eller så må du ha en god nok idé til at du klarer å reise fremmedkapital. Dette vil den rød-grønne regjering ikke gjøre noe endringer på. Men det har selvstendig og politisk verdi at det skjer en vitalisering av næringslivssamarbeid. Innovasjon Norge har fond som kan være aktuelle for å stimulere til handel og investeringer. Det gjelder både Nordvest-Russland og andre deler av Russland. Men dette kan kun supplere næringslivets virkemidler, og er ikke noe som næringslivssamarbeid kan baseres på.

Jeg vil gjerne avrunde med å oppmuntre til økt kommunikasjon og samarbeid. Jeg tror at ikke det har vært nok kommunikasjon mellom myndighetene og næringslivet når det gjelder hva man kan få til av styrket relasjoner mellom Norge og Russland og hvordan det best kan skje. Jeg er veldig glad for at Norsk-russisk handelskammer finnes, og vi har en åpen dør for forslag og erfaringer fra dere. Jeg tror at det er et uforløst potensiale i å kommunisere hva vi, som regjering og departement, gjør, og at dere kommuniserer hva dere gjør. For når det gjelder forholdet mellom Norge og Russland så tror jeg at det er svært få, hvis noen overhodet, uenigheter. Vi vil:

• Styrke samarbeid – øke kontakten
• Fremme forståelse – og bidra til mer verdiskaping over grensen

Takk for oppmerksomheten.