Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Norge og USA – felles fremtid?

Artikkel i Ny Tid 17. november 2006

Venstresiden ønsker resultater. I de store spørsmålene må vi gjøre USA til en del av løsningen.

I kongressvalget 7. november så vi det amerikanske demokratiet i aksjon. Valgresultatet viser at USAs befolkning ønsker en endret kurs. Selv om utenrikspolitiske spørsmål var langt mer fremtredende nå enn tidligere, er det neppe snakk om de store endringer. Men allikevel kan vi forvente kursjusteringer når det gjelder krigen i Irak og kampen mot internasjonal terrorisme.

Forholdet til USA er sentralt i vår utenrikspolitikk. USA er vår sikkerhetspolitiske pilar, men samtidig mye mer enn det; historisk, økonomisk, kulturelt og som politisk aktør i mange saker av stor interesse for Norge. Det krever et bevisst forhold til USA.

Undervurderer 11. september. Vi forstår ikke alltid at USA ikke er en forlengelse av Europa. USA er en unik egen politisk kraft som står for frihet og menneskeverd, men også landet der dødsstraff praktiseres i flere delstater. Slik er USA paradoksenes land. Det preger vårt forhold til amerikanerne. Terroranslagene 11. september 2001 viste at selv verdens mektigste stat er sårbar. I Europa undervurderer vi hva angrepet gjorde med amerikanerne. De møtte en fiende som ikke er lokaliserbar. Det skapte en følelse av krig og krise.

USA ser ikke nødvendigvis det multilaterale rammeverket som et middel til å møte de nye truslene. Hvis systemet ikke leverer, så vil USA gå alene, sammen med dem som er med. Fra vår synsvinkel skaper det tidvis uenighet om tilnærming og perspektiv, og ulikhet i synet på maktmidler.

Amerikanernes handlingsorientering og tro på at problemer kan løses, we can fix it, preger politikken. Mange er kritiske til denne handlekraften selv om vi ofte beundrer USA for nettopp det på andre områder. Men alle som har en ambisjon for vår verden, må ha en ambisjon for forholdet til USA.

USAs engasjement må til for å finne løsninger, uavhengig av hva vi ellers måtte mene om amerikansk politikk. Så enkelt ser jeg det, og så krevende er det å legge dette til grunn. Det er ofte krevende å se pragmatisk på dette. Særlig på norsk venstreside. Det mener jeg vi må overvinne. Venstresiden ønsker resultater, og i de store spørsmålene må vi gjøre USA til en del av løsningen.

Sikkerhetspolitisk ankerfeste. Spørsmålet er om vi ser en utvikling der USA, Europa og Norge glir fra hverandre? Jeg mener at det som binder oss sammen stadig er sterkere enn det som driver oss fra hverandre. USAs ambassadør Ben Whitney, påpekte i sitt foredrag om norsk-amerikanske forbindelser i det 21. århundre at alle forhold utvikler seg og må holdes ved like. Han gjorde det klart at USA ønsker å videreutvikle det nære og gode samarbeidet med Norge.

Regjeringen er enig i dette. NATO-medlemskapet og forholdet til USA forblir bærebjelker i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Norge vil videreføre et aktivt samarbeid med USA for å styrke NATO-samarbeidet og for å bidra til alliansens operasjoner, særlig i Afghanistan.

Vi utfyller også hverandre på andre områder. Norge har ressurser og vilje til å bistå andre land i å løse utfordringer, enten det gjelder fred, utvikling eller miljø. USA anerkjenner dette, i setningen vi ofte hører: Norway is punching above its weight!

Vårt sikkerhetspolitiske utsyn har endret seg de siste 15 år. Men alt er ikke endret. Norge er fortsatt nabo til en av verdens stormakter. Russlands vei mot demokrati er usikker. Derfor trenger vi vårt sikkerhetspolitiske ankerfeste.

Energi fra Norge. Samtidig er perspektivene i nord endret. Regionen er en ny energiprovins og et sårbart område som krever krafttak for miljøet. Vi skal være gjenkjennelige og forutsigbare i nord, bidra til at dette forblir et stabilt og fredelig område, men også utvikle visjonen om Barentshavet som samarbeidets hav.

Forholdet til Russland er hoveddimensjonen i dette, men USA er også en del av samarbeidet. Det er økende amerikansk interesse for de nye dimensjonene i nord, når Barentshavet utvikles som energiprovins. Norge blir en stor leverandør av olje og gass til USA. Når flytende naturgass leveres fra Snøhvitfeltet til USA, er det historisk. Det blir første gang USA henter energi fra våre nordlige farvann. Slike bånd går til kjernen av vår tids sikkerhetspolitikk.

Et annet spørsmål er klimapolitikken, vår tids viktigste globale sak. Vi kan ikke håndtere klimaendringene uten USA, av to grunner: Fordi USA står for rundt en fjerdedel av de samlede utslippene av klimagasser, og fordi vi ikke vil lykkes uten at USA mobiliserer sin teknologiske skaperkraft og oppfinnsomhet. President George W. Bush har holdt igjen. Etter valget åpner det seg mulig rom for bevegelse. Vi må gripe sjansen.

Ideologiske forskjeller. Et tredje spørsmål av betydning for de norsk-amerikanske forbindelser er vårt fredsdiplomati. Norges arbeid er anerkjent av USA, men det vi gjør er bare mulig gjennom partnerskap og allianser, også med USA.

Også innen bistand samarbeider vi godt, som i kampen mot hiv /aids. Videre er USA sammen med Norge den viktigste støttespiller i den globale vaksinealliansen GAVI, som hvert år redder hundretusener barn.

Kombinasjonen av norsk og amerikansk kunnskap og engasjement gjør at vi når mye lenger sammen enn hver for oss – til tross for ofte tydelige ideologiske forskjeller. Men vi taper mer enn vi vinner ved å unnlate å utnytte mulighetene i samarbeidet.

Selv om Norge alt i alt samarbeider godt med USA, er det naturlig at demokratier er uenige. Det kan vi håndtere. Vi legger ikke skjul på hva vi mener om sider av USAs behandling av terrormistenkte, som er uforenlig med rettsstatsprinsipper og menneskerettigheter, at det er både moralsk galt og svekker vår legitimitet i kampen mot terror.

Vi er dypt uenige i USAs tilbakeholdelse av bidrag til FN og avvisning av Kyoto-protokollen og Den internasjonale straffedomstol.

Utfordringer som terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen, klimaforandringer og smittsomme sykdommer kan bare løses gjennom samarbeid. Det er derfor positivt at erkjennelsen av at selv den sterkeste er for svak alene, nå synker inn også i USA. Vi vet det ikke, men valget sist uke kan være varsel om nye vinder.

Internasjonale spørsmål som situasjonen i Irak hadde betydning for valgresultatet, selv om skandaler og maktmisbruk også opprører amerikanske velgere. USAs politiske system gir presidenten avgjørende innflytelse i utenrikspolitikken, men jeg tror valgresultatet tilsier at vi kan forvente en mer samarbeidsorientert politikk.

For å styrke samarbeidet må vi forstå hverandre bedre. Vi har liten kjennskap til amerikansk hverdag og hovedspørsmål i innenrikspolitikk og økonomi. Det kan vi gjøre noe med, blant annet gjennom økt studentutveksling.

Min konklusjon er at vi ønsker å styrke samarbeidet med vår viktigste allierte. Men vår forståelse av å være ”med oss snarere enn mot oss”, er at vi sier fra til en venn når vi er uenige. Det er vennskapets kjerne at slikt blir tålt.

****

Artikkelen bygger blant annet på utenriksminister Støres tale til Oslo Militære Samfund 23. oktober 2006, les her.