Norges innsats i nordområdene: Bidrar vi til færre atomulykker?

20 år med Tsjernobyl. Seminar i regi av Statens strålevern 25.04.06.

Innlegg av statssekretær Liv Monica B. Stubholt, UD

SJEKKES MOT FRAMFØRING

Innledning

Kjære deltakere,

Jeg er svært glad for å kunne delta i dette seminaret i dag som en del av den hjemlige markeringen av at det i morgen er 20 år siden ulykken ved Tsjernobyl-kraftverket i Ukraina. En rekke organisasjoner bidrar til markeringen med egne arrangementer, og datoen markeres i en rekke land. Ikke minst gjelder det Ukraina, som jo er aller sterkest berørt av ulykken og dens langvarige konsekvenser for liv, helse og miljø i store områder og for mange mennesker.

Innleggene tidligere i dag har tatt for seg en rekke konsekvenser ulykken har hatt i Norge gjennom alle disse årene. Ikke bare hjelper det til å friske opp minnet om ulykken, men det gir også et inntak til å forestille seg hvordan slike faktorer har virket i kraftverkets nærområde, og vil fortsette å gjøre det i lang tid framover.

Ulykken i Tsjernobyl markerer et tidsskille i hele Europas forhold til kjernefysikk. For første og siste gang, må vi håpe, fikk vi se de fulle konsekvensene av en atomulykke. Natt til 26. april 1986 inntraff en gass-eksplosjon med påfølgende brann i reaktor 4 ved kraftverket. Radioaktivitet kan ha blitt slynget flere kilometer til værs, dagen etter var røykskyen enda i 1200 meters høyde. Radioaktivitet fortsatte å strømme ut i atmosfæren helt fram til 5. mai før de avtok vesentlig.

Først 3 dager etter ulykken innrømmet sovjetiske myndigheter at en ulykke hadde funnet sted. Det var sparsom informasjon, og de påfølgende dagers informasjon var heller ikke fyllestgjørende. Også her hjemme bød ulykken på store utfordringer. Vårt beredskaps- og informasjonssystem var ikke forberedt på en slik hendelse, og det satte mange institusjoner og mennesker på en hard prøve.

Tsjernobyl-ulykken lærte oss fremfor alt at:

• Kjernekraftverk, spesielt første generasjons reaktorer i Øst-Europa, utgjør en høyst reell ulykkesrisiko,
• vi må ha en tilstrekkelig beredskap mot slike ulykker her hjemme
• vi må samarbeide mer med andre land for å øke vår felles beredskap, og ikke minst samarbeide med de landene som har slike atominstallasjoner,
• åpenhet og informasjonsflyt fra det tidligste stadium er avgjørende for våre muligheter til å verne oss mot konsekvensene av slike ulykker,
• vi må aktivt bidra til gjøre slike kraftverk tryggere, og om mulig få dem stengt.

Tsjernobyl gjorde verden for alvor oppmerksom på farene ved dårlig atomsikkerhet. Da jernteppet mellom øst og vest forsvant og konfrontasjon ble erstattet av samarbeid, ble muligheten åpnet for at vi sammen kan møte disse utfordringene.

Norges innsats i nordområdene
Kolahalvøya har verdens største konsentrasjon av atominstallasjoner. Store mengder radioaktivt avfall og kjernefysisk materiale er uforsvarlig lagret her. Nærheten til Norge gjør at dette også er vårt problem. Dette påkalte handling fra Norges side.

Gjennom de første årene utover 90-tallet var Norge alene om å bistå Russland på miljøområdet i nord. Det var ingen erfaring å bygge på, kunnskapen om utfordringenes omfang og kompleksitet var mangelfull og viljen til åpenhet fra russisk side var i enkelte sammenhenger begrenset. En bilateral avtale som regulerte viktige juridiske og skattemessige forhold ved prosjektsamarbeidet kom på plass først i 1998. Samarbeidet om atomsikkerhet hadde de første årene preg av pionerarbeid.

Tidlig på nittitallet ble det kjent at Russland hadde dumpet kjernebrensel og radioaktivt avfall i Karahavet. Det første norsk-russiske toktet for å vurdere situasjonen ble gjennomført i 1992. Norsk bidrag til konkrete tiltak for å bedre sikkerheten på Kola Kjernekraftverk startet i 1992. Dette var innledningen på et omfattende samarbeid.

Samarbeidet ga norske myndigheter inngående kunnskap om atomproblemene i våre nærområder i nord. Kontaktene med russiske myndigheter ble bygget ut. Dette ga Norge en fremtredende posisjon på dette feltet internasjonalt.

Derfor har vi siden 1995 brukt over en milliard kroner til atomsikkerhetstiltak i Russland, hovedsakelig i de grensenære områdene. I år er det satt av 110 millioner. Omlag to tredeler er benyttet til tiltak for å redusere risikoen for ulykker ved russiske kjernekraftverk i våre nærområder og til sikker håndtering og lagring av radioaktivt materiale og brukt kjernebrensel. Her er kostbare og teknisk kompliserte prosjekter gjennomført.

Sikring av kjernekraftverk
Sikring av kjernekraftverk har altså vært et meget viktig innsatsområde for Norge i lang tid. Her er det blitt lagt ned et omfattende arbeid i å utrede svakheter ved de sovjetiske reaktorene ved Kola og Leningrad kjernekraftverk i Russland og Ignalina-verket i Litauen, slik at de kan drives med størst mulig grad av sikkerhet fram mot stenging. Sverige og Finland har også engasjert seg sterkt for å bedre sikkerheten ved disse kraftverkene, og det har vært et nært samarbeid med disse for å koordinere innsatsen.

På grunn av de opprinnelige sikkerhetsforholdene ved Kola kjernekraftverk og den korte avstanden til Norge har dette anlegget blitt viet mye oppmerksomhet fra norsk side. De siste årene har prosjektene vært konsentrert om de to nyeste reaktorene ved kraftverket.

Tiltakene som har blitt gjennomført har hovedsakelig tatt for seg viktige sikkerhetsmessige svakheter ved reaktorene. Overføring av vestlig sikkerhetstenkning og - kultur har vært et viktig element i alle prosjekter. Prosjektene har blant annet omfattet oppgraderinger for å sikre nødstrømsforsyning og nødkjøling, noe som har redusert sårbarheten for brann, tap av kjølevann, og bortfall av eksternt elektrisitetsnett. Andre viktige tiltak har vært rettet mot ulike former for tilstandskontroll for å forebygge og oppdage rørbrudd i kjølekretser, og gjennom etablering av moderne prosesskontrollsystemer for å forebygge menneskelige feil.

Norge har også samarbeidet med Sverige og Finland om ulike tiltak ved Leningrad kjernekraftverk i Russland og Ignalina kjernekraftverk i Litauen. Dette gjelder blant annet brannsikring, sikring mot terrorisme og sikring mot ulykker under særlig farefulle operasjoner som bytte av reaktorbrensel.

Ulykker ved kjernekraftverkene Kola, Kursk, Smolensk og Leningrad i Russland samt Ignalina i Litauen utgjør kanskje den største risiko for radioaktiv forurensing av norske områder. Dette skyldes at kraftverkene ble bygget etter en lavere sikkerhetsstandard enn i vestlige land.

De skadevirkninger ulykker ved disse kraftverkene kan få også for norske interesser, er langt mer omfattende enn ulykker ved andre typer atominstallasjoner i våre nærområder. Derfor har norske myndigheter gjentatte ganger understreket at verkene må stenges ved utgangen av reaktorenes designmessige levetid på 30 år.

Norske og andre vestlige bistandsprosjekter har blitt kritisert for å bidra til ”å holde liv i” gamle russiske reaktorer. Vår strategi har vært, og er, å bidra med tiltak som ikke virker inn på reaktorens levetid.

Den russiske begrunnelsen for fortsatt drift av de eldste reaktorene ved kjernekraftverkene er sammensatt. Mangelen på alternative energikilder og det faktum at kraftverkene har inntjening gjør det i seg selv lite ønskelig for russiske myndigheter å stenge kraftverkene. I tillegg er de relativt billige i drift, men forholdsvis dyre å stenge.

Målet om stengning av russiske kjernekraftverk i våre nærområder ligger fast. Men så lenge kraftverkene er i drift er det samtidig i vår interesse at disse drives med en lavest mulig ulykkesrisiko. Derfor er det viktig å bidra til at sikkerheten ved verkene er best mulig i påvente av stengning, og at arbeidet med dette vedlikeholdes.

Analyser viser at de mest akutte sikkerhetsproblemene nå er løst. Og bidragene til sikkerhetstiltak ved russiske kraftverk er derfor nå redusert.

Norge har bevilget om lag 8 millioner kroner til å videreføre dette arbeidet i 2006. Dette er kun om lag 7 % av årets bevilgning til atomsikkerhetssamarbeidet med Russland.

Tsjernobyl
Til dekommisjoneringen i Tsjernobyl og byggingen av sarkofag over reaktor 4 har Norge siden 1994 gitt rundt 73 millioner kroner i støtte. Dette er midler som er blitt kanalisert gjennom den europeiske utviklingsbanken EBRD. Tsjernobyl-verket ble nedlagt i år 2000, og er i den forstand stengt. Men innsatsen ved verket er på ingen måte over. Blant annet er en ikke ferdige med å fjerne brenselsstavene fra reaktorene. Her skal vi nå yte en ekstra innsats. Bakgrunnen for dette er at Institutt for energiteknikk (IFE) over noen år har utviklet simulatorteknologi for å trene på brenselsbytte- og uttak fra reaktorer. Denne teknologien er blant annet levert og prøvd ut ved Leningrad atomkraftverk. Dette har vært svært vellykket, og utgjort et betydelig sikkerhetsfremmende element i arbeidsprosessene ved Leningrad-verket. Nå vil IFE videreføre denne type opplæring til Tsjernobyl, hvor simulator-teknologien installeres i Tsjernobyl, mens brukerne opplæres ved Leningrad-verket.

Det er på denne bakgrunnen en glede for meg å kunne benytte anledningen i dag til å annonsere at UD vil støtte dette prosjekter med 2 millioner kroner. For øvrig har russerne også besluttet å videreføre denne teknologien til Kursk og Smolensk kjernekraftverk, slik at vår innsats til sist når enda lengre ut. Vi er svært glade for at vi kan knytte sammen innsatsen vår ved Leningrad og Tsjernobyl atomkraftverk, knytte sammen russiske, ukrainske og norske fagmiljøer på en slik positiv måte, og nå langt ut med et meget godt norsk produkt samtidig.

Endrede prioriteringer
Etter hendelsene den 11. september 2001 ble det i større grad satt fokus på spredningsproblematikken og terror-risiko vedrørende kjernefysisk materiale.

G8-landene ble i 2002 enige om sitt Globale partnerskap mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og -materiale. Norge kom med i programmet året etter. Totalt skal programmet råde over 20 milliarder dollar over 10 år.

Dette, i tillegg til etableringen av Den nordlige dimensjons miljøfond (NDEP-fondet) og undertegningen av Multilateral Nuclear Environment Programme in Russia (MNEPR-avtalen) har skapt nye og positive forutsetninger for atomsikkerhetssamarbeidet med Russland.

Aktivitetsnivået har derfor økt sterkt de siste årene. Land som Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Canada og Italia har satt av store midler til løsning av Russlands atomproblemer. USA viderefører sitt omfattende program. Den nye situasjonen innebærer at også Norge fortløpende må se sine prioriteringer og innsatsområder i lys av andre donorlands aktiviteter og økte krav til planmessig og vel koordinert innsats. Vår rolle må fortløpende vurderes, samtidig som vi må sikre at vår erfaring kan komme nye donorland til nytte.

På denne bakgrunnen har derfor satsingsområdene de seneste årene vært opphugging av ikke-strategiske atomubåter, tiltak for å sikre brukt brensel og radioaktivt avfall i Andrejevbukta og uskifting av strontiumbatterier i russiske fyrlykter.

Status
Den 3. mars ble det i Murmansk inngått kontrakt for norsk finansiering av opphuggingen av en fjerde russisk atomdrevet ubåt. Dette blir også den første ubåten i området som får sin reaktorseksjon lagret på land etter huggingen, i det nye tyskfinansierte landanlegget for lagring av reaktorseksjoner etter at brenselet er fjernet. Russland har tatt ut av tjeneste innpå 200 slike ubåter, men køen som avventer opphugging er nå nede i rundt 60, hvorav rundt halvparten i våre nærområder og resten ved Stillehavskysten. Russland gjør selv en formidabel innsats for å korte ned køen. Norge og andre donorland yter en betydelig innsats for å holde et høyt tempo. Hvis dagens innsats på dette området opprettholdes, vil alle de utrangerte atomubåtene være opphugd innen 2010!

I Andrejevbukta står vi foran en omfattende oppgave med å sikre håndtering og lagring av flytende og fast radioaktivt avfall og brukt kjernebrensel ikke langt fra Norges grense. Våre bidrag til å etablere nødvendig infrastruktur er en forutsetning for å starte den omfattende oppryddingen i området. Her har vi et godt samarbeid med Sverige og Storbritannia, foruten Russland. Fylkesmannen i Finnmark har hatt prosjektlederansvaret for en rekke utbyggingsprosjekter i Andrejevbukta, basert på oppdragsbrev og finansiering fra Utenriksdepartementet. Kaianlegget i bukta er et avgjørende ledd i uttransporteringen av det radioaktive materialet. I 2006 har vi bevilget 10 millioner kroner til reparasjoner som Fylkesmannen også skal lede.

Langs kysten av den russiske delen av Barentsregionen finnes det fremdeles 84 fyrlykter som drives av høyradioaktive strontsiumbatterier. Vi har allerede fjernet omtrent like mange, og erstattet dem med solcellepaneler. Batteriene er hentet inn og tatt hånd om, og dermed sikret fra den ulykkes- og tyveririsiko de representerte langs kysten. Andre donorland har gått inn med støtte til samme type innsats langs andre russiske kyststrekninger. Selv samarbeider vi tett med Canada og Frankrike. Vi har nå tatt på oss arbeidet med å fjerne de resterende 84 batteriene, sluttbehandle dem og installere solcellepaneler innen 2009.

Innenfor rammene av Arctic Military Environmental Co-operation (AMEC) gjøres det også en betydelig innsats. I år har vi gitt midler til AMECs prosjekt for å transportere en ubåt i svært dårlig forfatning fra Grimikha til Polyarnij i Kolafjorden ved hjelp av tungløftefartøy, slik at den deretter kan hugges opp under trygge forhold. Dermed vil alle utrangerte atomubåter være fjernet fra denne basen.

Styrket myndighetssamarbeid
Alle prosjektene som søker finansiering fra den norske atomhandlingsplanen skal fremlegge dokumentasjon på gjennomførte eller planlagte miljø- og sikkerhetsvurderinger dersom prosjektene involverer håndtering av radioaktivt avfall. Konsekvensutredningene skal sikre at hensynet til helse, miljø og sikkerhet ivaretas.

Russisk lovverk og retningslinjer for regulering av konsekvensutredninger er relativt godt utviklet og i tråd med tilsvarende regelverk i Norge og andre vestlige land. Erfaringer fra samarbeid med russiske tilsynsmyndigheter har imidlertid vist at regelverket ikke alltid fullt ut etterleves.

Russiske tilsynsmyndigheter har hatt en annen og svakere rolle enn i vestlige land. Dette har bidratt til de problemer en i dag står overfor innenfor russisk atomindustri og ved ulike atominstallasjoner. Gjennom et aktivt myndighetssamarbeid ønsker Norge å bidra til å styrke russiske tilsynsmyndigheter. Ved å knytte deler av samarbeidet til det konkrete prosjektarbeidet, ønsker en også å sikre en forutsigbar og åpen godkjen¬ningsprosess og en god gjennomføring av de ulike prosjektene.

Et tett samarbeid på myndighetssiden er derfor av stor betydning for å sikre at konkrete tiltaksprosjekter gjennomføres på en miljø- og sikkerhetsmessig god måte. Samtidig bidrar det til at Russland blir bedre rustet til å løse egne problemer.

Tilsynsmyndighetenes stilling i Russland er også avgjørende for å sikre en bærekraftig forvaltning av atomvirksomheten, og at behovet for vestlig bistand på sikt bortfaller.

Gjennom et nært myndighetssamarbeid ønsker vi å oppnå bedre kunnskap om miljøvern, strålevern og atomsikkerhet i Russland generelt. Dette vil også ha stor betydning for norsk beredskap. I dette arbeidet spiller Statens strålevern en helt avgjørende rolle i virkeliggjøringen av regjeringens ambisjoner.

Vår kunnskap om miljøproblemene og forholdene på russiske atominstallasjoner er uten sammenligning bedre i dag enn da miljøsamarbeidet kom i gang for rundt 15 år siden. Mye av denne verdifulle kunnskapen er kommet til som et resultat av innsatsen til Naturvernforbundet, Natur og Ungdom og ikke minst Bellona. Alle tre har hver på sin måte bidratt til å øke vår kunnskap på dette området, og samtidig bidratt til å holde oppe det politiske presset på atomsikkerhetsspørsmål. Samarbeidet og kunnskapstilfanget har gitt god innsikt i russisk forvaltning og bedre forståelse av prioriteringer på russisk side. Dette er en forutsetning for å lykkes i det videre samarbeidet.

Prosjektsamarbeidet har også bidratt til økt gjensidig tillit og større åpenhet. Åpenhet, og adgang til lukkede områder, har vært et viktig prinsipp i samarbeidet med Russland på dette feltet. Baser og installasjoner som tidligere var lukket for utenlandske borgere er i dag blitt mer tilgjengelige.

Oppsummering
Tsjernobyl-ulykken har vært et avgjørende bakteppe for Norges innsats innenfor atomsikkerhet i tiden etterpå. Vi må med rette kunne si at denne tidsperioden har brakt oss mange steg framover hva gjelder beredskap, kompetanse og internasjonalt samarbeid. Dette er kunnskap vi har utviklet i nært samspill med landene hvor problemene finnes, og sammen med land som har vært og fortsatt er villige til å bidra konstruktivt til å redusere disse problemene.

Oppgavene er mange og tiltakene kostbare og kompliserte. Men dette er vel anvendte penger. Vi er svært opptatte av å oppnå praktiske, målbare resultater. Samtidig har vi en langsiktig strategi for å redusere risikoen for atomulykker og miljøforurening, og for å hindre spredning av kjernefysisk materiale. Våre prioriteringer fastsettes i nært samråd med russiske myndigheter og koordineres med øvrige land som er engasjert i atomsikkerhetssamarbeidet i Russland. Vi bidrar, år for år, til å forebygge ulykker, til at ikke flere ubåter havner på havets bunn, til at avfallet i Andrejevbukta ikke forurenser havet. Vi bidrar til at sterkt radioaktivt materiale fra fyrlykter, ubåter og lagringsplasser ikke kommer på avveie eller i hender som ønsker å bruke materialet til destruktive formål.