Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Norsk freds- og forsoningsarbeid og utviklingspolitikk

Debattmøte i regi av Nytt Norsk Tidsskrift - Universitetsforlaget, Oslo, 6. desember 2006

Momenter, punkter og stikkord som underlag for innledningen
(Sjekkes mot fremføring)

• Takke for invitasjonen og initiativet. Professor Østeruds opprinnelige artikkel var en grundig kommentar til min ”fredstale” på Nobels Fredssenter 24. april i år. Budsjettdebatten i Stortinget i dag (6. desember) viser at denne diskusjonen fortsatt er svært relevant.

Hvorfor en politikk for fred og utvikling?

• Norges engasjement for fred og utvikling springer fra en grunnleggende idé, en visjon, eller kall det verdisyn, om felles ansvar for felles fremtid. Ansvar. Solidaritet.
• Vi er i en posisjon der vi har muligheten til å hjelpe. Og når vi har denne muligheten har vi også en plikt til å gjøre det.
• Denne solidariteten kommer for eksempel til uttrykk ved at det norske folk ga over 200 millioner kroner under årets tv-aksjon til ”Leger Uten Grenser”.
• Oppslutning og enighet. Det er bred politisk oppslutning om å gi bistand til land i Sør, og til at Norge skal bidra til fred og forsoning.
• Rettferdighet. Dypest sett handler det om å skape en mer rettferdig verden. Det krever at vi bidrar med det vi kan i det internasjonale arbeidet for sosial og økonomisk utvikling, for menneskerettigheter og demokrati, og for fred og forsoning mellom ulike grupper som i dag er i krig.
• ”Egeninteresse”: Gjennom å hjelpe andre, hjelper vi også oss selv:
• Fordi vi er tjent med en internasjonal orden som er basert på anerkjente regler. Hvor konflikter løses politisk og ikke militært. Mange av de sikkerhetsutfordringene vi står overfor har sitt opphav i konfliktområder ”langt borte”. FNs høynivåpanel påpekte at statskollaps (”failed states”) og borgerkrig ikke bare fører til massive lidelser lokalt, men det påvirker også regionale og globale sikkerhetsforhold. Organisert kriminalitet, menneskehandel, narkotikaproduksjon og terrorisme får friere spillerom i samfunn som bryter sammen. Det samme gjelder for eksempel smittsomme sykdommer.

Fungerer det?

• Vi kan starte med å spørre hva effekten ville ha vært dersom vi ikke hadde engasjert oss? Hva ville ha skjedd i Sør-Afrika om ikke det internasjonale samfunn hadde fordømt apartheid, og ikke støttet opp om kloke og moderate politiske ledere som Mandela og de Klerk i forsoningsarbeidet?
• Internasjonalt engasjement for fred og utvikling har bidratt til å forhindre at kriger har brutt ut, og bidratt til at færre mennesker i dag lever i absolutt fattigdom, enn for ti år siden.
• Vi vet også at internasjonalt engasjement for fred fungerer. I følge ”The Human Security Report 2005” har antallet væpnede konflikter, drepte i konflikter og folkemord gått dramatisk ned siden slutten på den kalde krigen. Og årsaken er, i følge samme rapport, økt internasjonalt engasjement for fred og forsoning.
• Norges politikk for fred og forsoning er i all hovedsak å bidra til dette internasjonale engasjementet. De fleste prosessene vi er engasjert i, arbeider vi som støttespillere for andres innsats.
• Norge ble engasjert i Sri Lanka for syv år siden, etter anmodning fra begge parter om å tilrettelegge fredsprosessen, som startet i slutten av 2001. I februar 2002 undertegnet partene en våpenhvileavtale, og de gjennomførte deretter seks runder med forholdsvis vellykkede fredssamtaler. Inntil valget høsten 2005 var våpenhvilen stabil. Det siste året har imidlertid volden blusset opp igjen.
• Skal man fra det slutte at den norske innsatsen har vært nytteløs? Sammenligner vi voldsnivået før og etter våpenhvilen, er mange liv spart. Og skal man betegne den norske innsatsen som nytteløs, så måtte man anta at fredsprosessen ville gått bedre dersom Norge trakk seg tilbake og lot partene ordne opp selv. Og man måtte anta at partene ikke vet sitt eget beste, siden de fortsatt ønsker å ha Norge som tilrettelegger for fredsprosessen. Det er også viktig å huske på at Norges deltakelse i fredsprosesser avhenger av fortløpende tillit fra de involverte partene.
• Bistand virker. Men: Vi må ikke gjøre bistanden ”viktigere” enn den er. Handel, investeringer, internasjonal miljøpolitikk, helsepolitikk, sikkerhetspolitikk og multinasjonale selskapers kamp om naturressurser, er eksempler på ytre forhold og ”påvirkninger” som har langt større betydning for et lands utvikling.
• Det finnes en rekke studier som underbygger virkningen av bistand på vekst. Men man finner også studier som sier det motsatte. Imidlertid: Gjennomgående enighet om at bistand bidrar til vekst. Endrede globale rammevilkår og økt gjensidig avhengighet gjør at graden av muligheter for påvirkning utenfra – på godt og vondt – er dramatisk høyere i dag enn før.
• Vi har en unik mulighet for utryddelse av ekstrem fattigdom. Verden har aldri vært så rik, 8 ganger så rik som for 50 år siden, og aldri har det vært så få ekstremt fattige. Det gir oss en unik mulighet til å utrydde fattigdommen og nå Tusenårsmålene.
• Norge ligger i verdenstoppen i bistand. Men det er fortsatt for liten innsats internasjonalt, og vi arbeider derfor for økt samlet bistand, bedre institusjoner og ikke minst bedre resultater av bistanden.

Mottakerorientering og partenes ansvar

• Samtidig skal vi huske: Det norske arbeidet for fred og utvikling tar sitt utgangspunkt i mottakernes egen vilje og prioriteringer.
• Når det settes opp bistandsprogrammer, så er mottakerorientering et helt sentralt punkt. Bistanden virker best på den måten.
• Freds- og forsoningsarbeid handler om å skape rom for politiske forhandlinger mellom grupper i voldelige konflikter.
• For eksempel: Det er LTTE og Sri Lankas regjering som må finne frem til en fredelig løsning på Sri Lanka. Vi bidrar – men ansvaret for fremgang eller tilbakeslag i en fredsprosess, hviler til syvende og sist på partene.

Debatten er viktig

• Debatt rundt det norske engasjementet er viktig. Norge er i ferd med å bli en profilert fredsbygger internasjonalt, og Regjeringen har ambisjoner om å bli en enda tydeligere fredsnasjon.
• I 2007 vil Regjeringen bruke over 4 milliarder kroner på humanitær bistand og freds-, forsonings- og demokratitiltak.
• Det norske bistandsbudsjettet er på over 20 milliarder kroner. Et engasjement av en slik størrelse skal underlegges et kritisk blikk.
• Professor Østerud har rett i at konfliktbildet er fundamentalt endret. De fleste konflikter er nå borgerkriger, politiske opprør og feider som krysser grenser, uten å være kriger mellom stater.
• Afrika er nå kontinentet hvor det er flest kriger. Det har siden utgangen av 1990-årene blitt drept flere mennesker i krig i Afrika sør for Sahara, enn alle andre steder i verden samlet sett.
• Østerud har helt rett i at dette stiller land som Norge overfor store utfordringer. Men det hviler store begrensinger på ytre aktørers muligheter for vellykkede intervensjoner i konflikter, når disse pågår i fattige land med svake eller ikke-eksisterende institusjoner.
• Jeg deler mange av Østeruds kritiske observasjoner, men jeg deler nok ikke alle hans konklusjoner.

Politikk er det muliges kunst

• Kritikk og kunnskap er en integrert del av politikk. Det trengs: Norsk politikk for fred og utvikling utvikles og styrkes gjennom kunnskap og kritikk. Og debatt. Åpenhet er derfor viktig.
• Østerud kritiserer den norske politikken, men han kommer ikke med forslag til hva som kan gjøres bedre. Det er naturligvis hans privilegium som forsker. Kritikk har en egenverdi.
• Hans artikkel er imidlertid ensidig, både i utvalg av kilder, og i lesningen av disse kildene. Forskningen på feltet er mer nyansert enn det Østerud sier.
• Vi skal ikke feie under teppet de utfordringene vi står overfor i arbeidet for fred og utvikling, men det er et vell av forskning som viser det motsatte av det Østerud hevder.
• Og enda viktigere: Jeg er grunnleggende uenig i hans syn på hva vår politikk er og bør være.
• For politikk handler om å velge, om å mobilisere ressurser for å nå mål, som reflekterer et sett av verdier og interesser. Vi velger å engasjere oss fordi vi mener det er riktig å gjøre det.
• Og dette handler om å velge, selv om man aldri kan ha fullstendig informasjon, og selv om sannsynligheten for feilsteg er tilstede.
• Østeruds argumentasjon leder ham til en politisk posisjon hvor politisk engasjement for andre ikke anses som verken ønskelig eller mulig.
• Mitt ene svar her er: Det er mulig.
• Mitt andre svar er: Hva er alternativet?
• Dersom alt vi gjør er nytteløst, så har vi samtidig erklært at politikken har spilt fallitt. Dette er en form for forutsetning, som jeg som politiker ikke kan akseptere. Jeg arbeider med det jeg gjør, nettopp fordi jeg tror at ting er mulig, at krig kan bli fred, at autokrati kan bli demokrati, at nød kan vendes til velstand.
• Politikk er med andre ord det muliges kunst. Og hvis man tror at intet er mulig, da har man gitt opp politikken.
• Når stater bryter sammen, når sultkatastrofer bryter ut, når det blir krig, så er det fordi politikken som nasjonal arena for debatt, valg og styring har feilet. Vår engasjementspolitikk handler om å forhindre at dette skjer.
• Og når det skjer, så forsøker vi – selvfølgelig – å bidra til at de nasjonale politiske prosessene kan gjenopprettes.

”Give war a chance”?

• Østerud viser til ”en rekke nye studier”, og han hevder på basis av disse at ”velmente intervensjoner kan bidra til å forlenge konfliktene eller de vanskeliggjør situasjonen fordi tidspunktet er feil”.
• En av studiene han viser til, er Edward Luttwak’s artikkel i tidsskriftet Foreign Affairs (juni 1999) med tittelen ”Give war a chance”, hvor det argumenteres for at intervensjoner gir partene pusterom, slik at de kan gjenoppta stridighetene med fornyede krefter, og at krigene på denne måten ikke får brent seg ut.
• For meg er dette et umulig standpunkt: For det første er dette en normativ posisjon som jeg tar avstand fra. Vi må se det som vår oppgave å redde menneskeliv. For det andre er det ikke nødvendigvis slik at konflikter dør ut. De har en tendens til å spre seg, skape nye konflikter og enda flere døde mennesker.

Hvordan kan vi bli bedre?

• Vi legger økt vekt på evaluering og resultatfokus.
• Det har vært en vridning fra fokus på innsats, til større fokus på resultater. Dette har skjedd både internasjonalt og i Norge. Norad er viktig institusjon for økt fokus på resultater.
• Østeruds fremstilling av norsk og internasjonal bistand er ikke oppdatert mht. endringene de siste årene: Endringer i retning av: Harmonisering, giverne støtter mottakerlandenes egen politikk, avbinding av bistand, vektlegging av resultater og større fokus på evalueringer.
• Den skandinaviske, altruistiske modellen fremheves som god, blant annet av Easterly, som er en forsker Østerud bruker til inntekt for at bistand ikke virker. Dette skyldes vårt fokus på eierskap, konsentrasjon og spesialisering, samtidig som en høy andel av bistandsbudsjettet kanaliseres gjennom frivillige organisasjoner; alt dette gjør at Norge kommer godt ut av kritikken. Norads evalueringsfunksjon og rolle som en viktig kritisk aktør som ”titter UD i kortene”, bidrar også til dette.
• På freds- og forsoningsområdet legger vi mye ressurser i å systematisere og profesjonalisere, ikke bare vårt eget arbeid, men også arbeidet til andre aktører internasjonalt.
• Vi ligger i front i forhold til å utvikle arenaer for utveksling av kunnskap og erfaringer fra fredsprosesser, og vi har etter hvert en omfattende satsing på forskning på fred og forsoning.

Les også artikkel i Dagbladet 6.12.06