Jeg takker for invitasjonen til å delta her i dag for å fortelle om regjeringens prioriteringer i utviklingspolitikken og da spesielt vår støtte til utdanning.

Soria Moria erklæringen gir klare retningslinjer for regjeringens utviklingspolitiske prioriteringer i tiden fremover. Den viser at vi legger opp til en ambisiøs og målrettet innsats i kampen mot fattigdom. Regjeringen mener at fattigdommen i verden er en krenkelse av menneskeverdet, et brudd på menneskerettighetene og en trussel mot global sikkerhet og miljø.

Kampen mot fattigdom og for retten til økonomisk utvikling, demokrati, menneskerettigheter og bærekraftig utvikling er verdenssamfunnets største utfordring i dag, og således en hovedoppgave for Regjeringen. Derfor har vi som målsetting at bevilgningene til utviklingssamarbeid når en prosent av BNI og at innsatsen deretter trappes ytterligere opp i perioden.

Men dette er ikke bare snakk om penger. For et lite land som Norge, teller våre penger lite dersom de ikke kombineres med aktiv deltakelse, påvirkning og lederskap. Vi ønsker en målrettet og fokusert innsats der vi bidrar på de områder der vi har størst mulighet til å påvirke.

Når vi har fremhevet fire innsatsområder som vi vil prioritere, fred og forsoning, olje og energi, miljø, og kvinner og likestilling, er dette områder der Norge har spesielle forutsetninger for å spille en viktig rolle. Dette betyr ikke en nedprioritering av andre tema eller sektorer som utdanning. Mennesker er ressurs nr 1 for utviklingsarbeid – og utdanning spiller en avgjørende rolle i utviklingen av menneskelig ressurser. Utdanning står sentralt for å oppnå utviklingsmålene og må derfor også stå sentralt og integrert på tvers av andre satsingsområder. Vår engasjement på området er bredt og gjennomgående! Og vi vil fortsette dette engasjementet.

Et flertall blant verdens fattigste er kvinner. Kvinners og jenters rett til helse og utdanning er sentral i kampen mot fattigdom. I tillegg ønsker vi å legge mer vekt på kampen mot ulike former for overgrep mot kvinner. Regjeringen vil arbeide internasjonalt for å sikre kvinners reproduktive helse, og for å avkriminalisere abort. Vi ønsker en revitalisering av likestilling i utviklingssamarbeidet og en mer offensiv og uredd politikk på dette området. Derfor har vi satt i gang arbeid med en ny handlingsplan for kvinner og likestilling i utviklingssamarbeidet.

På samme måte er helse en avgjørende forutsetning for utvikling. Regjeringen vil videreføre og styrke Norges engasjementet for helse i fattige land, blant annet gjennom sterkere engasjement i arbeidet mot hiv/aids-epidemien og for å sikre alle barn vaksiner.

I erklæringen vår fra Soria Moria slår den rød-grønne regjeringen fast at aktivt arbeid for global rettferdighet, sosial og bærekraftig utvikling vil være en av våre utenrikspolitiske hovedprioriteringer. Dette gjelder selvsagt også i utviklingspolitikken.

I konkretiseringen av denne globaliseringspolitiske ambisjonen vil vi særlig prioritere arbeidet for å styrke arbeidstakernes faglige rettigheter med spesielt å legge vekt på situasjonen for kvinner, barn og ungdom.

En viktig målsetting er å være en pådriver for at alle land ratifiserer og håndhever ILOs konvensjoner om arbeidstakernes rettigheter. Disse internasjonale forpliktelsene må gjøres mer reelle enn i dag, og bli mer relevante for den globaliserte økonomien som nå legger premissene for arbeidstakernes vilkår i alle land.

Regjeringen erkjenner at dette ikke er en liten oppgave, ei heller uten dilemmaer og paradokser. Derfor vil vi legge stor vekt på nær dialog med alle relevante interessenter, både partene i arbeidslivet her hjemme og representanter fra andre land. Samtidig vil vi arbeide aktivt og langsiktig i alle relevante internasjonale fora.

Dette er en problemstilling som jeg ville tro Utdanningsforbundet er opptatt av.

Vi ønsker mer fokus på lærernes situasjon og rettigheter i de fattigste landene. Til tross for at en betydelig del av utdanningsbudsjettene går til lærerlønninger, har det vært for lite fokus på disse spørsmål så langt. Det er trolig flere grunner til det. Først og fremst det faktum at i mange land er lærerorganisasjonene svake og fragmenterte, noe som har medført at deres stemme i liten grad blir hørt.

En møter her politisk vanskelige og kontroversielle spørsmål, ikke minst i de land der en har valgt å bringe inn ikke-faglærte eller contractual teachers. I tillegg skal vi ikke underslå at det er store problemer med godt styresett i mange land, fordeling av lærerstillinger kan blant annet ha blitt brukt til å kjøpe stemmer. Lærernes fravær fra klasserommene er således et stort problem. Dette kan skyldes at de ikke trenger å stille opp, de får likevel utbetalt lønn, men for de fleste vil situasjonen være at de rett og slett ikke har råd til å brødfø seg eller sin familie på den lønn de tilbys. De må ha andre jobber i tillegg til læreryrket.

Vi kan bare tenke oss fra vår egen hjemlige politiske virkelighet hvor vanskelig og kontroversielle disse spørsmålene kan være. I et fattig land med knapphet på ressurser på alle områder må situasjonen føles ennå vanskeligere. En har rett og slett ikke ressurser å fordele. Dette gjør at en har små muligheter til å gripe fatt i de strukturelle og institusjonelle utfordringer en står overfor.

Det har i den senere tid vært økt oppmerksomhet på personellkrisen innen helsesektoren. Jeg tror nå at det er på tide at vi retter samme kritiske blikk på utdanningssektoren. Vi begynner nå å se at land som har på plass solide sektorprogrammer, og finansiering til å sette disse ut i livet, sliter med å få iverksatt planene. Man møter flaskehalser på mange områder, manglende institusjoner til å administrere midlene, og ikke minst mangel på kvalifiserte lærere.

Kompleksiteten i disse spørsmål gjør at vi nok ofte har vegret oss fra å gripe fatt i disse spørsmål. Jeg mener at her vil lærerne og lærerorganisasjonene spille en avgjørende rolle. En vil ikke få til en nasjonal mobilisering for utdanning uten at lærerne er med. Skal en nå Education for All målene må vi få til en nasjonal mobilisering på alle nivå. Vår egen historie viser hvor viktig lokalsamfunnene og ikke minst de frivillige organisasjonene har vært for utviklingen av skolesystemet.

Vi vil videreføre vår sterke vektlegging av utdanning i utviklingssamarbeidet generelt, og vi vil fortsette vårt sterke engasjement innen utdanningssektoren i våre samarbeidsland. Vi er her tungt inne i land som Tanzania, Zambia, Madagaskar, Nepal og Bangladesh. Dette er land som ønsker at vi er inne i sektoren.

I tillegg ønsker vi å føre en aktiv politikk på det multilaterale området. Som et ledd i Norges økte satsing på utdanning i utviklingspolitikken de siste årene, har bidragene til utdanning gjennom FN-systemet blitt styrket. Dette ønsker vi å vektlegge enda sterkere i tiden fremover.

Støtten til FN-systemet går i hovedsak gjennom FNs barnefond UNICEF og til UNESCO, FNs organisasjon for utdanning og forskning. Disse organisasjonene er viktige samarbeidspartnere for oss.

I UNICEF har Norge lagt vekt på at Unicefs arbeid er basert på en klar rettighetsorientering. Norsk støtte har vært viktig for at jenters utdanning er blitt et prioritert satsingsområde for organisasjonen. Norge støtter også FNs initiativ for jenters utdanning, UNGEI, som administreres av UNICEF.

I UNESCO bidrar vi med støtte til et nordiskfinansiert program for EFA - Utdanning for Alle. Vi, og andre viktige giverland, har vært opptatt av at UNESCO skal vri sin innsats på utdanningssektoren i utviklingsland fra enkeltstående prosjekter til bredere programmer med vekt på faglig veiledning og ekspertise. Vi har også vært opptatt av at UNESCO må ta på seg en koordinerende rolle i den såkalte EFA-prosessen for å oppnå de utviklingsmålene innen utdanning som verdenssamfunnet vedtok i Dakar i 2000. Norge støtter også flere av UNESCOs institutter som er aktive innenfor utdanningsplanlegging og voksenopplæring.

I FN som i vår øvrige virksomhet på utdanningssektoren er vi opptatt av at støtten skal bidra til at EFA-målene, og at tusenårsmålene som gjelder utdanning, skal oppnås. For å få dette til er det viktig at giverlandenes støtte til utdanning øker, spesielt innen primærutdanning, men i mange land også innenfor videregående utdanning. Like viktig er at giverne - både enkeltland, FN-organisasjonene og utviklingsbankene - samordner sine ressurser og inngår i de sektorprogrammene og planene for fattigdomsbekjempelse som eksisterer i mottakerlandene. Både i UNESCO og i UNICEF har vi koblet vår støtte til krav om at organisasjonene må bidra til bedre giverharmonisering.

Vi er også tungt inne i støtte til utdanning gjennom Verdensbanken. Dette er en stor og tung institusjon som fortjener oppmerksomhet. Vi er glad for det kritiske blikk som rettes mot banken, dette er svært viktig med tanke på vårt arbeid med å reformere og påvirke banken i retning av våre prioriteringer.

Verdensbanken er en viktig kanal for norsk utviklingshjelp, i år blir nærmere 1,5 milliard kroner av bistandsbudsjettet kanalisert gjennom Verdensbanken. Av dette går 730 millioner som generelt bidrag til utviklingsfondet IDA, 350 millioner til ulike gjeldstiltak, mens 430 millioner går til ulike øremerkede tiltak som utdanning og miljø. Av sistnevnte vil 230 millioner gå til utdanning. Siden denne støtten er omstridt, vil jeg vie Verdensbanken spesiell oppmerksomhet i dag.

I vår politikk overfor Verdensbanken vektlegger vi i samsvar med Stortingets behandling av Stortingsmelding nr 35, Felles kamp mot fattigdom og Soria Moria-erklæringen, at banken skal sette fattigdomsreduksjon høyest på sin dagsorden, og at dette må være et overordnet mål og ikke bare et virkemiddel for økonomisk vekst.

Vi er spesielt opptatt av at Banken vektlegger oppbyggingen av en sterk og effektiv offentlig sektor, både med tanke på betydningen av et velfungerende rammeverk for privat sektor og næringsutvikling, og ikke minst for å bidra med tjenester som helse og utdanning.

Verdensbanken er blitt en svært viktig samarbeidspartner for Norge med tanke på målene om utdanning for alle. Dette samarbeidet har først og fremst vært konsentrert om Bankens arbeid i Afrika, i første rekke gjennom fondet for å fremme utdanning i afrikanske land sør for Sahara - Norwegian Education Trust Fund (NETF). En målsetting med fondet har vært å bistå utdanningsmyndigheter i afrikanske land til å utvikle bærekraftige sektorprogrammer på utdanning. Siden 1997 er nærmere 400 millioner kroner blitt overført til fondet. I løpet av disse 8 årene har fondet bistått utdanningsmyndigheter i 39 afrikanske land sør for Sahara med å utvikle sektorprogram for utdanning.

Dette er mye penger, og en kan stille spørsmål om ikke disse midlene kunne vært brukt mer effektivt andre steder. Imidlertid har det vært naturlig å vektlegge et samarbeid med Verdensbanken av flere grunner. Først og fremst fordi Verdensbanken er den fremste finansieringskilde for utdanning i de fattigste landene. I 2005 lånte banken ut nærmere 2 milliarder dollar til utdanningstiltak i partnerlandene. Over de fem siste årene har banken mer enn doblet sine utlån til utdanning.

Det har derfor vært viktig å styrke kvaliteten på Verdensbankens arbeid. Samtidig har det vært viktig å styrke forvaltningen i mottakerlandene, slik at disse har vært i stand til å planlegge og gjennomføre sektorprogrammer. Det har vært en felles forståelse med banken at mange land mangler nødvendige institusjoner og kapasitet til å gjennomføre målsettingen om utdanning for alle. Banken har således vært med på å bygge opp nasjonale team som har arbeidet med å utvikle og gjennomføre utdanningsstrategier.

En betydelig del av støtten har gått til analytisk arbeid, både knyttet til nasjonale forhold, men også til tema som krever mer oppmerksomhet. Blant annet har fondet gitt støtte til Education International for å se nærmere på spørsmål knyttet til lønnsnivået for lærerer. EI vil her sammen med Association for the Development of Education in Africa sette i gang et større arbeid med dette.

En annen målsetting med fondet har vært å støtte opp om regionalt og subregionalt arbeid i regionen. Det er økende forståelse for betydningen av dette arbeidet. Informasjons- og erfaringsutveksling på tvers av landegrensene viser seg ofte å gi mer relevant og riktig veiledning enn å sende konsulenter fra giverlandene. I den forbindelse har støtten til organisasjoner som Association for the Development of Education in Africa (ADEA), Forum for African Women Educationalists (FAWE) og Forum for African Parliamentarians for Education (FAPED) vært viktig.

Spørsmålet en så kan stille er, har dette gitt resultater. En uavhengig evaluering gjennomført i 2003 var svært positiv til NETF. Den konkluderte med at kvaliteten på Verdensbankens arbeid i utdanning i Afrika var blitt styrket på grunn av denne støtten, og samtidig bidratt til at flere land hadde fått utarbeidet sektorprogrammer. Evalueringen anbefalte således en videreføring og økning i støtten til programmet.

Et annet tegn på at vi har lykkes er at flere givere har lagt merke til det arbeidet som her er blitt utført, og ønsker å støtte opp om dette. NETF er nå blitt integrert som et flergiverfond innen rammen av Education for All – Fast Track Initiative (FTI).

Norge har etter Nederland vært den største bidragsyterne til FTI og engasjert seg sterkt i dette initiativet bl.a. gjennom å ha medformannskapet i FTI. Utgangspunktet for FTI i det enkelt land er en sektorplan for utdanning og landets fattigdomsstrategi (PRS).

Dersom det er finansieringsgap i sektorprogrammet, vil landet kunne kvalifisere for støtte gjennom det katalytiske fondet (CTF) som er opprettet. Dette er snakk om budsjettstøtte som blir kanalisert til sektorprogrammene i mottakerlandene. Vi ser nå resultater av dette fondet. Således har støtten til Madagaskar gjort det mulig å tilby skolegang for 1,8 mill barn som ellers ikke ville fått dette. Tilsvarende tall for Kenya var 1 mill elever. 10 land har så langt fått støtte gjennom fondet. I løpet av de neste tre år vil dette tallet kunne øke til 40 land.

For de land som ikke allerede har en sektorplan av god kvalitet, er det blitt etablert et "Education Program Development Fund" (EPDF) som gir støtte til denne prosessen. Man er som tidligere nevnt blitt enige om å bygge dette fondet på modellen for det norske fondet for utdanning i Afrika (NETF).

NETF har vektlagt en helhetlig tilnærming til utdanning, der grunnutdanning er blitt sett i sammenheng med videregående og høyere utdanning. Siden FTI fokuserer på grunnutdanning, har en gjennom dialogen med Verdensbanken blitt enige om at en bør videreføre partnerskapet gjennom å bistå afrikanske land med også å styrke videregående og høyere utdanning, inkludert lærerutdanning, voksenopplæring og yrkesopplæring.

Det er en økende erkjennelse at videregående og høyere utdanning representerer er stor utfordring for nasjonale myndigheter, både med tanke på finansiering, kapasitet til å planlegge og gjennomføre sektorprogrammer, og ikke minst styrke kvaliteten på undervisningen. Dette er noe som vi fra norsk side ønsker å sette fokus på.

I vårt samarbeid med Verdensbanken har vi vektlagt åpenhet og dialog. Vi har således etablert en bredt sammensatt referansegruppe med medlemmer fra Norad, Kunnskapsdepartementet og forskningsmiljøet som har fulgt utviklingen av NETF. I tillegg har vi engasjert Lærerhøyskolens internasjonale senter på Høyskolen i Oslo (LINS) som sekretariat for denne referansegruppen. LINS har spilt en viktig rolle i utviklingen av NETF, ikke minst med tanke på å arrangere de årlige konsultasjonene med Verdensbanken og det årlige åpne fagseminaret som er blitt arrangert. Ved siste års seminar i oktober 2005 deltok 130 deltakere i en spennende diskusjon om kapasitetsbygging.

Som sagt ønsker vi en offensiv og ambisiøs innsats for å bistå de fattige landene i å nå målene for utdanning for alle. For å lykkes i dette trenger vi å trekke på all relevant kunnskap og erfaring. Som sagt vil lærerne og lærerorganisasjonene spille en sentral rolle i dett arbeidet. Jeg ser derfor frem til synspunkter og råd fra dere hvordan vi best kan innrette innsatsen i tiden fremover.

Takk for oppmerksomheten.