Selv langt inne i tjukkeste Afrika møter man på arven etter fredsprisvinner Muhammad Yunus.

Nylig var jeg i Bujumbura, hovedstaden i det vesle sentralafrikanske landet Burundi. Bujumbura er en havneby i nordenden av Tanganyikasjøen, verdens nest dypeste innsjø. Det var i dette området journalisten Henry Morton Stanley høsten 1871 endte sin jakt på den forsvunne misjonæren David Livingstone. De kjente ordene ”Dr. Livingstone, I presume?” ble uttalt ved Tanganyikasjøens bredder, litt sør for Bujumbura.

Nå så jeg ikke mye til verken forsvunnede misjonærer eller Nilens kilde i Bujumbura. Derimot fant jeg tydelige spor etter en annen kjent og bemerkelsesverdig person, som også har gått nye veier og gjort mye for å hjelpe fattige – nemlig årets fredsprisvinner Muhammad Yunus. Yunus startet sitt arbeid med mikrokreditt i Bangladesh. Nå har modellen spredd seg over store deler av verden og funnet fotfeste også i Bujumbura.

Man kan faktisk trekke paralleller mellom Livingstone og Yunus. Livingstone framhevet handel som det som skulle redde kontinentet fra slaveri og annen elendighet. Yunus har satt enkeltmennesker i stand til å drive handel, ved hjelp av små lån. Og på markedet i Bujumbura så jeg fruktene av Yunus’ ideer: Et mylder av butikker og boder, yrende folkeliv og all verdens tenkelige og utenkelige produkter.

På dette markedet fikk jeg møte kvinner som har fått livene sine forbedret og forvandlet gjennom mikrokreditt. Ved hjelp av små lån har de kunnet starte opp butikker. I en normal bank hadde de aldri fått lån. Det første spørsmålet der ville vært hvor mye de kunne stille i sikkerhet. I mikrokredittens verden er denne logikken snudd på hodet. Det avgjørende er ikke hvor mye du kan stille i sikkerhet, men om du er villig til å jobbe hardt og betale tilbake. Kvinnene på markedet i Bujumbura får lån. Nå har de butikker og boder, et levebrød og fornyet selvrespekt. Alt dette startet i Bangladesh med Yunus.

Det finnes en elitedivisjon i mikrokreditt. Grameen Bank befinner seg i denne. Dessverre er det også alt for mange aktører i de lavere divisjoner. Problemet er faktisk ikke alltid manglende utlånskapital, men en mangel på gode mikrofinansinstitusjoner. Mikrofinans er vanskelig å drive riktig, og den største utfordringen å heve kompetansen i de lavere divisjoner.

Norske finansinstitusjoner – banker, meglerhus, forsikringsselskaper – bør engasjere seg mer i mikrokreditt. Både NHO og mikrokredittselskapet Kolibri Kapital arrangerer møter i tilknytning til fredsprisutdelingen, møter som gir anledning til å øke engasjementet. Finansinstitusjoner disponerer både penger og ekspertise som bør kunne bidra til å promotere mikrokreditt som bistandsform.

Den viktigste faktoren for at et mikrofinansprosjekt skal lykkes, er at banken må drives som en bank – ikke som et bistandsprosjekt med et stadig påfyll fra velmenende givere. En godt drevet bank får pengene tilbake fra låntakerne, og kan låne dem ut igjen. Når dette har gått rundt noen år, blir banken selvgående. Får banken derimot for mange gratis penger fra utenlandske givere, vil ikke kravet til lønnsomhet og tilbakebetaling bli like stort. Dermed kan ukritisk bruk av penger rett og slett ødelegge et ellers godt prosjekt.

Grameen Bank forsto dette veldig tidlig. Den driver som alle andre banker, med utlån og innskudd og rente. Men på to områder skiller den seg ut: Lånene den gir er små og kravet om sikkerhet er ikke knyttet til eiendom, men til et kollektivt ansvar for tilbakebetaling.

Nettopp dette med kollektivt ansvar for sikkerhet er det geniale ved professor Yunus forretningside. Han så at fattige mennesker ikke kom ut av fattigdommen fordi de manglet sikkerhet som kunne skaffe dem lån til investeringer. Men Yunus valgte å stole på at enkeltmenneskets egen drivkraft, sammen med verdier knyttet til verdighet og disiplin, var god nok sikkerhet for lån. Han organiserte lånetakerne i grupper som hadde et kollektivt ansvar for å betale lånene. Om lånet ikke ble betalt, fikk ingen i gruppen nye lån. Slik skapte han en kombinasjon av tillit og solid gruppepress som viste seg å bli en stor suksess.

Norge var blant de første som trodde på Yunus’ opplegg. Vi støttet Grameen Bank med 400 millioner kroner fra 1986 til 1997 – da ble banken økonomisk selvgående. Resultatene er imponerende; de har nå 6,5 millioner kunder, hvorav 97 prosent er kvinner. Banken har siden oppstarten lånt ut nærmere 40 milliarder kroner. På tross av omfattende fattigdom blir 98 prosent av pengene tilbakebetalt.

Det er ikke tvil om at mikrokreditt hjelper mange fattige mennesker. Samtidig er det viktig å huske at mikrokreditt kun er ett av mange virkemiddel i arbeidet mot fattigdom. Mikrokreditt er ikke den ene, store mirakelkuren som skal redde verden fra fattigdom. Det kan bidra til å hjelpe mange enkeltmennesker og bringe dem og deres familie det lille skrittet til en bedre levestandard. Og kanskje det aller viktigste med mikrokreditt, er at det er en bistandsform som tar mennesker på alvor og som gir dem selvrespekten tilbake. Blant kvinnene på markedet i Bujumbura var dette tydelig. De var ikke passive mottakere av hjelp i form av almisser, men var aktive låntakere, forretningskvinner og forsørgere.

Det er en imponerende og verdig vinner som søndag mottar Nobels Fredspris. Yunus har berørt livene til millioner av mennesker, og bidratt til fattigdomsbekjempelse og fred over hele verden. Jeg vil gratulere Muhammad Yunus og Grameen Bank med tildelingen av årets Nobels Fredspris.