Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Utdrag fra Stortingets debatt 11. september 2006 om Midtøsten, Libanon og norsk styrkebidrag

Stortinget, 11. september 2006

Utenriksministerens svarinnlegg i debatten og replikkordvekslingen.

[For hele – og det endelige – referatet, se Stortingets websider.]

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg vil først få lov til å si at jeg er glad for den brede støtte som er framkommet i denne debatten. Det er ikke mitt lodd å kommentere hvor mange som har sittet i salen, men det jeg vil få lov til å si, er at vi fra Regjeringens side nå kan snakke om at vi ikke bare har bred støtte for engasjementet, men at samtlige partier støtter at Norge bidrar til UNIFIL. Det er et viktig hovedbudskap, og det tror jeg ikke minst er viktig for de kvinner og menn som gjør seg klar til å reise.

Så vil jeg få si at spørsmålet om åpenhet, som det har vært fokusert på og særlig fra Fremskrittspartiets side, som stilte kritiske spørsmål til håndteringen av oppfølgingen av FN-resolusjon 1701. Der vil jeg vel si, som representanten Wickholm gjorde, at vi anså at det var vårt ansvar aktivt å følge opp resolusjon 1701 i tråd med FN-paktens ånd. Det er da en bevegelig prosess, hvor det er spørsmål om å finne styrker som skal passe i en større kabal. Når det er så mye spekulasjoner rundt dette, som også vil påvirke det personell som skal reise, mente vi det var riktig at vi gav presis informasjon om de vurderingene som ble gjort underveis. Dette var tanker vi la fram i New York, og fra New York til Norges medier, er det kort vei. For at det ikke skulle oppstå doble standarder, la vi vekt på at vi gav presise kommentarer, men selvfølgelig alltid med forbehold om at beslutningen ikke var tatt, og at det skulle konsulteres grundig med Stortinget.

Så tok Siv Jensen opp spørsmålet om avvæpning av Hizbollah. Det er selvfølgelig et nøkkeltema i denne konflikten. Men Siv Jensen sa at det var grunn til å rette sterk kritikk mot FN for at resolusjon 1559 ikke var blitt oppfylt og Hizbollah ikke avvæpnet. Men det er viktig å si at FN-resolusjonene 1559 og 1701 peker på partenes ansvar for avvæpning. FN er intet annet enn summen av hva medlemsstatene kan få til, og det er heller ikke slik at det er UNIFILs oppdrag å avvæpne Hizbollah. Det er de libanesiske myndigheter som skal gjøre det, og FN skal være med å legge forholdene til rette for at så kan skje. Det er derfor det er så viktig at vi nå får på plass en stor FN-styrke. Det er viktig da å understreke, som flere talere har gjort, at det må en politisk prosess til for en slik avvæpning. Jeg tror det de opplevde under krigen var at det militære virkemiddelet, å bombe Hizbollah vekk, det lar seg ikke gjøre.

Så ble det tatt opp fra Kristelig Folkepartis talspersoner og Fremskrittspartiets talspersoner at man stilte seg uforstående til at Norge ikke støtter gjenoppbygging i Israel. Til det vil jeg si at vi fra norsk side har uttrykt full sympati med den sivile befolkningen i Israel og hva de har opplevd. Vi har vært politisk til stede gjennom besøk i regionen. Men det er altså slik at Israel har ikke sendt anmodning om noen hjelp til gjenoppbygging. Vi følger FNs råd om å gi støtte der hvor behovene er størst. Jeg kan ikke være enig i at det er en direkte sammenlikning mellom denne krigen og den vi opplevde under Golf-krigen i 1991, der Israel ble rammet av raketter uten å være part i konflikten. Jeg må si at det også må være et spørsmål, slik enkelte talere har vært inne på, om man ikke må vurdere om Israel har et ansvar for noe av den ødeleggelsen som er gjort på Libanons side som følge av bombing av sivil infrastruktur, som ikke står i forhold til den trusselen de har vært utsatt for.

Så ble det fra representanten Høglund gitt uttrykk for betydningen av hele tiden å ta avstand fra ytringer som manet til vold og til hat. Det er jeg helt enig i, og ikke minst utsagn som går om at en annen stat ikke har rett til å eksistere eller skal tas av kartet. Det har Regjeringen lagt vekt på å gjøre ved hver anledning det har vært ytret. Det er også viktig at hele det politiske miljøet i Norge gjør det.

Representantene Solberg og Høybråten var opptatt av Syrias rolle. Det er selvfølgelig et kritisk punkt. Fra norsk side har vi lagt vekt på et hovedbudskap om at Syria må engasjeres i denne oppfølgingen. Det å gjennomføre denne resolusjon 1701 uten at Syria, som har hele grensen sin mot Libanon, ikke er trukket inn, det er en veldig krevende oppgave. Derfor er det viktig nå å merke seg det FNs generalsekretær og den russiske utenriksministeren har fått til gjennom sine besøk. Vi trenger et bredere spekter av diplomatisk initiativ for å trekke Syria med, ikke for å gi etter for kravene til Syria ved å stille Syria til ansvar for de forbrytelser landet kan ha vært ansvarlig for – jeg tenker på drapet på tidligere statsminister Hariri – men jeg tror altså at det er mulig å engasjere uten å gi etter. Man må ha Syria med. Så får vi kanskje se om vi har sett startet på det gjennom Kofi Annans diplomati.

Til sist har det vært gjort referanser fra flere talere rundt Israel–Palestina-konflikten, betydningen av å holde trykk i den, betydningen av å være raskt til stede dersom det kommer bevegelse i den konflikten. I dag har vi fått nye tegn på at en avtale mellom president Abbas og Hamas-regjeringen kan være nært forestående. Hvis det skjer, og hvis omstendighetene er slik vi kan håpe på, er det viktig at det internasjonale samfunn, deriblant Norge, er tidlig ute og anerkjenner en slik regjering og stiller opp med den nødvendige grad av støtte, som den fortjener dersom den lever opp til de forventninger det internasjonale samfunn har grunn til å ha, ikke minst hvis president Abbas, den folkevalgte presidenten, stiller seg bak det.

Presidenten:
Utenriksministeren kunne kanskje få inntrykk av at klokkene ringte for ham, men det var en teknisk feil. Nå er den rettet opp. Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP):
Jeg vil først få lov til å meddele at Fremskrittspartiet vil omgjøre forslagene 2 og 3 til oversendelsesforslag, så er det gjort. Jeg har to spørsmål til utenriksministeren: Utenriksministeren sier at spørsmålet om humanitær bistand til Israel ikke har kommet opp fordi Israel ikke har anmodet om slik bistand. Såfremt Israel anmoder om slik bistand, vil den norske regjering vurdere en slik anmodning positivt?

Utenriksministeren kommenterte ikke den langtrekking det har gått i å få den formelle invitasjonen fra den libanesiske regjering, noe som bl.a. har medført at Tyskland har utsatt sin beslutning. Ser utenriksministeren dette bare som formelle ting, eller er det et reelt politisk problem innad i den libanesiske regjering knyttet til dette?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Når det gjelder dette med anmodning, så skal en ikke gjøre for mye ut av det. Det er ikke Norges vurdering at vi skal bruke bistandsmidler til Israel i denne situasjonen. Vi følger her i stor grad FNs appeller, FNs vurdering av hvor det er behov for støtte, og jeg tror ikke det kommer til å endre seg som følge av en anmodning om det. Men jeg vil sterkt gi uttrykk for en sympati, politisk støtte til gjenoppbyggingen og sympati med den sivile befolkningen i Nord-Israel, som har lidd under det helt uforholdsmessige og vilkårlige regn av Hizbollah-raketter.

Når det gjelder anmodning fra den libanesiske regjeringen, tror jeg forsvarsministeren kanskje kommer mer inn på det, men jeg vil si at i formuleringene som jeg har valgt, og som forsvarsministeren har valgt, så har vi understreket at dette fortsatt er en prosess i bevegelse. Vi er nødt til å følge den fra dag til dag framover, med den grad av fleksibilitet en regjering må ha i en slik situasjon. Skulle dette gå i veldig negativ retning, må vi ta konsekvensen av det, men vi ser at det går skritt for skritt i positiv retning.

Når det gjelder det tyske vedtaket, så må hvert land finne sine prosesser og prosedyrer. Tysklands politiske beslutningsprosess i forhold til en deltakelse militært i Midt-Østen er av historiske årsaker en komplisert affære, grunnet de mange forhold i det landet, som vi skal ha respekt for. Vi mener vi har tatt en prinsipiell beslutning om å delta. Vi er klare til å gjøre det, og så får vi følge utviklingen fra dag til dag, nærmest, fram til våre folk er på plass.

Dagfinn Høybråten (KrF):
Jeg synes det er grunn til å merke seg at utenriksministeren skifter argumentasjon når han blir presset på sine argumenter. Han avviste humanitær støtte til gjenoppbygging i Israel med å vise til at det ikke forelå noen anmodning om det fra den israelske regjering, Da representanten Høglund satte det på spissen, var det klart at anmodningen ikke hadde noen betydning for utenriksministerens standpunkt.

Men har det ingen betydning for utenriksministerens standpunkt at de krigsofre han har sympati med, faktisk har lidd? 12 000 bygninger er ødelagt på den israelske siden. 90 000 søknader om skadeerstatning er levert til krigsdirektoratet i Israel. Det er nettopp kommet en rapport fra miljødepartementet i Israel om meget store og alvorlige miljøkatastrofer på israelsk side. Hvorfor er Norge avhengig av en anmodning fra FN for å vise humanitært sinnelag, i pakt med sine beste tradisjoner på dette området?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg har ikke sagt at en anmodning er avgjørende for hva vi gjør her. Det var en tilleggsinformasjon, som iallfall illustrerte at Israel ikke har appellert til det internasjonale samfunn, så vidt jeg forstår, om hjelp.

Jeg står fast på den argumentasjonen jeg har brukt. Det handler om forholdsmessighet – hvor er behovene størst, hvem har anledning til å gå inn og gjøre noe i forhold til de behovene? Israel har erklært at de skal bygge opp igjen det nordlige Israel – de ødeleggelsene som er der – og de har kapasitet og ressurser til det. Våre begrensede ressurser, som alltid vil være begrenset i forhold til de skadene som har vært, settes nå inn i forhold til de palestinske områdene og i forhold til de libanesiske områdene. Jeg vil igjen understreke at det er ødeleggelser som Israel i stor grad har ansvaret for, og vi mener at de har brukt virkemidler som ikke står i forhold til den trusselen de stod overfor.

Det handler heller ikke om appell fra FN, men FN er et viktig virkemiddel for oss til å forstå hvor støtten trengs mest, og til hvilken tid. Det har også vært nyttig i denne sammenhengen, hvor vi følger FNs appeller om hvor hjelpen skal settes inn.

Les utenriksministerens redegjørelse her.