Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Utenrikspolitisk redegjørelse om situasjonen i Midtøsten, Libanon og norsk styrkebidrag

Stortinget, 11. september 2006

Sjekkes mot framføring

President,

Jeg er glad for at Forsvarsministeren og jeg får redegjøre for et åpent Storting om krisen i Midtøsten. At Stortinget er sammenkalt ekstraordinært for denne debatten, viser alvoret i situasjonen.

Det er Regjeringen som fatter beslutninger om norsk deltakelse i internasjonale operasjoner. Når slike beslutninger fattes, er det konstitusjonell praksis at Stortingets organer konsulteres. Det har vi hatt god anledning til i denne saken, ved flere anledninger.

Jeg er glad for at disse konsultasjonene har vist at det er bred oppslutning i Stortinget om Regjeringens ønske om å bidra med fire (4) missiltorpedobåter (MTBer), og nødvendig militært støttepersonell, til den utvidede UNIFIL-styrken. En åpen redegjørelse for et samlet Storting og en bred offentlighet, er for Regjeringen en viktig forankring i en så sentral sak som denne.

For det militære personellet som drar ut i et krevende oppdrag, betyr det mye å vite at det er bred støtte i Stortinget bak beslutningen.

President,

Sommerens krise ble innledet 12. juli da Hizbollah gikk til angrep på en israelsk patrulje på israelsk side av grensen. FNs sikkerhetsråd plasserte ansvaret for at krigen brøt ut hos Hizbollah.

I kampene som fulgte mistet over 1.000 libanesiske sivile livet. Mange ble drept da de forsøkte å flykte fra kampene. I Israel mistet om lag 40 sivile livet.

Regjeringen fordømte umiddelbart Hizbollahs angrep på Israel og rakettangrepene mot Israel.

Regjeringen har understreket Israels rett til å forsvare seg mot angrepene fra Hizbollah. Men vi har fordømt Israels massive bombing av libanesisk infrastruktur og andre sivile mål, også utenfor områder der Hizbollah har vært aktive. Israels reaksjon har, etter vår mening, gått utover det som har vært nødvendig og forholdsmessig. De sivile ofre og lidelser står ikke i rimelig forhold til trusselen Israel har stått overfor.

Denne krigen berørte oss også direkte fordi mange nordmenn oppholdt seg i området. Utenriksdepartementet nedsatte en krisestab 14. juli som umiddelbart iverksatte evakueringen av nordmenn fra Libanon. Regjeringens kriseråd trådte også sammen, og en rekke departementer, etater og organisasjoner bidro i den aksjonen som fulgte. Det lyktes å evakuere de aller fleste i løpet av litt over én uke. Norske myndigheter bisto i overkant av 1.000 norske borgere – og andre med gyldig opphold i Norge – til å forlate Libanon. Også over 1.000 personer fra andre land fikk slik bistand fra norske myndigheter.

President,

I lys av den alvorlige utviklingen i Libanon var det viktig at FNs sikkerhetsråd for en måned siden i dag oppnådde enighet om resolusjon 1701. Det tok lang tid - med vanskelige forhandlinger. Nå vil det alltid være sider ved en slik tekst man kunne ønske seg annerledes. Men det var av stor betydning at hele Sikkerhetsrådet kunne slutte opp om vedtaket.

Vedtaket medvirket til at kamphandlingene opphørte. Dette viser FNs sentrale betydning for å håndtere alvorlige trusler mot internasjonal fred og sikkerhet. Resolusjon 1701 ga retningslinjer for løsning av konflikten i Libanon og kan samtidig få betydning for regionen som helhet. Når et samlet sikkerhetsråd på denne måten stiller seg bak resolusjonen, innebærer det et felles ansvar for FNs medlemsland å bidra til at den kan gjennomføres. Det har Regjeringen tatt på største alvor.

Den politiske oppfølgningen vil skje i FNs sikkerhetsråd, i første omgang når generalsekretæren snart skal rapportere om gjennomføringen av resolusjonen.

Jeg er tilfreds med at vi nå har fått avgjørende avklaringer om operasjonens oppgaver, sammensetning og engasjementsregler, det vil si regler for bruk av makt. På dette grunnlag har Regjeringen kunnet gå inn for den norske deltakelsen. Dette ble bekreftet overfor FN tirsdag i forrige uke. Forsvarsministeren vil redegjøre nærmere om dette.

La meg understreke at det fortsatt er kontakter omkring de detaljerte bestemmelsene for styrkenes oppdrag, herunder den maritime styrken. Regjeringen følger disse nøye og vil fortløpende være rede til å tilpasse sine beslutninger til hvordan oppdraget avtegner seg. Den libanesiske statsministeren har overfor meg ønsket det norske bidraget til UNIFIL velkomment. Det er ingen tvil om at Libanon ønsker et utvidet UNIFIL, men det gjenstår ennå behov for avklaringer rundt det operative mandatet til en marinestyrke.

Det er positivt at Norge nå kan delta i et internasjonalt oppdrag med bidrag fra marinen.

Jeg vil understreke at deltakelsen i Libanon ikke vil gå på bekostning av våre forpliktelser i Afghanistan og mulighetene for å bidra til en eventuell framtidig FN-styrke i Darfur.

Det er viktig at så mange europeiske land har sagt seg villige til å delta i UNIFIL-operasjonen. Samlet vil disse stå for om lag halvparten av den planlagte utvidelsen. Det gir styrken troverdighet; politisk og militært, samtidig som europeiske land viser vilje til å bidra til løsninger på en alvorlig konflikt i et av Europas nærområder. Det er positivt at Europa nå tar et større ansvar, og at det også kan få gjennomslag på det politiske plan.

Det er også viktig at styrken blir bredt geografisk sammensatt. Det øker operasjonens tyngde at muslimske land også vil bidra med styrker.

Fortsatt pågår et arbeid overfor libanesiske myndigheter med å få på plass en effektiv grensekontroll. Dette er helt avgjørende for å forhindre ulovlig våpentilførsel. For å lykkes, må vi ha kontroll både til sjøs og mot Syria. Her gjenstår det fortsatt en del avklaringer, men det kan ikke være avgjørende for at vi ikke allerede nå er rede til å delta i operasjonen.

Regjeringen har vært – og er – opptatt av å sikre bred støtte i Stortinget for en slik tilnærming.

Sommerens krise i Midtøsten, President, er en av de alvorligste på mange år. Samtidig har vi en foruroligende utvikling i Irak og økende sikkerhetsproblemer i Afghanistan og i Sudan. Iran har sin alvorlige disputt med store deler av verdenssamfunnet og FNs sikkerhetsråd omkring sitt atomprogram.

Dette understreker ytterligere behovet for å håndtere den alvorlige situasjonen i Libanon for å unngå større ustabilitet i regionen. Vi har behov for en bred og inkluderende politisk prosess for å løse de alvorlige problemene denne regionen står overfor. Her er det viktig at moderate muslimske land bidrar.

Situasjonen i Libanon er fortsatt skjør. Men vi må legge vekt på at våpenhvilen fortsatt holder, og at de ulike elementene i resolusjonen gradvis omsettes i praksis. Det er positivt at tilbaketrekkingen av israelske styrker videreføres. Det er første gang på flere tiår at den regulære libanesiske hæren nå opererer helt i sør. Det er viktig for Libanons territorielle integritet.

Det er også positivt at Hizbollah har forlatt sine posisjoner sør for Litani-elven. Fullstendig avvæpning av Hizbollah er fremdeles et vanskelig spørsmål – ja, det er liten tvil om at dette er en av hovedutfordringene i tiden framover. Å lykkes med dette, krever fortsatt politisk framgang i den interne politiske dialogen i Libanon.

Jeg er glad for at den israelske luft- og sjøblokaden av Libanon nå er opphevet. Et forsterket UNIFIL på plass skal være i stand til å håndheve våpenembargoen mot Hizbollah og andre væpnede grupper. Uten blokaden vil arbeidet med gjenoppbyggingen kunne gå lettere.

Spørsmålet om de israelske soldatene i Hizbollahs varetekt, vil også komme til å prege forholdet mellom Israel og Libanon. Norge har fordømt bortføringene og stiller seg bak kravet om umiddelbar løslatelse og har oppfordret til en bredere dialog om fangeløslatelse.

President,

Det er uvisst i hvilken retning Libanon vil utvikle seg etter den alvorlige krisen i sommer. Det er likevel avgjørende at statsminister Siniora har maktet å holde regjeringen samlet gjennom krigsukene. Vi har gitt ham vår sterke politiske støtte gjennom disse ukene, og vi har også søkt å være tidlig ute med humanitær hjelp til den krigsrammede befolkningen.

Den viktigste oppgaven nå vil være å bidra til å stabilisere situasjonen og til langsiktig gjenreising av landet. Her vil gjennomføring av Sikkerhetsrådets resolusjon 1559 om blant annet avvæpning av Hizbollah stå sentralt.

Videre trenger vi et bredt anlagt internasjonalt engasjement for å trygge og bygge stabiliteten i Libanon. Reform og styrking av sikkerhetssektoren, inklusive den libanesiske hær, vil være et viktig håndslag til de moderate krefter i landet.

Etter min mening kan også NATO spille en rolle i dette. Fra norsk side vil vi arbeide for at Libanon inviteres inn i NATOs Middelhavsdialog.

Det vil også være avgjørende at land som Iran og Syria engasjerer seg konstruktivt for en varig fred i Libanon. FNs generalsekretær har nylig fått forsikringer både fra Syria og Iran om at de vil respektere resolusjon 1701. Dette er en god begynnelse, og det understreker verdien i det diplomati Kofi Annan har gjennomført – ja, det viser hvor viktig FN har vært både i forkant og etterkant av våpenhvilen. Det er nødvendig at Syria og Iran lever opp til sine forpliktelser etter FNs vedtak.

Irans kjerne­fysiske program er her en kompliserende faktor. Landets holdning til dette spørsmålet er foruroligende. Styret i Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA – hvor Norge er representert – møtes nå i dag for å drøfte dette spørsmålet. IAEA utelukker ikke at Iran, i tillegg til det sivile programmet, har et våpen­program. Samtidig vet vi at Iran fortsetter anrikingen av uran i strid med kravene fra FNs sikkerhetsråd. Det er viktig å unngå at Iran bygger opp en kjernevåpenkapasitet. Dette vil ytterligere svekke stabiliteten i regionen.

Fra norsk side har vi understreket at Iran må etterkomme de krav som er stilt fra det internasjonale samfunn. Samtidig har vi understreket behovet for dialog med iranske myndigheter for å finne en politisk løsning. Dette budskapet vil vi gjenta nå i forbindelse med IAEAs styremøte i dag og gir vår støtte til de forhandlingene EU her fører.

Det er nå viktig at det internasjonale samfunn kan finne innfallsvinkler til å engasjere og forplikte land som Syria og Iran i en politisk prosess.

President,

Etter våpenhvilen i Libanon er den humanitære situasjonen bedret. Det er likevel fortsatt stort behov for humanitær bistand; spesielt støtte til returnerte familier som foreløpig oppholder seg i midlertidig husly. Vi vet også at udetonert klaseammunisjon og miner utgjør en stor fare for sivilbefolkningen. Norge gir her et viktig bidrag ved å støtte opprydningsarbeidet gjennom blant annet Norsk Folkehjelp. Dette gir resultater: Flere hundre udetonerte gjenstander uskadeliggjøres daglig.

Norge var blant de land som først bidro til FNs nødhjelpsappell og er blant de fremste giverne til Libanon-appellen. Vi bidro også gjennom FNs nødhjelpsfond. Den totale norske bistand til Libanon er i år på om lag 200 millioner kroner, noe som inkluderer 10 millioner kroner satt av til bekjempelse av oljeutslipp som følge av krigshandlingene – herunder israelsk bombing av et oljeraffineri. Det norske oljevernutstyret ble umiddelbart satt inn i opprydningen og har vært høyt verdsatt av libanesiske myndigheter.

Stockholm-konferansen 31. august viste bred internasjonal støtte til gjenoppbyggingen av Libanon. Deltakerlandene forpliktet seg til å gi én milliard dollar til den første gjenreisningsfasen; dobbelt som mye som målet var.

Også fra norsk side må vi bidra til å normalisere situasjonen i Libanon – ja, det å styrke den libanesiske regjeringens autoritet er avgjørende for å trygge freden. Et langsiktig norsk engasjement bør ha en klar nasjonsbyggende og stabiliserende dimensjon. Et ustabilt Libanon kan true freden i hele Midtøsten.

President,

Den alvorlige utviklingen i Midtøsten-regionen forsterkes av den stadige uavklarte situasjonen i det palestinske området. De lidelser som sivilbefolkningen i Gaza påføres, som følge av den israelske militæraksjonen, er helt uakseptable.

Israel har rett til selvforsvar. Vi har fordømt bortføringen av den israelske soldaten og har sluttet oss til kravet om at han må frigis, og at rakettangrepene mot israelske byer fra Gaza må opphøre. Samtidig anser vi at ødeleggelsene av infrastruktur – her som i Libanon - ikke står i forhold til den krenkelsen Israel ble utsatt for da en israelsk soldat ble kidnappet i juni. Israels maktbruk vil skape nye dype sår hos en befolkning som allerede er hardt prøvet. Det vil igjen utgjøre en alvorlig sikkerhetsrisiko for Israel.

Den israelsk-palestinske konflikten må tilbake til forhandlingsbordet. Det er positivt at statsminister Olmert og president Abbas nå synes å være enige om å møtes til politiske samtaler.

Vi har støttet president Abbas i å skape et politisk grunnlag som er i samsvar med de krav som er stilt av det internasjonale samfunn. Det vil være viktig, både for situasjonen i Det palestinske området og for regionen som helhet, at vi kan gjenoppta et normalt internasjonalt samarbeid med palestinske myndigheter.

Norge har forutsetninger til å bidra, både gjennom vårt historiske engasjement og nåværende kontakter med alle sider i konflikten, og vårt formannskap i giverkoordineringsgruppen. I tillegg er Norge av den palestinske presidenten blitt bedt om å bidra til:

• å løse den fastlåste situasjonen i Gaza;
• å bidra til at en ny palestinsk regjering kan få en politisk plattform som åpner for nytt samarbeid med det internasjonale samfunn; og
• å bidra til at normale økonomiske og politiske kontakter mellom palestinerne og det internasjonale samfunn blir etablert på nytt; og
• å bidra til at politiske kontakter mellom partene settes i gang for å oppnå langsiktige politiske løsninger.

Norsk diplomati og politisk arbeid vil søke å bidra langs disse sporene, i tillegg til at vi holder nær og løpende kontakt med Israel og andre parter og aktører som har betydning for utviklingen i regionen.

Vi har også styrket vårt humanitære engasjement. Regjeringen tok initiativ til et giverlandsmøte i Genève 14. juli som Norge, sammen med Sverige og Spania, fulgte opp med et møte i Stockholm 1. september. Her ble det mobilisert over 200 millioner dollar til humanitær innsats i Det palestinske området.

Norsk støtte til den palestinske befolkningen gjennom FN og frivillige og humanitære organisasjoner, utgjør om lag to tredjedeler av vår samlede bistand til Midtøsten. Som et svar på den økende humanitære krisen i Gaza, har Norge i løpet av juli gitt tilsagn om ekstraordinære 150 millioner kroner.

I år vil Norge gi om lag 300 millioner kroner til Det palestinske området, som dermed er en av de største mottakerne av norsk humanitær bistand. Dette kommer i tillegg til de om lag 350 millioner kroner i utviklingsbistand for 2006. Og det betyr at vår samlede støtte i 2006 til dette formålet vil bli større enn i 2005.

President,

Konfliktene i Midtøsten har lange historiske linjer som fanger opp sidekonflikter og påvirker fred og stabilitet i hele verden. Den israelske-palestinske konflikten står i sentrum og må løses slik at okkupasjonen kan opphøre, slik at palestinerne kan få sin stat, slik at Israels folk kan leve i trygghet, og slik at begge stater kan utvikle seg innenfor internasjonalt anerkjente grenser.

Israel hevder at hensikten med aksjonene i Gaza og Libanon er å sikre egen trygghet. Ensidig bruk av makt og fortsatt okkupasjon vil imidlertid aldri gi Israel varig trygghet. Den reaksjonen Hizbollahs angrep førte til, og også Israels militære reaksjon i Gaza, står ikke i rimelig forhold til det som utløste reaksjonene. Det vil ta generasjoner å bygge opp igjen det som er ødelagt i Libanon, ikke bare materielt, men også psykologisk.

Hizbollah, som hevder at de kjemper for Libanons selvstendighet og uavhengighet, er også ansvarlig for angrep som ikke kan aksepteres og som setter uskyldige israeleres og libaneseres liv i fare.

Jeg er overbevist om at den måten denne politikken blir ført på, bare vil skape større mistro, forsterke polariseringen og befeste hatet mellom naboer som er nødt til å lære seg å leve sammen. Utover retten til selvforsvar, vil en militær løsning på Midtøstens historiske problemer ikke la seg gjennomføre. Den skaper grobunn for mer vold, utrygghet og ekstremisme. Ja, det er verdt å minne om det på en dag som dette; den 11. september. De moderate kreftene blir marginalisert. Virkningen på lang sikt vil være at ethvert forsøk på demokratisering i regionen undergraves.

Nye diplomatiske fredsinitiativ må lanseres som et alternativ til militær logikk. Utover å gi en anvisning til løsning av Libanon-krisen, burde resolusjon 1701 utløse diplomatiske initiativ for en regional forhandlingsdynamikk, og et fokus på løsninger langs det som er igjen - både av etablerte spor og initiativ til å følge nye spor.

Dette har skjedd før. Gulf-krigen førte til fredskonferansen i Madrid i 1991 og den påfølgende Oslo-avtalen mellom PLO og Israel i 1993 og en lang rekke avtaler senere utover 1990-tallet.

Det er positivt at FN nå har tatt ledelsen gjennom resolusjon 1701. I det hele tatt viser sommerens hendelser hvilken avgjørende rolle FN kom til å spille. Dette var ikke tid for alenegang for enkelte land, ingen enkelt stat utenfor regionen kunne ordne opp, det var FN med sitt mandat og sin legitimitet som la rammene for en våpenhvile. Og det er FN og FNs generalsekretær som har drevet skytteldiplomati.

Gjennomføringen av resolusjonen kan bli et viktig bidrag for å skape bevegelse i arbeidet for løsninger også på andre utestående spørsmål. Vi trenger en langsiktig politisk løsning som omfatter alle partene i Midtøsten. Dagens usammenhengende og stykkevise strategier vil ikke føre til at voldsspiralen brytes.

Dersom det internasjonale samfunn skal bevare sin troverdighet, må det settes en regional dagsorden, det må tas et initiativ for felles trygghet. Vi må ha en diplomatisk prosess som innebærer rettigheter og forpliktelser. Nøkkelen til å sikre varig fred er å utvikle politiske systemer som gir rom for moderasjon og demokrati. Norge vil være aktiv i denne prosessen.