Statssekretær Liv Monica Stubholt

WTO og internasjonal handel med landbruksvarer – landbruksutvikling i utviklingsarbeidet

Felleskjøpets årsmøte Rica Hell Stjørdal 20.04.06

Tall: Bevilgningene til bistand på landbruksområdet har økt fra 331 mill kroner i 2002 til 571 millioner i 2005. Dette utgjør ca. 3,5 % av total bistand. I tillegg til dette kommer handelsrelatert og næringsrelatert bistand som også omfatter landbruksområdet.

Hovedpunkter

• WTO har nå 150 medlemsland. Ytterligere 30 land er kandidatland. Det er et stort antall utviklingsland som er medlemsland. Mange utviklingsland er også blant kandidatene. Dette viser at utviklingsland ønsker å delta i et internasjonalt handelsregime, som bl a kan bidra til utjevning av forskjeller og økt velferd.
• Utvikling av landbruket står helt sentralt i arbeidet for å skape økonomisk utvikling og bekjempe fattigdomen. En satsing på landbruk er derfor vesentlig for å nå FNs tusenårsmål om halvering av fattigdommen frem mot 2015. Regjeringen viderefører derfor forrige regjerings satsning på landbruk.
• Det er ingen tvil om at landbruksutvikling kan bidra til fattigdomsreduksjon og næringsutvikling i u-land. Over 70 prosent av de fattige bor og livnærer seg på landsbygda, og er avhengige av naturressursene for å overleve. Landbruket har en dominerende stilling i de fleste fattige utviklingsland, både i forhold til å brødfø befolkningen, i forhold til nasjonaløkonomien og for å skaffe eksportinntekter. Produksjon og salg av varer og tjenester til landbruket og videreforedling og omsetning av produktene derfra utgjør ikke sjelden det viktigste grunnlaget for inntjening i disse landene. Forringelse av jordbruksareal og skogsområder har alvorlige konsekvenser for fattige. Derfor må det gjøres mer for å sikre en bærekraftig landbruksproduksjon som også er mer arealeffektiv enn dagens produksjon i mange fattige u-land.
• Men på dette området, som på andre, er det viktig at Norge prioriterer de områder hvor vi har spesielle forutsetninger og kompetanse for å bidra, og der vår innsats kan komme best til nytte. Norge har internasjonal tyngde blant annet innen arealforvaltning, eiendomsrettigheter og forvaltning av felleseide arealer. Andre eksempler er mattrygghet og institusjonsarbeid innen forskning og utdanning.
• Miljø og bærekraftig landbruksutvikling står sentralt. Produksjonsvekst for å bekjempe fattigdommen, kombinert med befolkningsveksten, stiller krav til bærekraftig bruk av naturressursgrunnlaget. Erosjon, manglende tilgang på ferskvann, forørkning, avskoging og tap av artsmangfold er avgjørende utfordringer for bærekraftig bruk av naturressursene. Det genetiske mangfold spiller også her en viktig rolle, og må sees som en innsatsfaktor på linje med andre ressurser som vann og jordsmonn.
• Vår satsing på landbruk i utviklingspolitikken vil bygge på tidligere erfaringer med støtte til landbrukssektoren i utviklingslandene. Blant de viktigste lærdommene er at landene selv må prioritere utvikling av landbrukssektoren dersom landbruksrettet bistand skal lykkes. Og støtte til landbrukssektoren må inngå i en bred og helhetlig sammenheng der også andre forutsetninger for fattigdomsbekjempelse og utvikling på landsbygda sikres.
• De legges vekt på en bred tilnærming der utvikling av landbruket ses i en næringsøkonomisk sammenheng. Dette inkluderer politiske reformer, rammebetingelser og infrastruktur, rettigheter, produktivitets- og produktutvikling, lokale markeder og eksport, matsikkerhet og miljø. Kvinners sentrale rolle i matvareproduksjon og deres rettigheter gis spesielt fokus, - kvinner er ansvarlige for 80 % av matproduksjonen.
• Matsikkerhet og retten til å produsere mat for egen befolkning vektlegges. I lys av de stadige sultkrisene i Afrika de senere år, blir matsikkerhet et område som krever forsterket innsats. Det vil her være viktig å kombinere nødhjelp med langsiktig bistand for å øke matproduksjon og produktivitet i landbruket, samt bidra til forbedringer i distribusjonssystemet og infrastruktur. Samtidig må det arbeides for å hindre at nødhjelp ødelegger prisene på de lokale markedene.

Import fra utviklingsland

• Norges import fra de minst utviklede landene (MUL) er liten, og utgjør kun 0.2% av vår samlede import (på verdensbasis 0,6%). Fra og med 1.7. 2002 fikk de minst utviklede landene som er innvilget MUL-betingelser i GSP (den generelle tollpreferanseordning for import fra utviklingsland) toll- og kvotefri adgang for alle produkter til det norske marked.
• En viktig grunn til at utviklingsland, spesielt MUL, bare i liten grad har kunnet dra nytte av markedsadgangen som de har fått, skyldes manglende evne til å frembringe varer som lar seg eksportere til utviklede land, herunder problemene med å oppfylle sanitære og tekniske standarder (SPS og TBT). Strenge krav til særlig landbruksprodukter innebærer i realiteten stengte markeder fordi mange utviklingsland mangler faglige og økonomiske ressurser for å imøtekomme disse kravene. Det kreves også ressurser for at utviklingslandene skal kunne gjennomføre egne vitenskapelige undersøkelser i form av bl.a. risikoanalyser og delta i det internasjonale standardiseringsarbeid. Behovet for bistand på disse områdene er store, og fra norsk side planlegges det innsats på dette området i tråd med mottakerlandenes ønsker og prioriteringer, på landnivå og/eller i regional sammenheng.
• Det er derfor et stort behov for handelsrelatert faglig bistand. Det er økende forståelse for dette blant WTO-landene, og dette reflekteres også i erklæringen fra WTOs ministerkonferanse i Hong Kong. Norge opprettet i sin tid et eget fond for handelsrelatert bistand til de minst utviklede medlemmene av WTO. Flere land opprettet etterhvert lignende ordninger. Etter Doha har WTO etablert et multilateralt fond for handelsrelatert bistand (Doha Development Agenda Global Trust Fund) for å bidra til at utviklingslandene, og spesielt de minst utviklede landene, kan delta aktivt i forhandlingene. Norge er en av de største bidragsyterne til dette fondet, slik vi er også i forhold til de andre multilaterale instrumentene for handelsrelatert faglig bistand.

WTO-forhandlingene

• Industrilandenes eksportsubsidier på landbruksprodukter og dumping av billige matvarer i utviklingsland utgjør en annen hovedhindring for utvikling av bærekraftig landbruksprodukjon i mange utviklingsland.

• Forbedret markedsadgang for sine landbruksprodukter til i-landene er utviklingslandenes viktigste krav i den nye forhandlingsrunden. Dette er krav som er vanskelige å imøtekomme for industrilandene. U-landene er imidlertid uenige seg imellom om hvor mye de selv skal bidra med da noen u-land har offensive interesser mens andre er defensive.

• I tillegg til toll møter utviklingsland ofte hindringer på industrilandenes markeder i form av krav knyttet til helse- og miljølovgivning. WTO-avtalen om veterinære og plantesanitære tiltak (SPS) og avtalen om tekniske handelshindringer (TBT) bestemmer i hvilken grad medlemslandene kan benytte handelshindrende tiltak for å beskytte folke-, dyre- og plantehelse (SPS) og ivareta hensynet til kvalitet, merking, forbrukervern m.m (TBT). Mange utviklingsland - særlig de fattigste landene - mangler nødvendige kunnskaper om de ulike industrilandenes regelverk. De mangler også kompetanse og infrastruktur for å kunne oppfylle de krav som stilles til produktene.
• Positiv særbehandling av utviklingslandene går igjen i alle WTO-avtalene. Utviklingslandene krever at regelverket skal ta mer hensyn til deres situasjon gjennom unntak og overgangsordninger. Det ble vedtatt i Doha at det skal foretas en gjennomgang av disse bestemmelsene for å gjøre dem mer effektive. Utviklingslandene legger også stor vekt på hvordan dagens regelverk iverksettes og har i denne forbindelse fremmet en rekke forslag som også drøftes videre i tråd med enigheten fra Doha. Norge mener det er viktig at utviklingslandene oppnår konkrete resultater på dette feltet.
• På ministermøtet i Hong Kong ble man enige om noen konkrete vedtak for utviklingsland, bl.a:
• • Enighet om toll- og kvotefrihet for MUL (for minimum 97% av alle varer), som i tillegg til industriland også forutsetter at de mest utviklede utviklingsland vurderer å gi slik behandling til MUL-landene.
  • Enighet om avvikling av alle eksportsubsidier innen 2013.
  • Enighet om avvikling av eksportsubsidiene for bomull allerede i 2006.
  • Erkjennelse av problemene for land som vil miste eller få redusert sine preferansefordeler som følge av generelle tollreduksjoner.

De sentrale spørsmålene vedrørende u-landene som det fortsatt forhandles om er følgende:

• U-landene vil ikke måtte redusere sine tollsatser like mye som i-landene, men det gjenstår å bli enige om nivået u-landene skal kutte med. Det er mange som går inn for 2/3 av i-landenes tollkutt (bl.a. Norge). De minst utviklede landene vil ikke måtte redusere tollsatsene sine i det hele tatt.
• U-landene vil få anledning til å definere noen landbruksprodukter som ”Special Products” som vil være gjenstand for mer fleksibel behandling. Man har foreløpig ikke kommet langt i å definere hvordan man skal velge ut disse produktene, eller hvilken behandling de skal kunne få.
• Man skal ta stilling til spørsmålet om erosjon av tollpreferansene.

Tollpreferanse Mosambik

Felleskjøpet har vært opptatt av tollpreferansen Mosambik har som MUL-land i forhold til andre u-land som er konkurransedyktige på eksport av soyabønner (herunder Brasil).

• Soyabønner til dyrefôr har en toll inn til Norge på kr. 2,68. Den tollpreferansen Mosambik har som MUL-land vil sannsynligvis bli redusert over tid. Selv om det fortsatt er uklart når de pågående WTO-forhandlingene vil kunne avsluttes og hva sluttresultatet vil innebære, så vet vi at tollsatsene vil bli redusert, og dermed vil tollpreferansene som de minst utviklede nyter godt av, også bli redusert.
• Denne såkalte ”erosjon” av tollpreferanser er et tema i forhandlingene som mange utviklingsland er opptatt av. Det står blant annet i erklæringen fra Hong Kong at dette spørsmålet skal følges opp. Man har ikke kommet langt i dette arbeidet, men trolig vil man søke løsninger der de land som rammes kanskje kan få noe finansielle bidrag eller ytterligere forbedret markedsadgang for andre varer som kompensasjon for redusert preferansemargin. Men man kan ikke forvente en forhandlingsløsning der konkrete tollpreferanser, som for eksempel for soyabønner, blir beskyttet.
• Import fra de minst utviklede landene for å dekke norske importbehov er i utgangspunktet en vinn-vinn situasjon for både Norge og MUL-landene. Samtidig er det viktig at det norske markedet ikke kommer i ubalanse.
• Når det gjelder import til Norge, kan man i henhold til GSP-ordningen ta bort GSP-status på korn, mel og kraftfôr dersom markedsbalansen er i fare. I og med at GSP-ordningen er et ensidig handelstiltak, vil man fra norsk side fortsatt ha denne muligheten i fremtiden.
• Videre, hjemler WTO-landbruksavtalens artikkel 5 innføring av en særskilt beskyttelsestoll dersom importen av en vare overstiger et bestemt nivå i forhold til historisk import. Denne ”spesielle sikkerhetmekanismen” ble for første gang brukt av Norge nå i denne måned (april 2006) i forhold til import av potetflak fra EU. Det er imidlertid usikkert om denne sikkerhetsmekanismen vil bli videreført etter Doha-runden.

Samvirkeforetak som organisasjonsform

• Landbrukssamvirke har vært en viktig faktor i utviklingen ikke bare av det norske landbruket og velferdssamfunnet, men også i USA og i europeiske land der samvirke står sterkt. Norad støtter enkelte samvirkeprosjekter via frivillige organisasjoner. Ambassaden i Malawi støtter samvirkeorganisasjonen NASFAM – som er en vellykket satsning og som viser at samvirke kan fungere i Afrika. Enhver samvirkeorganisasjon må tuftes på demokratiske prinsipper, reell deltakelse fra medlemmene og et storsamfunn som fungerer. Et samvirkeforetak fungerer ikke i et vakuum, men er avhengig av at samfunnets rammevilkår for øvrig er gode nok til at samvirkeorganisasjonen får rom til å virke tilfredsstillende. Dette er erfaringer som både norske myndigheter og frivillige organisasjoner har høstet, og som bidrar til en læreprosess som er en forutsetning for gode løsninger fremover.

Avslutning

• Utvikling av landbruket står helt sentralt i arbeidet for å skape økonomisk utvikling og bekjempe fattigdommen. En satsing på landbruk er derfor vesentlig for å nå FNs tusenårsmål om halvering av fattigdommen frem mot 2015. Regjeringen er opptatt av å bidra til økt import fra MUL og erkjenner, i samsvar med Hong Kong -erklæringen, den utfordring som ligger i preferanseerosjon. MUL-landenes konkurransefortrinn som følge av tollpreferanseordninger vil bli redusert i takt med reduksjon i generelle tollsatser. Landbrukssamvirket har vært en viktig faktor i norsk landbruk og i utviklingen av velferdssamfunnet. Samvirke kan også fungere i Afrika på gitte vilkår. Fra vår side ser vi derfor positivt på Felleskjøpets arbeid i landbrukutviklingen i Afrika.