Helse og utenrikspolitikk

Verdens helsedag Singapore, 2. april 2007

Uoffisiell oversettelse fra engelsk til norsk

Statsminister Loong, generaldirektør Chan, eksellenser, mine damer og herrer

La meg aller først få si hvor glad jeg er for å få være til stede her i dag, og jeg takker Verdens helseorganisasjon (WHO) og Singapores regjering for den hyggelige invitasjonen til å delta på dette møtet om internasjonal helsesikkerhet på Verdens helsedag.

La meg så få svare på det spørsmålet kanskje ingen kommer til å stille meg, men som jeg antar dere har stilt dere selv: Hvorfor reiser en norsk utenriksminister halve kloden rundt for å delta på et par timers debatt om helsespørsmål i Singapore? 

- På grunn av globaliseringen. Og fordi dette er viktige spørsmål. Globaliseringen har bidratt til at utenrikspolitikkens innhold og det internasjonale samkvem er i rask endring.

Økende gjensidig avhengighet innebærer at de store utfordringene vi står overfor i dag, er felles problemer som krever samordnet innsats og større grad av samarbeid.

Ingen kan i dag på ramme alvor hevde at ett enkelt land kan bekjempe miljøødeleggelser og klimaendringer på egen hånd. Ingen kan hevde at økonomisk utvikling skjer isolert, eller at fattigdom bare er de fattiges eller de fattige landenes problem. Og ingen må tro at vi kan beskytte oss mot sykdom ganske enkelt ved å stenge grensene eller bygge en mur.

I en tid preget av globalisering og gjensidig avhengighet er helsespørsmålene blant de store utfordringene som må løses i fellesskap.

Vi er blitt mer og mer klar over at satsing på helse har avgjørende betydning for økonomisk vekst og utvikling. Det er alminnelig anerkjent at et lands stabilitet og sikkerhet kan settes i fare dersom folks helse er truet. Helse er i realiteten et av de viktigste utenrikspolitiske spørsmål i vår tid – men et spørsmål det fortsatt i liten grad tas hensyn til.

Derfor er jeg her i dag, og det er derfor jeg, sammen med min franske kollega Philippe Douste-Blazy i fjor sommer tok initiativ til å undersøke og sette søkelys på sammenhengen mellom helse og utenrikspolitikk. Vi inviterte våre kollegaer fra Brasil, Indonesia, Senegal, Sør Afrika og Thailand til å bli med, og sammen lanserte vi initiativet om global helse og utenrikspolitikk (Global Health and Foreign Policy Initiative) i New York i september i fjor.

Det har ikke vært vår målsetting å gjennomføre en akademisk studie. Vi har på ingen måte hatt ambisjoner om å gå både i bredden og dybden på disse kompliserte spørsmålene. Men vårt politiske mål var ambisiøst nok, nemlig å bidra til at det på den internasjonale dagsordenen settes sterkere strategisk fokus på helsespørsmål.

Vi ville føre saken på to måter:

For det første ønsket vi å se nærmere på hvordan landenes utenriksministre og utenrikspolitikk kan bidra til at helsespørsmål av internasjonal betydning tillegges større vekt.

Dernest ville vi vise hvordan vi kan utnytte globaliseringen til vår fordel, styrke de diplomatiske og internasjonale forbindelsene og bekjempe trusler mot menneskers sikkerhet ved å satse på helse.

Det ble nedsatt en gruppe bestående av eksperter og ministerrepresentanter. For to uker siden var utenriksministrene samlet i Oslo og ble da enige om en politisk erklæring og en handlingsplan. Det er lagt ut kopier av begge disse dokumentene i salen. I mellomtiden vil jeg trekke fram noen få punkter:

I erklæringen er det enighet om at “de helsemessige konsekvensene” skal tjene som utgangspunkt og et “objektiv” for å definere sentrale elementer i landenes utenrikspolitikk og utviklingsstrategier.

I handlingsplanen har vi fastsatt ti satsingsområder som kan gi utenrikspolitikken nytt innhold – områder der vi mener et sterkere og mer direkte utenrikspolitisk engasjement kan bidra konkret til å trygge og fremme folks helse.

Mange av disse satsingsområdene henger nært sammen. Vi har delt dem i tre hovedgrupper:

Under overskriften “Capacity for global health security” viser vi til hvordan den nasjonale beredskap i stadig større grad omfatter globale ordninger og andre tiltak som gir landene mulighet til samordnet innsats.

Vi understreker at vi i sterkere grad må forplikte oss til felles innsats for å få bukt med nye smittsomme sykdommer. Vi fremhever at det er av avgjørende betydning å ha dyktige og godt utrustede helsearbeidere på bakken. Og vi peker på behovet for å etablere en global ramme for å løse den verdensomspennende mangelen på helsearbeidere. Dette er også et spørsmål om beredskap og helsesikkerhet.

Dernest, når det gjelder satsingsområdene som går under betegnelsen “Facing threats to global health security”, setter vi søkelys på de direkte og indirekte konsekvensene av konflikt på helse, samt på behovet for sterkere satsing på helse under gjenoppbygging etter konflikt.

Vi påpeker at helsespørsmål kan være et godt utgangspunkt for dialog over landegrensene og for å løse konflikter. Vi understreker behovet for å ha fokus på helse når vi utformer tiltak mot naturkatastrofer. Vi viser til at hiv og aids er en trussel mot helsesikkerheten, og at vi må ta tak i de utfordringer dette innebærer når det gjelder menneskerettigheter, handel, fredsbygging og humanitær innsats.

Vi er også klar over de alvorlige helsetruslene som følger av klimaendringene og behovet for å støtte opp om nødvendige utenrikspolitiske tiltak i den forbindelse.

Den siste gruppen satsingsområder har vi kalt “Making globalisation work for all”.

Vi erkjenner behovet for å gripe fatt i de potensielt negative konsekvensene av globaliseringen og etablere nødvendige ordninger for å sikre at samtlige land får del i globaliseringen. Satsing på helse i utviklingsstrategiene og i handelspolitikken kan spille en viktig rolle i så måte. Dette er noe vi må ta hensyn til i vår utenrikspolitikk.

Sist, men ikke minst kan de helsemessige utfordringene være et godt utgangspunkt for å finne frem til hvordan vi sammen best kan styre de områdene der vi er gjensidig avhengige av hverandre. Styring av helse er viktig, blant annet for å sikre det globale demokrati dypere forankring i regionale og globale institusjoner.

*****

De av dere som er kjent med innholdet i det materialet WHO har utarbeidet til dette møtet, vil kjenne igjen mange av de problemstillingene jeg nettopp har drøftet. Vi gir oss ikke ut for å være originale eller revolusjonære. Og vårt budskap innebærer på ingen måte at WHOs ansvar må overtas av andre, ikke engang av oss utenriksministre!

I handlingsplanen har vi valgt å konsentrere oss om hvordan utenrikspolitikken og utenriksministrenes engasjement kan bidra til forandring. Jeg tror det er et betydelig potensial her.

Avslutningsvis vil jeg si litt om hva som skjer videre med vårt initiativ:

Syv utenriksministre kan selvsagt ikke “forandre verden” alene. Men en liten gruppe som oss – som representerer ulike regioner, men som likevel greier å samarbeide på tvers av kontinenter og tradisjonelle allianser, som har ulike syn på ting, men som likevel deler det samme engasjementet – en slik gruppe kan tjene som en katalysator.

Det er dette vi vil. Vi er fast bestemt på å arbeide videre med disse spørsmålene i våre respektive regionale fora og i relevante internasjonale organer.

Og vi inviterer kollegaer fra alle deler av verden til å slutte seg til oss i en åpen prosess, en prosess vi håper kan komme i gang på et møte i forbindelse med FNs generalforsamling i New York i september.

Takk for oppmerksomheten.