Rettslige rammeverk, rettsstatens normer og forsvarlig ressursforvaltning i nord

Utenriksminister Jonas Gahr Støre

 

Symposium i anledning 150-års jubileet for Det Norske Videnskaps-Akademi:
"Politics and Law – Energy and Environment in the far North”
(Politikk og juss – energi og miljø i nord)

 

Oslo, 25. januar 2007

Uoffisiell oversettelse fra engelsk
(talen ble holdt på engelsk)

 

"Rettslige rammeverk, rettsstatens normer og forsvarlig ressursforvaltning i nord"

 

Mine damer og herrer,

Det sies ofte at Norge er en ung stat, men en gammel nasjon. Og går vi tilbake til vikingtiden, ser vi at rettsstaten har en relativt kort historie hos oss, samtidig som vi har en lang tradisjon for å forvalte våre ressurser.

Da nasjonen tok form for om lag tusen år siden, forvaltet nordmennene ressursene i det høye nord på sin måte – selv om det nok var et langt stykke unna hva vi i dag forbinder med begrepet. Og de som støtte på nordboerne den gang, kan neppe ha fått assosiasjoner til rettsstatens normer – om jeg så må si det.

Jeg ser det slik at kunnskap skaper utvikling. Kunnskap til alle fører samfunnet og den enkelte framover mot frihet og mer ansvar. Derfor var opprettelsen av Det Norske Videnskaps-Akademi for 150 år siden et viktig tegn på fremskritt – et stort skritt i retning av norsk selvstendighet og innføring av rettsstatens prinsipper i en demokratisk og uavhengig stat, og endog mot en forståelse for nødvendigheten av å forvalte naturressursene på en bærekraftig måte.

”Politikk og juss” er hovedtema for denne konferansen. Om en vil forstå hvordan Norge forholder seg til sitt ansvar som kyststat i nord, må begge elementer være med, og grunnen er denne:
 
På den ene siden støtter Norge konsekvent – både i denne og i andre sammenhenger – utviklingen av rettsregler der hvor et regelbasert styresett er avgjørende for forholdet mellom stater, enkeltpersoner og økonomiske aktører.

Rettslige rammeverk og rettsstatsprinsippet (the rule of law) er en hjørnestein i enhver demokratisk stat. Hvis vi skal ha styring med vår felles framtid som nasjon og folk, må vi kontinuerlig styrke de regler som sikrer våre rettigheter og befester våre plikter.

Dette er helt avgjørende for å sikre at vi kan forvalte klodens naturressurser på en bærekraftig måte, og ikke minst at vi kan håndtere spørsmålet om klimaendring på tilfredsstillende vis.

Men på den annen side – for å få dette til – og nå snakker jeg om rettsstaten – trenger vi politikk, som et uttrykk for demokratisk vilje og ambisjon.

Vi må være rede til å forbedre og modernisere det rettslige rammeverket slik at vi tar hensyn til ny kunnskap, for eksempel om ressursgrunnlaget for fiskeriene. Og vi trenger politikk for å kunne møte nye utfordringer, for eksempel årsakene til klimaendring og arbeidet med å minske følgene av slik endring.

I alt dette har vitenskapen en sentral plass, både for å kunne frembringe nødvendig informasjon, og for å finne løsningene.

Det er derfor vi er samlet her for å lykkønske Det Norske Videnskaps-Akademi. Når vi nå feirer Akademiets 150-års jubileum, bør vi hedre dem som var fremsynte nok til å sørge for at en slik institusjon ble opprettet. Og da må vi forsøke å se for oss verden slik den så ut for 150 år siden, i 1857.

Henrik Ibsen var opptatt med å skrive Hærmennene på Helgeland og var nettopp blitt utnevnt til kunstnerisk leder ved Kristiania Norske Theater. Charles Baudelaire publiserte sine dikt Les Fleurs du Mal, og Charles Darwin, som studerte andre slags blomster, holdt på med å skrive Artenes opprinnelse, som skulle bli utgitt to år senere.

Den fjortenårige og svært talentfulle Edvard Grieg skulle snart reise til Leipzig for å studere ved konservatoriet der. I Øst-Europa var den grusomme Krimkrigen over, og i India sendte lokale opprør – det såkalte ”indiske mytteri” – sjokkbølger gjennom kolonimakten Storbritannia, som de første tegnene på at verden skulle komme til å forandres.

Dette var overskriftene da Det Norske Videnskaps-Akademi ble stiftet. Men jeg har fundert på om ikke kontrastene i verden i 1850-årene var like store som i dag. Forskjellen er bare at vi i dag bombarderes med informasjon – gjennom reisevirksomhet, gjennom mediene og gjennom utstrakt kommunikasjon.

Sist lørdag kom jeg hjem fra en fem dagers tur til Afghanistan – der jeg også arbeidet med å skrive denne talen. Det er vanskelig å forestille seg omgivelser mer forskjellige fra dagens Norge.

Men likevel er Afghanistan et eksempel på gjensidig avhengighet på globalt plan. Nato, som ble til for å trygge vår transatlantiske sikkerhet, er nå satt inn i Afghanistan i den største operasjonen noensinne. Og Afghanistan er den nest største mottakeren av norsk bistand – ganske utrolig, ikke sant?

Etter å ha reist gjennom Afghanistan, som ledende afghanske politikere betegner som – ikke et ”land etter konflikt”, men et ”land etter katastrofe”, vil jeg gjerne oppsummere mine inntrykk med noen betraktninger som kan være relevante ved vår sammenkomst her i dag:

Afghanistan trenger militær støtte om landet skal makte å skape betingelser for utvikling, og det er dette ISAF-styrken handler om. Men militære tiltak alene vil ikke få Afghanistan tilbake på rett spor. Det er det bare et godt styresett og reell utvikling som kan. Bare afghanere kan styre og trekke opp kursen for Afghanistans vei videre. Afghanerne har et desperat behov for et politisk fundament og et sterkt og stabilt rettslig rammeverk. Uten disse grunnleggende elementene i den politiske og samfunnsmessige infrastrukturen frykter jeg at alt vil spore av.

Selv med de aller beste hensikter og de mest presise mandater kan militært nærvær alene ikke sikre utvikling og et godt styresett.

Det budskap jeg gjentatte ganger fikk fra mennesker jeg møtte – fra nord til sør og fra øst til vest – og ikke minst fra de militære selv, var dette: det Afghanistan trenger, er kapasitet. Kapasitet til å styre. Kapasitet til å kjempe mot korrupsjon. Kapasitet til å kjempe mot narkotika. Kapasitet til å kjempe mot de krigsherrer og opprørere som fremdeles er der. Kapasitet til å drive utvikling.

Derfor er det dette vi må legge vekt på. Sikkerhet gjennom et godt tilpasset militært nærvær, ja. Men vi må se lengre enn som så.

Norge er nå i ferd med å bygge nye bruer til Afghanistan. Norske styrker bistår i opplæringen av afghansk militært personell. Norske polititjenestemenn hjelper til med å lære opp det afghanske politiet.

Norske energieksperter deler sin sakkunnskap om energiforvaltning med det afghanske ministeriet for utvinningsvirksomhet. Norske leger ved Haukeland sykehus i Bergen forbereder seg på å formidle sine erfaringer med behandling av pasienter med alvorlige brannskader. Norges Røde Kors forbereder seg på å hjelpe til med kapasitetsoppbygging i Afghanistans Røde Halvmåne. Og norske skribenter støtter sine afghanske kolleger i Kabul gjennom en afghansk seksjon i den internasjonale PEN-klubben.

Så det slår meg – og kanskje dere også – at Det Norske Videnskaps-Akademi bør gjøre det samme, og strekke ut en hånd til sine afghanske kolleger. Jeg er sikker på at det ville være velkomment. Og dere ville også ha noe å lære av det.

*****

Vi er her i dag for å gjøre ære på en institusjon som står for kritisk granskning, åpen diskusjon og integrering av kunnskap fra ulike perspektiver. Jeg synes det passer svært godt at Det Norske Videnskaps-Akademi feirer jubileet ved å åpne sine dører og by på en rekke seminarer og konferanser om et bredt spekter av høyst relevante emner.

Det lar seg ikke gjøre å sette likhetstegn mellom kunnskap og visshet. Kjennetegnet på godt akademisk arbeid er en vedvarende kamp for sannhet og kvalitet.

Et sentralt element i rettsorden og rettsstat kan illustreres ved å nevne en av deres motsatser, nemlig vilkårlig myndighetsutøvelse. Eller manglende evne – eller vilje – til en uhildet og objektiv rettshåndheving. Dette vet afghanerne alt om.

Etter kommunismens fall har vi sett noen eksempler på hvilke konsekvenser dette kan få. Vi har sett de uheldige virkningene av visse privatiseringsprogrammer, med massive overføringer av verdier uten et tilfredsstillende regelverk.

Vi har også sett samfunn der rettssikkerhet og likhet for loven ikke er blitt til stort annet enn tomme politiske slagord.

Vi har sett respekterte stater hevde at de grunnleggende prinsippene i internasjonal humanitærrett ikke kommer til anvendelse i den såkalte krigen mot terror – og vi har sett hvilke akkumulerte negative virkninger en slik holdning har fått.

Vi har sett såkalte ”mislykkede stater” (failed states) som fungerer som yngleplasser for korrupsjon og narkotikahandel, og som gir opphav til trusler mot freden og sikkerheten.

I de senere år har vi sett hvordan manglende rettslig forutsigbarhet kan undergrave utvikling, framgang og fred.

Dr. Amartya Sen – vinner av Nobelprisen i økonomi i 1998 – er ikke alene om å minne oss om betydningen av rettigheter og andre forutsetninger for en rettsorden, som er hovedtemaet i hans bok Development as Freedom. Uten en effektiv, ansvarlig og upartisk rettshåndheving og utøvelse av statlig myndighet blir det ingen reelle rettigheter eller friheter for enkeltpersoner, ingen virkelig sikkerhet, ingen langsiktige investeringer, og ingen som virkelig tar ansvar for å verne om miljøet.

Det er min påstand at den manglende etterlevelsen av universelle standarder og regler i dag er en trussel, ikke bare mot den enkeltes og fellesskapets interesser, men også mot internasjonale interesser mer generelt.

Et godt dokumentert eksempel på dette, som vi har sett i ulike havområder i nord, er manglende etterlevelse av regler som er ment å skulle sikre en forsvarlig og bærekraftig forvaltning av marine ressurser.

Hva er det som står på spill hvis vi ikke sørger for å forvalte ressursene våre på en forsvarlig og bærekraftig måte?

Sårbare økosystemer er en del av svaret. I dette øyeblikk mobiliseres den offentlige opinionen i Norge på grunn av oljeutslippet fra frakteskipet Server utenfor Fedje på den sørvestlige kysten av Norge, for to uker siden. Og vi bør spørre oss selv om vi var godt nok forberedt. Og hva har vi lært av dette?

Fisket står også på spill. Fiskebestandene er en livsviktig, fornybar ernæringskilde. De er også en livsviktig, fornybar inntektskilde for kystsamfunnene i nord.

Det er lett å overbeskatte viktige fiskebestander, som vi flere ganger har sett. Faktisk er overfiske blant de største truslene, ikke bare mot globale økosystemer, men også mot muligheten for å gi mat til verdens voksende befolkning. Stilt overfor den utfordring som det ulovlige fisket i Barentshavet representerer, er det både fristende og skremmende å minne om hva som skjedde med torskebestandene i farvannene utenfor Newfoundland. Vi vet det bare så altfor godt: det er ikke lett å bygge fiskebestandene opp igjen.

La meg gi dere to eksempler som kan tjene som en vekker.

Det første handler om sammenbruddet i bestanden av norsk vårgytende sild i 1970, som en følge av overfiske. Det måtte iverksettes strenge forvaltningstiltak over mange år for å få bygd disse bestandene opp igjen. Først etter 1994 gjenopptok silda sine tidligere migrasjonsmønstre i Nord-Atlanteren. Vi har likevel vært heldige, for vi vet at det ikke har gått så bra med andre bestander i andre farvann.

Sist uke kom vi fram til enighet med de andre kyststatene om en helhetlig avtale om forvaltningen av NVG-silda i disse viktige farvannene. Alle slike avtaler innebærer et kompromiss. Men å la være å inngå en avtale, er å unnlate å ta ansvar.

Det andre eksempelet er oljeutslippet fra Exxon Valdez i Prince William-sundet i Alaska, i 1989. Det har fått langvarige virkninger for viktig fiske etter laks og sild i store havområder. Kystlinjen er fremdeles forurenset av giftige stoffer, og det var det ingen som hadde trodd på forhånd. Enkelte arter er ikke restituert. I dag, 18 år etter utslippet, er reproduksjonen av laks og sild fremdeles skadet og ikke stabilisert. Forskerne kan ennå måle en rekke indirekte virkninger for økosystemet i havet.

Hvor kommer rettsordenen (the rule of law) inn her?

Problemene angående havområdene er nært innbyrdes forbundet og må sees under ett. Med dette som utgangspunkt brukte verdenssamfunnet et tiår på intense forhandlinger om moderne havrett. Dette resulterte som vi vet i De forente nasjoners Havrettskonvensjon, en nøye avveid tekst som ble vedtatt i 1982 og utfylt i 1995 med FNs avtale om bevaring og forvaltning av vandrende fiskebestander og langtmigrerende fiskebestander.

Konvensjonen oppretter en moderne rettsorden for havene. Den har som et uttrykt mål å løse alle havrettsspørsmål. Den fastsetter rettigheter, plikter og ansvar for kyststater og andre stater hva angår ressursforvaltning og miljøvern i de ulike sonene og på kontinentalsokkelen.

Budskapet er krystallklart: Statenes rettigheter og forpliktelser i henhold til andre avtaler forblir uendret bare dersom de er forenlige med konvensjonen.

På hvilken måte har Havrettskonvensjonen i vesentlig grad bidratt til en fredelig og fornuftig bruk av havene?

Listen er lang, men kort fortalt gir konvensjonen en endelig avklaring av kyststatens myndighet – eller jurisdiksjon – og dens plikter og ansvar i kystområdene, vis-à-vis brukere fra andre stater.

For Norge, som har havområder under sin jurisdiksjon som er seks ganger så store som fastlandet, har dette faktum stor betydning for egen erkjennelse av hva som må til for å opptre som en ansvarlig kyststat.

*****

La oss ikke blande kortene: rettsordenen og rettsstatsprinsippet (the rule of law) er ikke det samme som en hang til regler for reglenes egen skyld. Hovedpoenget er at rettslige rammeverk, internasjonalt og nasjonalt, er nødvendige forutsetninger for å kunne drive en effektiv politikk.

Internasjonale avtaler og nasjonal lovgivning kan aldri bli en erstatning for politikk og nytenkning. Men de kan gi en forutsigbar ramme. De kan skape an environment of trust in a world of risks, for å si det med den britiske sosiologen Anthony Giddens.

Når jeg snakker om ”statlig myndighet” og ”rettshåndheving”, tenker jeg på den konstitusjonelle staten – rettsstaten. Jeg tenker på maktfordelingsprinsippet og på prinsippet om folkets suverenitet. Jeg tenker på at den enkelte skal ha rettslig beskyttelse i et åpent og demokratisk system der myndighetene er ansvarlige for sine handlinger, og at dette bygger på et klart og forutsigbart lovverk.

Men dette utelukker ikke en politisk avveining av interesser gjennom politiske, offentlige vedtak, innenfor rammen av våre internasjonale forpliktelser.

Tvert om: i min politiske familie – den sosialdemokratiske familien – er vi overbevist om at demokratisk politikk er viktig for at vi skal få gode livs- og arbeidsvilkår. Når vi ser tegn til ”an empire of lawyers or judges”, må vi være på vakt. Og når vi ser tegn til at politikken får mindre betydning i et demokrati, må vi mobilisere nettopp dette demokratiet.

Rettsordenen og rettsstaten gir nødvendige rammer for å kunne føre en politikk, og i dette perspektivet er den en nødvendig forutsetning for demokratisk politikk. Derfor må vi innse at det som er til hinder for rettsstaten, også er til hinder for utvikling og framskritt, slik Amartya Sen viste i sine arbeider.

Mangel på reell statlig myndighetsutøvelse innenfor folkerettens rammer er et slikt hinder. Det ser vi i Afghanistan, som mangler kapasitet til å styre landet. Et annet hinder er utilstrekkelig internasjonalt samarbeid eller manglende tilslutning til felles, bindende internasjonale regler. Dette er til hinder for effektive tiltak som kan verne om den enkeltes og fellesskapets interesser, og om internasjonale verdier mer generelt.

*****

Den politiske utfordringen vi nå står overfor, etter hvert som vi forstår mer av de akselererende klimaendringene, viser dette med all ønskelig tydelighet.

Det er en utfordring fordi de kumulative virkningene av utslippene av drivhusgasser er et felles anliggende – noe den enkelte stat ikke kan gjøre stort med på egenhånd.

I nordområdene har vi intet mindre enn orkesterplass ved scenen der dramaet med den globale oppvarmingen utfolder seg. Vi har seter på første rad, de beste setene om en vil følge med og undersøke hva som foregår. Det er et uomtvistelig faktum at isen over polområdene minker raskt.

Når isdekket smelter, gir det en mangedoblet effekt på oppvarmingen av vannmassene, ettersom færre solstråler vil reflekteres ut fra jorden.

Det framgår av forskningsrapportene at så mye som en tredjedel av de totale utslippene av CO2 absorberes av havene. Høye nivåer av CO2 i atmosfæren vil raskt endre karbonkjemien i havet og føre til at det forsures.

Det er rikelig med bevis: sist høst skrev den britiske økonomen Sir Nicholas Stern i sin Review on the Economics of Climate Change om hvorfor endring må komme. Hva angår nordområdene, presenterte ACIA-utredningen (Arctic Climate Impact Assessment) i 2004 overbevisende vitenskapelig belegg for Arktisk råd. Og i de kommende uker vil ny dokumentasjon bli lagt fram av et panel bestående av de fremste forskere i verden.

Mitt poeng her er at det internasjonale klima-regimet er lammet av passivitet, slik at det vil være behov for en innsats både på regelverksiden, og når det gjelder politikk.

Det er politikken som byr på de største utfordringene. Politisk besluttsomhet må mobiliseres, og dette er viktigere enn mangelen på juridiske verktøy og kreativitet. Men vi vil trenge en vedvarende innsats for å oppnå en juridisk ramme som omfatter flere stater – og vi vil trenge nye mekanismer og nye incentiver for utvikling og overføring av teknologi.

Alle stater må bidra. Norge vil gjøre sitt – ved å redusere CO2-utslippene, ved å dele vår erfaring med andre og ved å utvikle ny teknologi, ikke minst med sikte på å fange opp og lagre CO2.

*****

Noen av årsakene til den internasjonale interessen for nordområdene er – i tillegg til de globale klimaendringene, som er mest påtakelige i Arktis – de levende marine ressurser i Barentshavet og de norske og russiske petroleumsforekomstene. Dette har endret perspektivet. Oppmerksomheten blir også i økende grad rettet mot viktigheten av å verne om det unike miljøet i nord og de sårbare økosystemene som frambringer levende ressurser for fremtidige generasjoner.

I denne sammenhengen står en forsvarlig og bærekraftig ressursforvaltning i nord sentralt for Norge. Energisikkerhet, pålitelighet, åpenhet, forsvarlig ressursforvaltning, miljøvern og internasjonalt samarbeid – alt dette inngår i vår visjon, men la meg tilføye at det også er en grunnpilar i vår politiske tradisjon.

Det blir også stadig tydeligere at moderne forskning kan dra nytte av urfolkenes tradisjonelle kunnskap.

For Norge er bærekraftig utvikling i nord ikke bare et distriktspolitisk mål; det er av strategisk betydning for hele landet. Dette ble understreket i regjeringens strategi for nordområdene, som ble lagt fram i Tromsø den 1. desember i fjor. Det som først og fremst kjennetegner denne strategien, er forutsigbarhet og et langsiktig perspektiv.

I denne sammenhengen får rettsstatens normer en nøkkelrolle, som den grunnleggende rammen omkring vår politikk. Den juridiske rammen er absolutt nødvendig for å kunne vedta en effektiv politikk – for alle de ulike aspektene ved ressursforvaltning, og for alle typer samarbeid mellom de berørte stater. Det er å åpne et nytt energikapittel.

Vår ambisjon er å sikre at vi står på trygg grunn – at vi fortsatt sitter inne med, forvalter og utvikler banebrytende kunnskap på alle områder som er relevante for nordområdene. Kunnskap står sentralt i arbeidet vårt med nordområdene: å bygge opp kunnskap og erfaring slik at vi kan gå foran og vise veien, utnytte de muligheter som finnes og oppdage nye, å styrke nettverkene og tiltrekke oss andre land som også vil være med. Det nye Barents 2020 er utformet med tanke på å ivareta noen av disse behovene, og bygge opp mer kunnskap og nye nettverk i nord.

Barentshavet trer fram som en ny energiprovins for Europa. Det er vårt ansvar å bidra til at den fortsatt skal være en stabil, fredelig og åpen region som inviterer til samarbeid. Også her er kunnskap nøkkelen. En tysk professor i statsvitenskap tilstod overfor meg at for hans vedkommende strakk nordområdene seg ned til Schleswig-Holstein. En viktig del av norgesprofileringen vil derfor bestå i å presentere venner og partnere fra fjern og nær for realitetene i en region som ligger langt nord for Kontinental-Europas kyster. Vi trenger fokus på både politikk og lovverk i nord. Det ble forresten for bare noen få uker siden inngått en norsk-indisk samarbeidsavtale om forskning i nord.

Svalbard er et relevant tema i denne forbindelse. Alt jeg har sagt hittil, har faktisk direkte eller indirekte relevans for denne øygruppen.

Spennende Svalbard, fascinerende Svalbard, ikke langt fra Nordpolen. Flere og flere er i ferd med å oppdage denne øygruppen. Dette kommer til uttrykk på en rekke måter – fra gjenopplivning av tradisjonell gruvevirksomhet og et økende antall turister, til forskningsverdenes interesse for Svalbard som en ideell base for et bredt spekter av temaer innen polarforskning. Norge ønsker alle velkommen til Svalbard, så lenge de viser ansvarlighet og følger regelverket.

Jeg merker meg at folk fra tid til annen setter et spørsmålstegn ved øygruppens rettslige status. Øygruppen har riktignok en spesiell historie, men de faktiske forhold og rettskildene er klare og bør fjerne enhver tvil.

Traktat angående Spitsbergen fra 1920 anerkjenner Norges fulle suverenitet over øygruppen og krever at Norge sikrer visse rettigheter for statsborgere fra andre stater som er part i avtalen.

Selvsagt inkluderer suverenitet retten til å gi lover og håndheve dem, innenfor de grenser som er satt i folkeretten. Det daværende Sovjetunionen, vår nabo i øst, anerkjente for sin del Norges suverenitet over øygruppen betingelsesløst og unilateralt så tidlig som i 1924, elleve år før det ble part i Spitsbergen-traktaten.

To år senere, i april 1926, vedtok Sovjetunionen et sektordekret, med det erklærte mål å etablere suverenitet over et stort antall øyer lengre øst i Arktis. Sovjetunionen var nøye med å understreke at kravet selvsagt ikke omfattet territorier der det allerede hadde anerkjent andre staters suverenitet.

I sin formelle note til Norge gjorde Sovjetunionen det følgelig helt klart at man med dette refererte til det norske territoriet Svalbard. Interessant nok stod striden den gang ikke om Spitsbergen, men om Franz Josef Land.

Og så vil jeg gjerne kaste et kort historisk tilbakeblikk på spørsmålet om suverenitet.

Opp gjennom historien har den vanlige måten å skaffe seg suverenitet over fjerntliggende territorier på, vært unilaterale tiltak. Dette har ofte ført til protester fra andre stater, etterfulgt av en noen ganger kontroversiell besittelse over et visst tidsrom.

Vi bør ikke glemme at de omliggende territorier i nord den gang var ingenmannsland – terra nullius.

Det var Norge, innstilt på åpenhet og samråd, som tok flere initiativer for å løse Spitsbergen-spørsmålet. Denne tilnærmingsmåten, med påfølgende anerkjennelse av norsk suverenitet, hovedsakelig gjennom en åpen multilateral avtale, la for dagen en åpen og samarbeidsvillig holdning som var ganske unik i tiden etter første verdenskrig.

Anerkjennelse av suverenitet førte uansett til at de folkerettslige spørsmålene fikk sin endelige løsning på et tidlig stadium, sammenliknet med en rekke andre territorier i nord. Og tilfellet med Franz Josef Land, som ligger like i nærheten, er bare ett eksempel på hvordan internasjonal anerkjennelse av suverenitet ellers vanligvis fant sted. Norge protesterte mot det unilaterale kravet på Franz Josef Land, og viste til de mange norske økonomiske interessene på disse øyene. Faktisk var Franz Josef Land tidligere ofte blitt kalt Nordøst-Spitsbergen.

I 1920-årene skal Det sovjetiske vitenskapsakademi, en velrenommert samarbeidspartner med den institusjon vi feirer her i dag, også ha foreslått å kalle øygruppen for Fridtjof Nansen Land. Sannsynligvis var det fordi Nansen, den berømte norske polarforskeren som hadde utført et slikt enestående humanitært arbeid under den forferdelige hungersnøden i Sovjetunionen, og som senere ble høykommissær for flyktninger, en gang ble nødt til å tilbringe flere måneder i en hule på Franz Josef Land da han vendte tilbake fra en polekspedisjon.

Sovjetunionens suverenitet over Franz Josef Land ble aldri formelt anerkjent, men over tid opprettholdt Norge de facto ikke sine reservasjoner mot sovjetisk suverenitet. Uavhengig av de historiske forholdene, vil selvsagt ingen i dag kunne bestride Den russiske føderasjons suverenitet over disse øyene. Folkeretten er helt klar på dette punktet.

Det samme kan sies om norsk suverenitet over Jan Mayen eller andre staters ervervelse av suverenitet over territorier som en følge av unilaterale anneksjoner.

Vi må heller ikke glemme at Svalbards natur er spesielt sårbar, noe som ble påpekt allerede i 1919 – selv om vi pleier å si at moderne miljørett ble til etter Stockholm-eklæringen på FNs miljøkonferanse i 1972. Faktisk var betydningen av å bevare den uberørte naturen på Svalbard blitt understreket 52 år tidligere, slik det framgår av artikkel 2 i traktaten fra 1920.

Det er velkjent at det er ulike oppfatninger om det geografiske virkeområdet for enkelte traktatbestemmelser fra 1920 som handler om likebehandling og skattlegging.

Jeg vil ikke gå nærmere inn på dette her, bortsett fra å si at både denne og tidligere norske regjeringer hele tiden har ment at traktatens ordlyd er klar: når det er vist til territorialfarvannet, er det ment å være slik det faktisk står. De klare formuleringene, som ble foreslått av Norge og vedtatt i 1920, kan ikke uten videre settes til side.

Selv i de vanskeligste årene under den kalde krigen hadde vi et tett samarbeid med alle våre partnere om en politikk for bærekraftig utvikling i Barentshavet. Sammen med våre russiske venner og naboer utviklet vi blant annet et usedvanlig vellykket fiskerisamarbeid.

Denne tradisjonen med samarbeid og forsvarlig forvaltning må videreføres. Det er i alles interesse.

*****

Kjære venner,

La meg konkludere med at våre største utfordringer i dag er knyttet til klimaendringene, til den manglende etterlevelsen av regelverket for fiske på det åpne hav, og til andre trusler mot de marine økosystemene i nordområdene. De er knyttet til en varsom og ansvarlig leting etter olje og gass i en ny europeisk energiprovins, og til de mange muligheter og utfordringer som ligger i det felles norsk-russiske samarbeidet i nord.

I arbeidet med å møte alle disse utfordringene må vi ikke glemme at rettsstatens normer er viktige for å kunne forvalte de marine levende ressurser på en forsvarlig og bærekraftig måte.

Og alltid når vi står overfor en utfordring – som nasjon, som medlem av en globalisert verden – må vi huske at vi alle har en oppgave å utføre.

Som professor Kristian Birkeland sa, da han satt foran peisen i Norsk Hydros nye administrasjonsbygg på Notodden i 1910: "Noen ganske få, ensomme pionerer finner veien til høydedrag som aldri tidligere har vært besøkt. Andre følger etter på de nye stiene, og enkelte ganger bygger pionerene veier så brede at massene kan følge etter. Disse pionerene skaper menneskehetens livsvilkår, og de fleste livnærer seg av sitt arbeid."

Med disse ordene – og med en applaus for Akademiet på jubileumsdagen – ønsker jeg dere et vellykket symposium.