Åpning av Varangerfestivalen 2007

Momenter og stikkord som grunnlag for talen.
Sjekkes mot fremføringen.

Kjære venner,

• Takk for invitasjonen, som jeg fikk i juni fra deg, Kjell Magne Stålsett [festivalsjef]. Det er en stor glede for meg å være her. 
• Jeg åpnet Kystkulturuka i Tvedestrand for noen uker siden – og det går en linje fra det arrangementet ved kysten i sør, og til dette arrangementet ved kysten i nord – og det er det lokale engasjementet for kultur, og drivkraften til å invitere andre – fra fjern og nær. 
• Til felles er: Engasjement og oppslutning og motivasjon. 
• Festivalens jubileumsbok, ført i pennen av NRKs Jan Ditlev Hansen, er kalt ’Den naturstridige Varangerfestivalen’. Naturstridig. Naturstridig? – Eller kanskje: Helt naturlig, naturgitt, naturbestemt?
• For noe er felles for alle festivalene – noe er felles, midt oppe i alt som er ulikt – fordi festivalene springer ut av lokale tradisjoner – og det er: Frivilligheten. 
• Titalls – ja, hundretalls - av frivillige krefter - som en liten og dyktig administrasjon og et styre kan trekke på. 
• Det er frivilligheten som styrer, som bærer, som driver, som redder, hele det mangslungne festival-Norge. Det er frivilligheten som er bunnplanker, reisverk og takbjelker i norsk kulturliv og i denne tette sommerskogen av festivaler. 
• Derfor vil jeg – før det hele begynner – starte med en takk – en takk til dere som står bak: En stor takk, en varm applaus, til de frivillige krefter, til dem, til dere, de gode hjelpere, dugnadsånden!
• Et stort antall ildsjeler, aktive, engasjerte, som har drevet frem festivalen, ”mot normalt” og mot naturkreftene – men med menneskelige ressurser – det er dere! For dette hadde ikke Regjeringen klart! 
• Nå er det valgkamp, og vi som steller med politikk skal snakke om egen politikk – jeg gjør det gjerne – men akkurat her vil jeg si at en festival som denne – den kan ikke en regjering fikse – det er det bare mangfoldet, erfaringene fra lokale og frivillige krefter som kan ordne. Vår visjon er at vi skal bidra til kulturløftet: En markant satsing på kultur – ute/hjemme. Støtten til Varangerfestivalen har økt jevnt de siste årene (fra 700.000 kr i 2005 til 900.000 kr i 2007) og det kan jeg herved love – at festivalstøtten vil øke også til neste år.
• I festskriftet som Jan Ditlev Hansen har laget, står det om all den skepsis som nye forslag og tiltak må venne seg til å bli møtt med her i dette landet. Om folk sørfra og en del andre som tvilte på om Varangerfestivalen var liv laga.
• Det var den – og det er den. Kanskje var det skepsisen som var mest ’naturstridig’? Derfor - og til dere alle - gratulerer med 25 års jubileet for Varangerfestivalen!
  Venner,
• ’Nordområdene’ er et sted - men mer enn det - for meg har ’nordområdene’ blitt en holdning, et engasjement, en kultur, og det har blitt troen på hva vi kan få til av egne muligheter.
• Jeg har alltid vært opptatt av hvilket perspektiv vil velger å innta, hva kartet viser oss. Vi kan velge å si at Vadsø er en utkant, men vi kan også velge å si at Vadsø ligger sentralt. Det bør vi si – nettopp på en dag som denne. Perspektiver er viktige. – Hvilke perspektiver gir det når man – som mange steder i Europa – hvor ”europakartet” – på TV-værmeldingene – stopper ved 60. breddegrad, ved Oslo, Stockholm og Helsinki?
• Norges fastland har en lang kyststripe – om lag 25.000 kilometer, fra svenskegrensen i sør og til grensen mot Russland her i nord, ja det er mer enn halvveis rundt jordkloden. Og i tillegg kommer 60.000 kilometer kystlinje med øyer, holmer og skjær. Norge er det land i Europa med lengst kystlinje, og korteste avstand mellom Nordkapp og Lindesnes er som fra Lindesnes til Roma. Det blir mye kystkultur av det! Mye hav, bølger, strømninger, stemninger, store ressurser. 
• Det slår meg, når jeg kommer hit til byene og stedene i nord – som Vadsø – at de er åpne, med utsyn mot havet, mot sjørutene, handelsrutene, de gamle nettverkene, som også kulturstrømningene benyttet – og benytter. Og med grenser kun kilometer unna til Russland og Finland. Fiskeressursene som forvaltes i samarbeid med Russland.
• Vadsø, Varangerhalvøya og Finnmark er nok mer ”utadvendt” og mindre ”norsk” enn mange andre deler av Norge. Og godt er det. 
• Det setter preg på kulturprogrammet og festivalkalenderen. Det skaper rammer for flerkultur, mangfold, det skaper rom, mange rom, for en helt nødvendig brytning av norske impulser og ideer med ideer og strømninger utenfra. Ikke naturstridige – men naturlige.
• Med respekt for dem som skal dele av sine talenter under denne festivalen, må det være lov til å stoppe opp ved Jan Garbarek. - En norsk musiker som hører hjemme i verden - og en musiker jeg har hatt glede av og har lyttet til og drømt til i mange, mange år.
• I et intervju med et tidsskrift som heter Klassisk Musikkmagasin, sa han en gang følgende: ”Det skal vanskelig gjøres å ikke krysse grenser” – som komponist, som saksofonist. 
• Godt sagt – og særlig passende her i nord. ”Det skal vanskelig gjøres å ikke krysse grenser”. Jan Garbarek gjør det. Festivalarrangører gjør det. Politikere som jobber for et fornyet, forsterket fokus på nordområdene, gjør det. Krysser grenser.

*****

Venner,

• Nye perspektiver, som det å snu globusen på hodet, som det å se på kartet ovenfra, som det å se og høre Jan Garbarek spille på en av sine små egenlagde saksofoner - og de nye store tanker – de møtes ofte med skepsis og påstander om at disse er ”naturstridige”. 
• Vi må venne oss til et annet bilde. 
• I 1980 – da jeg var i militærtjeneste om bord på et norsk marinefartøy utenfor denne kysten – så ville også mye av det som i dag preger Barentsregionen og Barentssamarbeidet ha blitt omtalt som usannsynlig, urealistisk, drømmetenkning, naturstridig, altfor kostbart. 
• Men: Det er perspektivene som teller. Ståstedet. Blikkretningen. Etter min mening er vi her i nord i et verdenssentrum: Vi står ved grensen mellom oss og Russland – som noen vil kalle grensen mellom Vesten og Russland – en grense vi skal mestre med fasthet og med åpenhet, slik vi gjorde det da kaldere vinder blåste. 
• Et verdenssentrum fordi vi står ved ett av de store, gjenværende områdene med hittil ikke fullt ut kartlagte gass- og oljeressurser – og vi er i nærheten av et av verdens viktigste fiskeressursområder – og vi står overfor en situasjon hvor alle – lokalt, regionalt, nasjonalt, internasjonalt - må samarbeide godt for at ressursene skal kunne utnyttes på en forsvarlig måte – og, ikke minst: vi må samarbeide godt – og enda bedre - for å møte de store utfordringer – den ubehagelige sannhet - som klimaendringene stiller oss overfor.
• Da kan vi kanskje lære noe av samhandlingen i jazzmusikken, den musikkform og kunstart som mer enn noen annen handler om samspill, samarbeid, å lytte, en god blanding av improvisasjon og detaljert planlegging, en miks av soloutspill og felles løp, i dette å finne tonen sammen, naturens grunntone, kulturens grunntone.

*****

• Regjeringen har laget en nordområdestrategi – riktignok ikke på ark med noter, vel ett dikt har vi med; Rolf Jacobsens ord om å ’Se mot nord’ – men en nordområdestrategi som en ideologisk og konkret overbygning for samarbeid mellom departementer sentralt og andre nasjonale myndigheter, og med fylker, fylkeskommuner og kommuner. – Og internasjonalt. Men det er dialogen og samarbeidet mellom Regjeringen og kommunene i nord som vil være helt avgjørende for at vi sammen kan ta de skritt som er nødvendige for å realisere målsettingene i nordområdestrategien. 
• Og da er kulturen helt avgjørende. Havet står i sentrum – menneskene lever for det meste sine liv på land – og mennesker trenger kultur for trivsel, fellesskap, identitet, røtter. Dette gjelder også forholdet til de frivillige organisasjoner, nettverk og enkeltmennesker i regionen. 
• I det siste har vi sett en kraftig økning i antallet festivaler i Norge – som de siste årene har vært eksplosiv – tja, kanskje ikke helt siden Edvard Grieg tok initiativet til den første musikkfest i Bergen i 1898 – forløperen til Festspillene der – men i alle fall de siste 10-20 årene. 
• Jeg tror festivaler er uttrykk for fire viktige hensyn: For det første: De henter inn livsviktige impulser og inspirasjonskilder utenfra og hjem til det lokale og regionale kulturliv, og det trengs.
• For det andre: Festivalene lager en plattform og får vist frem hva som rører seg på stedet av gode lokale krefter og talenter. 
• For det tredje: Festivaler erstatter – eller kanskje snarere fyller ut - tidligere tiders markeder og markedsplasser med nytt, samlende innhold. Festivaler er vår tids samling rundt vannposten, eller ved brygga, rundt fortelleren, med historiene. 
• Og for det fjerde: Festivaler er blant de fremste representanter for kreative næringer. Næringer som skaper verdier, arbeidsplasser, opplevelser – og ofte deltakelse. Verdier som varer. Men som ikke så lett kan telles.
• Alle disse fire kjennetegn finner vi igjen her i Varangerfestivalen – en festival som virkelig har hatt en variert, god og høy profil gjennom sine (første!) 25 år. Den er forankret i lokalmiljøet. Den har vunnet gjenlyd regionalt og nasjonalt, ja - så nesten Molde og Kongsberg kan være misunnelige. 
• Og festivalen har globale visjoner, og en vilje til å bygge på alle overstemmer og understemmer i musikkmiljøer omkring Vadsø, Vardø, Kirkenes, og mange steder ellers i Finnmark, og i Norden og i Russland - dette vi definerer som Barentsregionen, kjerneområdet for nordområdestrategien.
• Dermed spiller Varangerfestivalen en utenrikspolitisk rolle – som brobygger, som nettverksbygger, som kunnskapsformidler.
  • Bare ta ideen her om et flernasjonalt festivalkor – med stemmer fra alle deler av Barentsregionen – et praktisk, konkret, lydhørt samarbeid - som viser hvorfor musikk og kultur er byggesteinene i brobygging. - Mennesker møtes. En felles referanseramme utvikles og utvides. 
• Og ”Det skal vanskelig gjøres å ikke krysse grenser”, som Jan Garbarek har sagt det.

Venner,

• For en drøy uke siden ble jeg bedt om å introdusere Gipsy Kings under Canal Street festivalen i Arendal. Jeg var klar for det, og sto der rede ved scenen til å gjøre nettopp det. Gipsy Kings var forsinket, klokken nærmet seg midnatt utenfor kulturhuset, og jeg så på folk og jeg tenkte; alt som står mellom disse tusen menneskene og Gipsy Kings må bli veldig lite velkomment, og dette ”alt” – det var meg. Det tenkte musikerne også – for de marsjerte bare inn - rett forbi meg og begynte å spille. Klokt! Og bra for både publikum og meg.
• Derfor skal jeg nå raskt overlate scenen til andre - men helt til slutt: 
• Chet Baker skapte mer enn lokalhistorie da han kom hit i 1983, i sandaler og uten trompet. Nå er det Jan Garbarek, med sko (tror jeg), med saxofon og masser av erfaring fra alle verdens store scener – som Chet Baker - som skal prege programmet. Sammen med russiske musikere blant annet. Og slik fortsetter programmet de neste dagene.
• La oss se på jazzmusikken som isbryter, som bølgekraft, som vindkraft. En kreativ næring. Bare hør etter. 
• Dette vil Jan Garbarek vise oss - som en av de fremste internasjonale kunstnere Norge har. Som eksponent for det epoke- og grenseoverskridende.
• Og nettopp derfor: At jazzen har en klangbunn også for samiske kunstnere, er selvsagt og naturlig. Internasjonalt etablerte musikere med urfolksbakgrunn - som Mari Boine – velger Varangerfestivalen som arena, her i Vadsøhallen på fredag. – Det er bra, for Barentsområdet er også kjerneområdet i den samiske kultur. 
• I noen dager nå i august setter Vadsø dermed i scene fremtredende internasjonale musikere, som – og kanskje uten å tenke på akkurat det – setter de politiske målene om styrket kontakt og samarbeid i nordområdene ut i livet, med sine instrumenter. 
• Musikken kjenner ingen grenser. Frivilligheten setter ikke grenser. 
• Jeg ønsker dere lykke til med den 25. Varangerfestivalen!