Med utgangspunkt i mitt foredrag på Bistandstorget 18. januar om politisering av bistand, skriver generalsekretær i Bistandsnemnda Oddvar Espegren i Klassekampen 27. d.s. Espegren uttrykker bekymring for min vektlegging av bistand som politikk.

Det er en viktig debatt Espegren reiser og jeg oppfatter heller ikke at vi er grunnleggende uenige om bistandens egentlige vesen. Bistandsarbeidet springer ut fra en solidaritetstanke, slik jeg selv sterkt poengterte i mitt foredrag. Eller om man vil, den springer ut fra et slags moralsk imperativ, som ligger dypt befestet i alle sivilisasjoner og verdensreligioner; Den som har anledning til å hjelpe andre som trenger hjelp, skal gjøre det. Som jeg også sa, er det ikke vi, tilhengerne av et omfattende og aktivt utviklingsarbeide, som må forklare oss, men motstanderne, de som ikke vil bidra.

Vi må skille mellom den grunnleggende årsaken til hvorfor vi driver bistand og hvordan denne bistanden drives. Det siste er selvsagt politikk. Eller som Espegren selv så presist formulerer det, er det å hevde at bistand er politikk ”verken originalt eller provoserende, men kun en gjentakelse av en gammel kjensgjerning”. Like fullt er det åpenbart at min vektlegging av bistandens politiske aspekt - det Espegren selv kaller en ”gammel kjensgjerning” - volder ham problemer.

Her står vi overfor to muligheter: Å drøfte bistand som politikk, eller snakke om bistand som noe annet enn hva det faktisk er. Jeg er overbevist om at man i bistandsdebatten som i all annen debatt, er best tjent med å snakke om tingene som de faktisk er. Jeg deler heller ikke Espegrens bekymring for at kriser som faller utenfor en norsk politisk agenda, vil lide under denne tilnærmingen. Selv har jeg brukt en rekke år av mitt liv på konflikten på Sri Lanka. Den berører i liten grad norske interesser eller politiske agendaer direkte.

Men det er verre, i følge Espegren. For ikke bare driver Utviklingsministeren med politikk, han driver med ny-liberal politikk. Utgangspunktet her er at jeg i det samme foredraget satte spørsmålstegn ved dogmet om fattigdomsorientering.

La meg nok en gang ta utgangspunkt i hva jeg faktisk sa. Kamp mot fattigdom er kjernen i alt vi gjør innenfor utviklingsfeltet. Hvis det er dette vi legger i begrepet fattigdomsorientering, ser jeg ingen grunn til å sette spørsmålstegn ved tilnærmingen. Men hvis vi med fattigdomsorientering mener at alt vi foretar oss skal komme de aller fattigste og mest nødlidne direkte til gode, er jeg mindre sikker.

Heller ikke her er jeg overbevist om at Espegren og jeg er uenige. For få uker siden satt Espegren på mitt kontor og diskuterte et prosjekt for lederopplæring i Etiopia. Det er neppe Etiopias aller fattigste som skal settes på skolebenken i denne ledropplæringen.

Da befolkningen i Norge ble løftet ut av fattigdom var det to aktører som var helt sentrale. På den ene siden Sam Eyde, Hydros grunnlegger, og den ene personen som mer enn noen annen bidro til å skape det moderne norske næringsliv. Gjennom dette ble hundretusener av nordmenn løftet ut av det fattige bondesamfunnet. På den andre siden Martin Tranmæl, den moderne arbeiderbevegelsens grunnlegger. Men Tranmæl startet ikke med de aller fattigste, han startet som alle andre jeg kjenner til opp gjennom historien, med de mer organiserte delene av samfunnet.

Ser vi på Asia - det området i verden som i dag mest effektivt har bidratt til å løfte mennesker ut av fattigdom - ser vi det samme. Slik vi ser det i en lang rekke land verden over, for eksempel i Chile der fattigdommen har blitt halvert i løpet av 15 år.

Jeg kan ikke se at det å peke på slike forhold gjør meg til slags ny-liberalistisk ”trickle down”-tenker som lukker øynene for normative aspektene bistanden må ha. Sentrale, prioriterte elementer i vårt utviklingsarbeid er kvinners rettigheter, internasjonale arbeidstakerrettigheter, bedrifters sosiale ansvar, korrupsjonsbekjempelse, miljøvern, styrking av sivilt samfunn, menneskerettigheter, en mer rettferdig forvaltning og fordeling av petroleumsinntekter, godt styresett og demokratiutvikling. Hvis dette er nyliberalisme uten normative aspekter, er det noen som har gått seg vill i begrepsjungelen. Igjen må man se på bredden i det vi gjør, ikke diskutere med utgangspunkt i fragmenter av uttalelser.

Ja, jeg tror at skal vi makte å løfte et stort antall mennesker ut av fattigdom, gjør vi det mest effektivt gjennom varig økonomisk vekst. Dette skaper vi erfaringsmessig best gjennom kombinasjonen marked og velfungerende stat. Dette betyr ikke en alles kamp mot alle, eller kapitalkreftenes frie herjing, men et regulert, velfungerende samspill mellom private og offentlige aktører. Den modellen moderniseringen av det norske samfunnet er tuftet på, kjennetegnes av en relativt aktiv stat. For noen land vil en slik rollefordeling fungere, i andre land vil kanskje en annen balanse mellom sektorene fungere bedre.

Jeg ser det som absurd å skulle la være å peke på hvilke økonomiske mekanismer som synes å virke i arbeidet med å bekjempe fattigdom fordi mennesker som står meg ideologisk fjernt, deler min tolkning på akkurat dette felt. Det er nå en gang slik at det er fullt mulig å ha delvis rett samtidig som man tar grunnleggende feil.

Utviklingsarbeid er komplisert og debatten er dessverre preget av dogmatiske oppfatninger. Denne regjeringen er svært opptatt av å lære mer om hva som faktisk virker og her trenger vi aktiv deltakelse fra hele bistandsmiljøet. Jeg synes noe av det mest gledelige på den hjemlige bistandsarena det siste året er tendenser i retning av en mer fordomsfri og kritisk debatt om bistand. Den trenger vi skal vi komme nærmere en forståelse av hvordan vi mest effektivt bekjemper fattigdom. Da er det helt avgjørende at man har et åpent sinn og ikke er påført ideologiske skylapper som stenger for bredden i perspektivene. Ideologisk renhet er vel og bra, men det er fint lite å leve av.