Brageprisen 2007

Kjære forfattere, forlegger, nominerte, venner,

Invitasjonen til å dele ut Brageprisen foranlediget det åpenbare spørsmål: Hva har dette med meg å gjøre? Og til å legge til en dimensjon ved mitt private boklesende jeg og spørre, berører bøker Utenriksministeren?

Svaret er ja. Bøker berører både meg og Utenriksministeren. Når livet er som travlest, når dokumentene skyver litteraturen bort fra skrivebord, stuebord og nattbord, da minner jeg meg selv om at jeg er på vei mot en snever og ensom verden. Fantasien innsnevres. Kreativiteten smuldrer. Forståelsen krymper.

Jeg kommer hit i dag direkte fra Rovaniemi i Finland der vi har hatt ministermøte for Barentssamarbeidet. I den kretsen møter vi Russland, Russland i så grunnleggende forandring. Neste uke besøker jeg Moskva for å føre det vi på mitt nåværende språk kaller samtaler - som er noe mer enn konversasjoner – snarere et dannet diplomatisk uttrykk for politisk meningsbryting mellom land.

Og da tenkte jeg på veien hit – på det råd den tidligere tyske forbundskansleren Helmut Schmidt ga under sovjet-tiden: Skal du forstå Russland må du lese 25% Lenin og 75% Dostojevski. Det er et godt råd. Kanskje skal vi på en dag som denne driste oss til å legge til en dose Politkovskaya.

Det finnes knapt bedre veiledning for å forstå hvor et land skal hen enn å forstå hvor det kommer fra. Og der er litteraturen en uslåelig veiviser.

Den europeiske kultur er en skrivende kultur. Fra Herodot, Dante og Cervantes – liketil dagens vinnere av Brageprisen - har litteraturen skapt og formidlet kultur. Den har utgjort den europeiske kulturs ryggrad.

I boken Romankunsten utfordrer Milan Kundera våre oppfatninger om hva romanen er.

En roman skal oppdage ”hittil ukjente sider ved tilværelsen” skriver Kundera – ”ellers har den ingen eksistensberettigelse”. ”Det sto om livet”, skriver Per Petterson i Månen over porten om hva litteraturen og det å skrive egentlig dreier seg om.

Vi leser for å la fantasien skape nye verdener. Og vi leser for å for å oppdage andres virkeligheter. Dermed kan vi bedre oppdage oss selv, og lære om og erfare hva det vil si å være menneske.

Denne søken etter nye og andre virkeligheter, erfaringer og sannheter fordrer frihet. Frihet til å bruke språket og frihet til å utforske ved hjelp av språket.

Begrensninger i denne friheten kan vi finne i oss selv. Verre er det med de begrensninger og stengsler som settes på litteraturen utenfra. Restriksjoner fra de som vil kue det frie ord nettopp fordi de har skjønt hvor kraftfull litteraturen er til å forme virkeligheten. 

Som tsjekker fikk Milan Kundera selv erfare den totalitære staten. I Romankunsten skriver han om hvordan han erfarte ”romanens brutale død ved hjelp av forbud, sensur og ideologisk press”.

To år etter at Kundera fant sin frihet til å skape i Paris i 1975, satte tsjekkiske intellektuelle seg sammen og forfattet Manifestet Charta 77. Det var et Magna Carta for det skrivende, skapende menneskes frihet.

I år er dette tredve år siden. Og Charta 77 og de skrivende og skapende menneskene som sto bak det bidro til å rive både muren og stengslene.

Med utgangspunkt i menneskerettighetene viser Charta 77 skjebnefellesskapet mellom politikken – uttrykt av staten – og litteraturen.

Det er statens ansvar å sikre litteraturens frie stemme. Det er rettsstatens plikt å sikre ytrings- og tankefrihet.

”Det er mer hos menneskene å beundre enn å forakte”, skriver Albert Camus i Pesten.

Menneskets åpne, fordomsfrie søken etter sannhet er en slik beundringsverdig egenskap.

Derfor er viljen til tvil grunnleggende. Dersom meningene godtas som absolutter, vil de – uansett hvor suverene de fremstår – til syvende og sist hindre vår intellektuelle søken og dermed vår utvikling som mennesker – og som samfunn.

Det må også gjelde i politikken. Politikk uten åpenhet for refleksjon, uten respekt for tvilen og vilje til å se en verden som er mer enn svart hvitt, vil henfalle til forenklinger. Da beiter politikken allerede i utkanten av totalitære marker.

Litteraturen skal vurderes på sine egne premisser. Den skal ikke underkastes moralske, politiske, religiøse eller andre vurderinger.

Men litteraturen kan og skal inspirere og provosere – nettopp til refleksjon. Respekten for individet og dets originale tenkning er et grunnleggende trekk ved europeisk kultur. Når litteratur skapes og oppfyller Kunderas kriterium om å bidra til nye forståelser og nye oppdagelser – da er den selv et uttrykk for humanismen.

I dag kommer jeg altså fra Rovaniemi i Finland, ikke bare fra det som i følge finnene selv er Julenissens hjemland, men mer betydningsfullt i et litterært perspektiv – fra Snusmumrikkens hjemland. Den ubekymrede, evig utforskende vandrer, Snusmumrikken som søker ensomhetens frihet, men som også er den beste venn.

Når jeg som norsk utenriksminister de neste par ukene reiser til Paris, Moskva og Midtøsten, er dette også reiser i fotsporene til Flaubert, Dostovjevski, Tolstoi og Maalouf. På samme måte som Albert Camus’ siste bok Det første menneske er viktig som bakgrunn når Norge nå har åpnet ambassade i Algerie.

Igjen – litteraturen er veiviser. Amin Maaloufs beskrivelse av korstogene fra et arabisk perspektiv og hans nåtidige observasjoner av Midtøstens dilemmaer er betydningsfulle som kunnskapstilfang for utenrikspolitikken når vi nok en gang står i en skjebnetime for palestinere og israelere.

Det er i Europa vi lever. Den europeiske litterære tradisjon er derfor et ankerfeste. Men tradisjonen skal ikke nødvendigvis være innoverskuende. Som Camus skrev med Algerie som bakteppe, tar Kapuscinski oss med til Afrika, Russland, Sentralasia. Fra den europeiske tradisjon ser de ut i, og reiser ut i verden utenfor.

Litteraturen bringer verden til oss, mer kraftfullt enn TV-bildene. I dag er vi opptatt av Afghanistan, landets fremtid og hva det har med oss å gjøre. Jeg har ikke lest noe bedre dokument om det spørsmålet enn i Khaled Hosseinis Drageløperen. Afghanske forfattere, blant annet støttet av den norske PEN-klubben, formidler noen grunnleggende historier om ikke bare eget land, men om hva det å være menneske i verden i dag. Dermed sier de oss noe om den virkeligheten som utenrikspolitikken er en del av.

Venner,

Dere som sitter her i dag blir feiret fordi dere skriver. I andre land blir forfattere fengslet for den kunsten.

Det er en påminnelse på en dag som denne da vårt eneste formål både er og bør være å juble for god skjønn- og faglitteratur – for voksne og barn.

Men samtidig understreker en slik fest betydningen av at vi står opp for skrive- og ytringsfriheten – enten vi er forfattere, forleggere, journalister, prisvinner, lesende bokvenn – eller utenriksminister.