Utenriksministerens innlegg og replikker under behandlingen av interpellasjon i Stortinget 6.11.07 om situasjonen i Burma

Interpellasjon fra representanten Anette Trettebergstuen (A) til utenriksministeren:

”I mange land er forholdene knyttet til demokrati og menneskerettigheter svært alvorlige. Militærjunta, hemmelig politi og brutal statlig maktutøvelse knuser mange steder all politisk opposisjon og demokratibevegelse. Eksemplene på land med svært mangelfullt eller ikke eksisterende demokrati hvor menneskerettigheter brytes hver eneste dag, er mange. I løpet av de siste ukene er tusenvis blitt arrestert, drept eller meldt savnet i forbindelse med demonstrasjonene mot 45 års militærdiktatur i Burma. Det trengs økt internasjonal oppmerksomhet om Burma og om andre stater der makthaverne frarøver befolkningen deres rettigheter. Hva gjør Regjeringen for å sette slikt fokus, og hvordan kan det internasjonale samfunnet best bidra til at demokratiske krefter vinner fram i f.eks. Burma?”  

*****

 

Utdrag fra innleggene og debatten:

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Norge arbeider aktivt for å styrke beskyttelsen av menneskerettighetene i mange land. Vi ser at respekt for menneskerettighetene er en forutsetning for demokrati. Fungerende demokratiske institusjoner bidrar på sin side til at menneskerettighetene fremmes og respekteres. Vi ser også at det er en klar sammenheng mellom menneskerettigheter, demokrati, sikkerhet og utvikling.

Jeg vil takke representanten Trettebergstuen for å ha stilt et betimelig spørsmål om hvordan vi best kan møte den forverrede situasjonen i Burma. Det er en problemstilling Norge har hatt høyt på dagsordenen i en årrekke, spesielt etter at Aung San Suu Kyi ble tildelt Nobels fredspris i 1991. Seksten år etter har vi sett hvordan en ny generasjon fredelige demokratiforkjempere, ledet av Burmas munker, brutalt ble slått ned. Overgrepene mot fredelige demonstranter har vekket sterke reaksjoner verden over, også i Norge. Til tross for fordømmelse og reaksjoner fra omverdenen, er det fremdeles uklart om regimet har vilje til reell dialog om endringer.

Vi vet ikke hvor mange som ble drept, skadet eller fengslet da regimet i Burma grep inn med militære midler, men vi frykter at det er langt flere enn det myndighetene forteller. Fjernsynsbildene har på ny satt landet i fokus for det internasjonale samfunnets oppmerksomhet. Det vi har sett, er dessverre en påminnelse om det som har vært hverdagen for millioner av burmesere i over 40 år. De underliggende årsakene til demonstrasjonene, nemlig burmesernes fortvilede økonomiske, politiske, humanitære og menneskerettslige situasjon, har ligget der i flere årtier.

De sosiale og økonomiske forhold i Burma er blitt gradvis forverret siden militærregimet tok makten i 1962. Burmas utdanningsinstitusjoner fungerer ikke, og det sivile samfunnet er meget svakt. Den sosiale kapitalen som må være grunnlaget i ethvert velfungerende demokrati, er i dag nærmest ikke-eksisterende. Tilliten mellom ulike grupper er lav, og befolkningen lever i et klima preget av frykt. Innbyggerne representerer mer enn hundre etniske minoriteter. Noen få kjemper fortsatt mot militærregimet, mens rundt 20 grupperinger har inngått skjøre våpenhvileavtaler. Fattigdom er utbredt, og sammen med et dårlig utbygd helse- og utdanningssystem fører dette til at faren for at selve samfunnsstrukturen kan falle sammen, er stor. Et av det internasjonale samfunns største utfordringer er å utvikle og støtte opp under et sivilt samfunn som kan danne grunnlaget for et framtidig demokratisk Burma. Samtidig er det behov for å hjelpe Burmas befolkning med de prekære behovene den møter til daglig. Det er avgjørende for menneskene som lever i Burma, men det er også avgjørende for Burmas kapasitet til å holde sammen som stabil stat. Summen av disse forhold gjør at mye står på spill - fra et perspektiv om universelle menneskerettigheter, men også for stabiliteten for Burmas nærområder.

Jeg mener Norge i vår tilnærming til Burma-politikken må legge vekt på følgende hovedspor:

For det første skal vi fortsette å fordømme brudd på menneskerettighetene, stå fast på at politiske fanger må frigis, og at regimet må gå inn i en reell dialog med de demokratiske kreftene og de etniske lederne i Burma. Vi skal fortsette å kreve at det internasjonale Røde Kors får tilgang til de fengslede. Dette har vi gjort i våre samtaler med burmesiske myndigheter. Og vi har gjort det i FN-sammenheng, herunder i FNs menneskerettighetsråd, som for første gang i høst tok initiativ til en spesialsesjon om Burma. Norge er medforslagsstiller og deltar dermed i arbeidet med en Burma-resolusjon i FNs tredje komite under generalforsamlingen. Vi har nedlagt betydelig arbeid for å få til en resolusjon som er så klar og operativ som mulig.

For det andre skal vi støtte opp under det arbeid FNs spesialutsending, Ibrahim Gambari, nå utfører. Mitt inntrykk er at det legges vekt på hans rolle fra mange hold, inklusiv landene i Burmas nærområder. Vi har en løpende dialog med ham. Jeg møtte Gambari i New York før han reiste til Burma første gang, og jeg møtte ham igjen da jeg var i Tokyo i slutten av oktober. Våre ambassader i regionen har også tett fulgt hans møter i de asiatiske hovedsteder. Mitt budskap er klart: Norge er beredt til å lytte til hans råd og til å bistå og støtte ham i hans arbeid. Han vil formodentlig kunne spille en viktig rolle - om enn krevende - i dialogen mellom parter internt i Burma og i koordineringen av tiltak på utsiden. Det er viktig med kontinuitet i dette arbeidet. Derfor er vi tilfreds med at Gambari nå igjen befinner seg i Burma.

For det tredje skal vi fortsette å gi bistand til Burma gjennom FN og de humanitære organisasjonene som kan operere i landet. Vi skal arbeide for at disse organisasjonene blir flere og får utvidet sin tilgang. Hittil i år har vi økt vår støtte til det burmesiske folk, og vi har gitt tilsagn om 55 mill. kr. Det er 11 mill. kr mer enn i fjor. Støtten går i hovedsak til å avhjelpe den alvorlige humanitære situasjonen i Burma. Vi skal også fortsette å gi støtte til Democratic Voice of Burma og demokratiske krefter som bringer informasjon og håp til Burmas befolkning.

For det fjerde skal vi fortsette å påvirke landene i regionen til et aktivt engasjement for endring. Her står Kina og India helt sentralt, som interpellanten påpekte. Selv drøftet jeg Burma med viseutenriksminister He fra Kina da vi møttes i Oslo forrige måned. Det styrkede engasjementet vi i dag opplever fra kinesisk side, er viktig, men det må opprettholdes. Jeg legger vekt på at vi fra norsk side viderefører denne tette dialogen med Kina. Videre har jeg drøftet situasjonen i Burma med utenriksministeren fra Indonesia, som nå sitter i FNs sikkerhetsråd, med utenriksministeren fra Thailand og med utenriksministeren fra Singapore, som innehar ASEAN-formannskapet. Vi diskuterer naturligvis også utviklingen i Burma med amerikanske myndigheter og med EU og europeiske land.

I tillegg til den dialogen vi har med sentrale internasjonale aktører, har jeg - i tråd med norsk linje gjennom mange år - holdt tett kontakt med viktige aktører i Burma, både gjennom vår ambassade i Bangkok, gjennom kontakt med den burmesiske eksilbevegelsen og med organisasjoner som arbeider i landet.

Norge er, som kjent, tilsluttet EUs felles holdning overfor Burma. Dette innebærer målrettede og begrensede tiltak, som våpenembargo, visumnekt og frys av midler for medlemmer av regimet. I tillegg har den norske regjering stått fast på linjen med å oppfordre norske bransjeorganisasjoner og borgere til ikke å handle med, investere i eller reise til Burma. Norge og EU er opptatt av at tiltakene ikke skal ramme det burmesiske folk. Derfor er de innrettet slik at de primært er rettet mot regimet.

EUs utenriksministre kom 15. oktober fram til politisk enighet om en skjerping og utvidelse av gjeldende tiltak mot Burma. Denne enigheten innebærer restriksjoner på handel og investeringer innenfor sektorene tømmer, edelstener, mineraler og metaller. Samtidig sendte utenriksministrene signaler om vilje til å støtte Burma dersom regimet velger å gå i en retning av reformer og demokratisering.

Jeg forventer at EU i inneværende måned vil klargjøre innholdet og utformingen av regelverket for disse nye tiltakene. Fra norsk side har vi gjort det klart at vi fortsatt slutter oss til EUs linje og de nye varslede tiltakene. Samtidig må det være klart, som interpellanten var inne på, at sanksjoner bare kan være ett virkemiddel for å få til forandring i Burma. De vil ha begrenset effekt så lenge landene i regionen ikke er enige om slike virkemidler. Det Burma i dag trenger mest, er en dialog mellom regimet og opposisjonen, slik at utvikling - politisk, økonomisk og humanitært - kan komme i gang. Derfor må vi i alt vi gjør, ha dette målet i fokus.

Det er ikke i dag internasjonal enighet om én tilnærming overfor Burma. Det er en utfordring. Men den dialogen som nå pågår mellom en rekke land, er positiv og viktig fordi den reflekterer en bred forståelse av at vi ikke lenger kan akseptere et status quo i landet, og at politisk dialog og økonomisk og sosial utvikling er nødvendig. Enigheten omkring mandatet til FNs spesialutsending, Gambari, er i så henseende et positivt skritt. Det er også første gang Sikkerhetsrådet har kommet med en felles uttalelse om situasjonen i Burma.

Hvorvidt regimet i Burma er beredt til å innlede en dialog med opposisjonen i sitt eget land og med omverdenen, er fremdeles usikkert. Det har utpekt et av regjeringsmedlemmene som kontaktperson overfor opposisjonen, og denne personen har møtt ledende representanter for opposisjonen. Gambari fører, som nevnt, i disse dager nye samtaler i Burma, med ulike sider og forsøk på å få i gang dialog mellom dem. Samtidig har altså regimet gitt beskjed om at FNs fremste stedlige representant i Burma ikke får fortsette sitt arbeid. Derfor vil det være særdeles viktig å se og høre hvilke signaler Gambari får av regimet under de samtalene han nå har. Vi ser fram til å fortsette dialogen med ham når disse samtalene er avsluttet. Og jeg betrakter bred og samstemmig støtte til hans oppdrag som et helt sentralt virkemiddel for å få i gang den utviklingen vi alle i denne sal ønsker å se i Burma.  

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (svarreplikk):

Jeg tror ikke jeg skal bruke alle de minuttene, for jeg mener at representanten Trettebergstuen har påpekt de sentrale forhold som vi her står overfor.

Det jeg vil fokusere på, er at omstendighetene nå kanskje er til stede for at vi klarer å holde trykk på regimet over tid. Som representanten Trettebergstuen sa, har det gått mange, mange år - man kan gå helt tilbake til 1962. Regimet har siden kunnet bygge videre på sin politikk, og de lysglimtene som har vært til en positiv utvikling, har raskt blitt slukket. Derfor er vi nå opptatt av at vi kan holde trykket gjennom FNs organer hvor bl.a. Kina og India er med, at de kan sørge for at Gambari har arbeidsvilkår til å fortsette sitt arbeid så det ikke løper ut i sanden, og at vi gjennom de tiltakene vi slutter oss til med EU, også kan gjøre situasjonen mer krevende og ubehagelig for lederskapet.

Samtidig tror jeg det er viktig for vår egen Burma-kunnskap at vi også tar inn over oss kompleksiteten i det burmesiske samfunn. Som jeg var inne på, er det et land med mange forskjellige grupperinger - etniske grupperinger osv. - og mange har beskrevet dette som et land som nærmest befinner seg i en postkonfliktsituasjon på innsiden fordi splittelsen mellom ulike grupper er så stor. Derfor tror jeg det neppe er slik at dette er et land som går mot demokrati ved at ett regime faller. Det er altså et militærregime med over 400.000 mann under våpen, og et slikt regime faller ikke uten videre. Derfor må det en nasjonal forsoningsprosess på plass, og det er å legge forholdene til rette for det som er det internasjonale samfunns store utfordring.  

***** 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (sluttreplikk):

Jeg vil takke interpellanten og utenrikskomiteen og alle dem som har fulgt debatten på tv, for støtten, og gi Stortinget honnør for at de har et engasjement i denne saken. Jeg har oppfattet at det er bred støtte i denne sal for Regjeringens politikk. Det mener jeg har kommet klart fram. Det at det er utålmodighet og press, ønsker jeg i grunnen velkommen.

Til representanten Brende vil jeg si at jeg ikke har noe imot å ta imot ros fra noen. Det er bare å komme med det. Samtidig merker jeg meg at det er nyanser mellom Brende og Vallersnes i synet på Regjeringens politikk, men vi kan også leve med de nyansene.

Det er viktig å støtte Burma, bare en liten parentes til Høyre her, for vi gjør det - støtten går opp med 55 mill. kr i år. Det gjør vi til tross for at Høyre foreslår å kutte støtten til humanitære bidrag i budsjettet for inneværende år med 350 mill. kr. Fremskrittspartiet vil kutte i støtten til fred og forsoning med 1 milliard kr. Allikevel har vi klart å rydde plass til dette, og det er viktig for oss.

Så merket jeg meg at representanten Sahl mente at Regjeringen burde være mer aktiv. Han kom ikke med konkrete forslag til hva han ønsket seg. Det gjorde derimot representanten Larsen, og det kan hende det er i samme retning Sahl tenker, nemlig Statens pensjonsfond. Jeg mener det er feilaktig å hevde at finansministeren ikke er en pådriver her. Hun sitter med et virkemiddel som ingen andre land har, og forsøker å trekke en linje på dette som synes, som er varig over tid, og som Norge kan stå for. Statens pensjonsfond går ikke ut av selskaper etter hvilke land de er i, men etter hva de gjør. Vi har tatt beslutning om ikke å investere i burmesiske statsobligasjoner. Det er et kraftfullt signal fra fondet. Vi står også rede til å kunne trekke investeringer ut av selskaper som måtte gå i gang med virksomheter i Burma, som f.eks gassrørledninger, idet de tar en beslutning. Vi må ikke dokumentere at de bryter etiske retningslinjer, men vil kunne trekke oss ut i et slikt tilfelle. Det følger vi nøye med på, og jeg tror det blir fulgt.

Så er det en interessant diskusjon om alenegang eller ikke. Jeg synes at framstillingen av samlingsregjeringen er skjev fra dem som har trukket den parallellen, men la gå. Mitt inntrykk - etter å ha snakket med mange, òg i regionen - er at vi her står overfor en situasjon hvor vi må lese den regionale sammenhengen, og hvor det Kina, India, Thailand og ASEAN-landene gjør, er det som er helt avgjørende. Vi må altså både gjøre tiltak hos oss som sender et kraftfullt signal til juntaen, og samtidig løfte fram samarbeidet med disse landene. Jeg tror de sanksjonene EU har foreslått nå, og som Norge er rede til å støtte, vil ramme 1 % av handelen Burma har. De store bulkproduktene burmeserne eksporterer, som bl.a reker, er i områder hvor man ikke ønsker å rette tiltak, fordi det vil treffe folk i så stor grad - det er regimet vi er ute etter.

Norge er som sagt med på å følge opp den type tiltak, men vi ønsker også å finne balansen, slik at vi med trykk kan støtte Gambaris tiltak og arbeid på vegne av FN, fordi vi tror at hans arbeid inne i Burma blir helt avgjørende for å nå det resultatet vi ønsker over tid.  

For alle øvrige innlegg, se Stortingets nettsider.