Det store vi

 

Momenter og stikkord for innledning (*)
Sjekkes mot fremføringen

Kjære venner,

Innledning

• Noen av dere har jeg møtt før, andre er nye ansikter for meg. Siden jeg ble utenriksminister har jeg invitert flere av dere til meg – og dere har oppsøkt meg i departementet – for å diskutere – engasjement i deler av verden dere er knyttet til – og for å dele tanker om samarbeid og prosjekter som kan trekke flere med – unge mennesker med innvandrerbakgrunn – i samfunnsdebatten.
• Jeg har satt stor pris på disse møtene – at dere har oppsøkt meg, ringt meg, sendt e-post og sms. – Slik jeg håper alle politisk engasjerte mennesker ser det som sin rett å gjøre i vårt land.
• Jeg har også opplevd å bli invitert inn på noen av deres ”hjemmearenaer”. Det er betydningsfullt for meg. Og dette er kanskje det viktigste vi kan gjøre i vår tid: Å skape og åpne arenaer for hverandre.
• Derfor er jeg glad for initiativet til dette møtet. Jeg håper vi kan ha denne type arrangementer jevnlig.

Innenrikspolitikk er utenrikspolitikk

• Da jeg ble utenriksminister, satte jeg meg som mål at jeg skulle reise like mye i Norge som ”ute”, og det har jeg klart.
• Etter snart to år som utenriksminister er det ingenting som står sterkere for meg enn at vi ikke lenger kan snakke om et tydelig skille mellom innenrikspolitikk og utenrikspolitikk. Eksempler: Afghanistan. Menneskehandel. Migrasjon. Tjuvfiske. Helse. Klima og energi.
• Skillet mellom innenrikspolitikk og utenrikspolitikk viskes også bort ved at hendelser ”der ute” (for eksempel i Pakistan, i Det palestinske området, osv.) i mye større grad enn før berører så mange mennesker direkte her i Norge.
• Dette utfordrer den tradisjonelle måten å drive utenrikspolitikk på. Nye stemmer og nye aktører påvirker samfunnsdebatten her hjemme – og påvirker Norges forhold til mange land.
• Ett av de første besøkene til statsminister Stoltenberg gikk til Pakistan (2005), og det var naturlig.
• Derfor er jeg opptatt av at flere mennesker skal bidra i utformingen av utenrikspolitikken for en ny tid. Vi har satt i gang et arbeid i Utenriksdepartementet nå om dette. Arbeidet skal ende i en stortingsmelding neste år.
• Jeg inviterer dere herved med i den viktige debatten som skal sette kursen for en ny utenrikspolitikk. Utenrikspolitikken i Norge skal være et felleseie. For oss alle.
• For med ”oss” vil jeg oppheve skillet mellom ”oss” og ”dere”. – For ”oss”, eller ”vi”, det er alle som bor i Norge og er en del av vårt fellesskap, med plikter og ansvar.
• Jeg representerer et bredt spekter av norske interesser. Jeg representerer også dere. For slik er det ofte vi sier det: ”Norsk utenrikspolitikk skal fremme norske interesser i utlandet”. Men ”norske interesser” er ingen konstant størrelse. Mye er riktignok ganske gitt – som de interesser som følger av at Norge ligger der landet gjør – mot nord, grensende til Nordsjøen, det store Atlanterhavet, Barentshavet, nabo av Russland, et nordisk land, tett integrert i Europa, medlem av NATO, men utenfor EU. Alt dette vet vi.
• Men våre prioriteringer er i stadig utvikling. De må være det i en verden som forandres. Når det norske samfunn endres, endres også norske interesser.
• Og når vi snakker om ”vi” og ”oss”, da må det handle om alle oss, også de av oss som ikke har lyst hår og blå øyne, også de som er født i Marokko eller Vietnam, også de som har urdu eller arabisk som førstespråk.
• Jeg inviterer dere med i den debatten. Og inviter meg gjerne til dere for en debatt om akkurat dette.

Det store vi

• Temaet i dag er ”Det store vi”.
• Da jeg jobbet i Røde Kors sa jeg at dette var den viktigste utfordringen vi sto overfor som felleskap i Norge. Nå som utenriksminister har jeg ikke forandret mening.
• Fordi vi er en del av et stort norsk ”vi” – et fellesskap – som på kort tid må greie å mestre kommunikasjon, lære mer om alle likhetene mellom mennesker i Norge – for de er det flest av – og mer om hvordan vi skal håndtere det som er av forskjeller.
• Sammen så deler vi det norske samfunnets fellesskap og utfordringer. Og vi deler, som jeg har nevnt, det internasjonale samfunnets utfordringer.
• Det jeg er opptatt av er: Vi har våre små fellesskap – familie, nærmiljø, vennekrets – trossamfunn. De er viktige for oss. De må vi hegne om.
• Men vår egen opplevelse av trygghet, tillit og gjensidighet må også bygge på at vi sammen greier å utvikle det store fellesskapet – der alle hører hjemme, der alle skal kjenne tilhørighet, der alle skal oppleve at noe som er viktig for dem blir verdsatt, respektert og anerkjent.
• I dette store norske fellesskapet ligger en historisk kulturarv og et verdisett til grunn – ”spor av Norge” gjennom lange tider: Menneskerettigheter, rettsstat, demokrati, ytringsfrihet, fri religionsutøvelse – som bunnplanker i vårt samfunn – rettigheter og friheter – kjempet frem gjennom generasjoner. Rettigheter og friheter som ikke er – og som ikke skal gjøres – relative.
• Og så blir kulturarven utviklet videre – av vi som bor her, de som har bodd her i generasjoner, og av dem som kommer til. Ut av dette store fellesskapet skal vi definere norske interesser.
• Da må vi unngå at norske interesser bare er noen nordmenns interesser, og unngå at norsk kultur bare er noen nordmenns kultur. En slik utvikling vil ikke være å hegne om det norske. Det er snarere å redusere det norske. Det er å skjerme og stenge det norske for den naturlige veksten som må til for at begrepet ”norsk” skal høre sammen med begrepet ”Norge”.
• Hvis ikke dette ”vi” er stort nok til å romme både dem som går til kirken og dem som søker til synagogen, tempelet, moskeen – eller ut i skogen hver søndag for den sakens skyld – ja, da må vi ta signalet og arbeide med å utforme et bredere ”vi”: Et ”vi” som er vidt nok – et ”vi” som de mange kan kjenne seg hjemme i.
• Å videreutvikle dette ”vi” er med andre ord vår store oppgave, særlig når det kommer mennesker med annen bakgrunn til Norge. Vårt svar kan ikke være at alle disse må bli mer lik oss – eller mer lik meg. Vi må snarere utvide og skape et nytt bilde av hva som er ”oss” – hvem ”vi” er.

Men hvordan gjør man det? Kan man bare lage ”et nytt vi”?

• Hvordan ”melder man seg på” et slikt prosjekt?
• For er ikke nettopp det norske ”vi” et ganske lukket, ensartet og homogent prosjekt? Og lite åpent for diskusjon og endring?
• Opplever vi ikke at de som kommer til Norge, de som er andre eller tredjegenerasjons nordmenn – at også de på sin side søker mot det som for dem er kjent, homogent og ensartet?
• Opplever vi ikke at vi får flere store fellesskap som er vendt innover mot dem selv – og ikke utover mot andre – ja, at de snarere lukker seg for hverandre?
• Jeg tror dette er spesielt viktig: Vi bygger brohoder og broer ved å bruke det aller viktigste redskapet vi har; kommunikasjon, åpenhet og dialog. Vi må bruke dette redskapet der vi kan.
• Og vi må skape rom, nye arenaer – for nettopp å bruke dette der vi ikke kan. Ved å invitere hverandre til samtale.
• Under karikatursaken var det tilliten og dialogen som hjalp oss videre:

Religionsdialog

• Islamsk Råd og Den norske Kirkes Mellomkirkelig Råd – ble viktige – enda viktigere – både innenrikspolitikken og utenrikspolitikken. Representanter for ulike miljøer uttalte seg, og de gjorde det sammen – om verdier og om tro, om tilhørighet og om ytringsfrihet – og de gjorde ikke dette for å bli enige om tro. Dette var avgjørende viktig.
• Like viktig var det at det i en årrekke allerede hadde vært god, systematisk kontakt mellom Mellomkirkelig Råd og Islamsk Råd. Kanalene hadde vært der siden opprettelsen i 1993 av Kontaktgruppa – et nasjonalt samtaleforum.
• Dialog mellom religioner er viktig og nødvendig – ikke fordi religionene i seg selv er årsak til hat og voldsbruk – og heller ikke for å overbevise noen om at de egentlig har samme tro – men rett og slett for å øke gjensidig respekt og forståelse.
• Karikaturstriden viste hvor sårbare vi er. Men den viste også at vi har en felles plattform å bygge videre på. Den viste at vi har sterke bånd som går på tvers av skillelinjer. Den viste at dette ”vi”, dette større ”vi”, allerede finnes, selv om det er skjørt. Som vi mennesker er skjøre.
• Så la jeg la merke til – i forbindelse med skuddene mot den jødiske synagogen i september i fjor – hvordan muslimske miljøer igjen reagerte og sa ”Skuddene mot synagogen er et angrep mot religionsfriheten”. At muslimene i Norge stilte opp og forsvarte jødene, det er spesielt viktig. Det er ukjent mange andre steder i verden.
• Og jeg vil gjenfortelle for dere følgende historie: For omtrent nøyaktig ett år siden – den 23. august i fjor var jeg med og åpnet Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteters stilling, Villa Grande på Bygdøy. Samme dag hadde jeg vært til lunsj hos Israels ambassadør til Oslo, og blant annet truffet Elie Wiesel, Nobelprisvinneren. Jødiske representanter var urolig for tegn til økende antisemittisme verden over. Jeg dro fra lunsjen rett til et møte på mitt kontor med representanter for Islamsk Råd. De var urolige for økende tegn til anti-islamske holdninger og mistenkeliggjøring av muslimer i Norge. De var urolige for hvordan unge mennesker med muslimsk tro kunne reagere over tid. Budskapet var at vi måtte hegne om denne ungdommen, og ikke oppleve at de vendte seg mot ekstremistiske retninger, slik vi har sett i andre land. Så avsluttet jeg dagen på Villa Grande der mange hadde hilsener til senteret. Den siste av hilsningstalene den kvelden kom fra den samme representanten for Islamsk Råd som hadde besøkt meg noen timer før. Han minnet ofrene etter folkemordet. Og han advarte mot antisemittisme. Talen hans var enkel, kort, men mektig. Han pekte på dialogens kraft, på forsoning og fremtid. At veien vi går er felles.
• Slike dager gir for meg håp. Representanten for Islamsk Råd ga mening til et større ”vi”. Et ”vi” jeg føler meg trygg i – og hjemme i.

Globalisering, religion, sivilisasjoner

• Ingen tvil om at religion spiller en rolle i konflikter – også i de konfliktområdene hvor Norge er engasjert. – Midtøsten. – Afrikas Horn.
• Mange politikere og forskere trodde for noen år siden at globaliseringen ville føre til at religion gradvis ville bli mindre og mindre viktig. Det har ikke skjedd. Det er en økende interesse. Religion er satt på dagsorden i mange internasjonale konferanser og møter.
• Den norske stat-kirke-debatten viser hvor viktig religion er i folks liv også her hjemme.
• I tillegg: Religiøs retorikk er forsterket av mange politikere (jfr USA, Iran). Medias rolle er sentral.
• Men i dette bildet er det viktig å huske på de positive sidene: Flerkulturelle samfunn – sameksistens. Og sett i et globalt perspektiv: Flere eksempler på at religioner lever side om side, snarere enn i konflikt.
• Vi må heller aldri glemme at det ikke er religioner som møter hverandre. Det er mennesker. Derfor tar jeg avstand fra de som mener at det skjer en ”clash between civilisations”. De fleste konfliktene er ikke av religiøs, men politisk karakter.

Identitet. Å møte det som er annerledes

• Vi har alle mange identiteter. Det finnes ikke én identitet i Norge. Å ha norsk identitet betyr ikke at vi alle har den samme identitet. Det ”norske” kan og skal romme flere. Én type identitet utelukker ikke en annen. Man må ikke velge mellom å være muslim eller norsk, like lite som man må velge mellom å være kvinne og ung, barn og elev, småbarnsfar og utenriksminister. Våre identiteter er sammensatte. Vi er ”litt av alt”.
• Likhetene mellom mennesker er flere enn forskjellene mellom oss. Og det er gjenkjennelse av likheter som bygger opp tillit.
• Og så vet vi: Samfunn med mye tillit er gode samfunn. De har – som samfunnsforskerne sier det – mye sosial kapital.
• For meg, som sosialdemokrat, er dette kanskje kjerneverdien i mitt politiske grunnsyn: Troen på likeverd, fellesskap, at det ikke er – og ikke skal gjøres – forskjell på folk og deres menneskeverd.
• Det ligger i holdningene våre: I møte med andre må vi søke etter likhetene, før vi lar oss fengsle av forskjellene. Vi må trosse skepsisen, frykten og lete etter mennesket bak. Likevel vet vi hvordan det er: Vi trekkes mot å fokusere på forskjellene, idet vi oppdager at den ene er muslim, innvandrer eller barn av innvandrer. En person med høy utdannelse og mye relevant praksis i utlandet, en ingeniør eller en lege, strever med å få jobb i Norge, fordi folk blir skeptiske når de til slutt leser navnet i søknadsbrevet. Et ukjent navn – skepsis.
• Vi kan ikke ha det slik – at vi blir satt ”i boks”, og der alt som binder oss sammen er uvesentlig – og at det ene som skiller oss bestemmer hvordan vi ser på hverandre.
• Det er krevende å møte det som er annerledes. Det er ofte skremmende å utfordres på det ukjente. Men det åpner også for helt nødvendig kreativitet og nyskapning. Og skal vi komme videre – ja, da må vi sørge for møteplasser: Sammenhenger og arenaer for samtale og samhandling, for påvirkning og innflytelse. Bygge felles språk – i mer enn én forstand – det går på norsk i Norge – og det må være hovedkanalen for kommunikasjonen i det store fellesskapet.
• Det finnes arenaer i Norge; foreninger, organisasjoner, fagbevegelse, partier, idrettslag. Vi er et gjennomorganisert samfunn. Her kan vi lære hverandre å kjenne, jobbe mot felles mål, se mulighetene, møte utfordringene. Det å spille fotball eller fløyte dreier seg om mer enn idrett og musikk. Det handler om deltakelse. Derfor er disse sammenhengene så viktige; klassekontakten, borettslaget eller de religiøse rom.
• Og en viktig arena for meg som politiker er samfunnsdebatten – hvor dere må delta. Det norske samfunn trenger det. Ta ordet. Dere må fortelle hverandre, norske myndigheter og mediene hva som opptar dere, hva dere ønsker, frykter, håper, hva dere vil, hva dere kan. Bare når vi møtes, kan vi få en større forståelse av hvem vi som samfunn og fellesskap er.
• Ett er mitt ønske om å høre og se flere av deres stemmer i norsk samfunnsliv, i politikken, i fagbevegelse, i organisasjonene, i media. Snakk gjerne høyere, sterkere og tydeligere om hva dere mener, hva dere vil, hva dere tror, hva dere frykter, hva dere håper.
• Hvis dere opplever at norsk utenrikspolitikk, eller innenrikspolitikk for den del, ikke ivaretar deres interesser, så har dere to valg: Dere kan melde dere ut, i overført betydning eller bokstavelig. Dere kan si at norske politikere ikke forstår, ikke respekterer eller ikke taler deres sak. Men husk da på dette: Da blir vi enda mer fremmede for hverandre. Da lever vi ikke sammen, men side om side, som to samfunn, ikke som ”ett vi”. Det andre valget er å begi dere ut på nye arenaer, gi deres egne arenaer bredere formål, si hva dere mener, påvirke beslutningsprosesser, forme dagsorden.
• For dere skal være med å bygge dette store ”vi”, slik at det også rommer deg, din familie, dine naboer, ditt religiøse samfunn. Slik at det rommer dine interesser, din tro og våre verdier. Jeg ønsker at vi skal gjøre det sammen, som brødre og søstre. Det krever mot, det fordrer at vi deler kunnskap, respekterer hverandre. Det krever lave dørterskler, vide porter, store tankerom, og høye takrom. Derfor er jeg glad for å møte dere her i dag. Jeg ønsker å lytte til det dere har å si – høre hva dere er opptatt av. Målet er ikke at vi nødvendigvis skal være enige om alt. Men at vi gjennom dialog og samtale kan utvide hverandres forståelse og kunnskap.  

Dialog

• Noen mener vilje til dialog er tegn på svakhet. Jeg mener tvert i mot, dialog er tegn på mot. En av de modigste politikerne verden har sett er Nelson Mandela. Det er klart at Nelson Mandela, da han kom ut av fengselet, kunne valgt voldens vei. Og han ville fått en formidabel respons fra en undertrykt og rasende, svart befolkning. Men han ba folket om å ”snu ryggen til den grove fornærmelsen mot menneskelig verdighet”, som han selv har kalt apartheid. Mandela valgte dialogens vei, fredens vei.
• ”Fred er ikke noe du inngår med dine venner, men med dine verste fiender”, sa Yitzak Rabin etter at han hadde tatt PLO-leder Yassir Arafat i hånden etter å ha skrevet under på den første Oslo-avtalen i 1993. De tok modige skritt. Det er de modige skrittene som fortsatt må tas. I Midtøsten, på Afrikas horn, i Iran, i forholdet mellom Iran og den vestlige verden. Men også her hjemme. Ingenting er viktigere i vår tid.

 

(*) Også benyttet for innledningen under ”minoritetsmøtet” i regi av Arbeiderpartiet m.fl., Kinosalen i Stortinget, 20. august 2007.