Redegjørelse om kvotedirektivet, EUs maritime politikk og andre aktuelle saker

Jeg vil først si noen ord om kvotedirektivet. Miljøvernministeren redegjorde den 24. september i dette utvalget om status for innlemming av kvotedirektivet i EØS-avtalen.

Jeg kan i dag meddele at det nå er enighet på EU-siden om utkastet til EØS-komitebeslutning. Det er også avklart at det ikke vil være påkrevd med behandling av saken i EUs råd. Dette innebærer at vedtak om innlemming etter alle solemerker vil finne sted den 26. oktober. Vedtak vil bli fattet med forbehold om Stortingets samtykke, og saken vil bli lagt fram i egen proposisjon.

Miljøvernministeren la i sin redegjørelse vekt på at regjeringens ambisiøse klimamål også skal ligge til grunn for vår deltakelse i kvotehandelssystemet. Det ble av representanten Erna Solberg stilt spørsmål ved tallfesting av hvor mye ”man kan ta med seg av CDM-mekanismer inn i kvotehandelssystemet”. Regjeringen legger opp til at Norge skal ha en samlet mengde utslippskvoter på 15 millioner tonn som årlig gjennomsnitt, noe som ligger godt under de kvotepliktige bedriftenes faktiske utslipp på om lag 19 millioner tonn i 2005, og enda lenger under et anslått behov på 21–23 millioner tonn i 2008-2012.

Denne kvotemengden setter en øvre grense for hvor mange kvoter bedriftene totalt sett vil få tildelt vederlagsfritt og kan kjøpe av den norske stat. Dette er en lavere kvotemengde, prosentvis, i forhold til utslippene i 2005 enn noe EU-land.

I tråd med EUs regelverk og praksis settes det tak for hvor mange kvoter bedriftene kan bruke fra prosjekter i andre industriland og i utviklingsland til bruk mot kvoteplikten. Slike kvoter må være godkjent under Kyotoprotokollen. Dette taket settes til 20 pst. av den samlede kvotemengden.

Kvotepliktige norske bedrifter vil med dette være blant de bedriftene i Europa som har størst adgang til å bruke slike kvoter.

Vi har løpende uformelt informert EU-kommisjonen om elementene i det norske kvotesystemet etter hvert som de har blitt avklart. For kommisjonen har det vært viktig å kunne forsikre seg om at Norge gjennom sin tilslutning ikke vil bidra til å undergrave det europeiske kvotesystemet. Denne informasjonsutvekslingen har også bidratt til å skape framdrift i forhandlingene om innholdet i beslutningen i EØS-komiteen.

Detaljene i fordelingen av kvoter på norske bedrifter vil bli fastsatt gjennom en nasjonal allokeringsplan som bygger på kvoteloven som ble vedtatt i juni. Den skal så godkjennes av EFTAs overvåkingsorgan, ESA.

La meg minne om at vår deltakelse i det europeiske kvotesystemet ikke vil styre hvordan vi gjennomfører våre nasjonale Kyoto-forpliktelser utover de føringer som følger av kvotesystemet i seg selv, altså staten Norges forpliktelser. Dette er det enighet om. Innlemmelsen av kvotedirektivet vil ikke legge føringer på hvordan staten Norge gjennomfører sine forpliktelser.

Som miljøvernministeren pekte på i sitt innlegg, pågår det samtaler mellom EU og andre land som vurderer å slutte seg til EUs kvotehandelssystem. Formannskapet i EU har derfor sammen med kommisjonen tatt initiativ til å danne et partnerskap for å utveksle informasjon om kvotehandelssystemet med sikte på at andre etter hvert kan koble seg til deres system. Dette vil bli kalt ICAP – International Carbon Action Partnership. Det portugisiske formannskapet vil, i samarbeid med kommisjonen, lansere dette gjennom en konferanse 29. oktober i Lisboa. Jeg hadde anledning til å samtale om dette med kommisjonens president Barroso i Berlin tidligere i uken. Til denne konferansen kommer f.eks. guvernøren i California. Det vekker alltid oppmerksomhet, men det er særlig interessant fordi det pågår en teoretisk diskusjon om hvorvidt en amerikansk delstat kan slutte seg til kvotesystemet. Det er et spennende utviklingstrekk. Norge er invitert til å delta og vil være til stede på politisk nivå ved lanseringen. 

***** 

Jeg vil si noen ord om EUs maritime politikk. På det maritime området står EU og Norge hverandre meget nær. Jeg orienterte utvalget 28. april i år om regjeringens oppfølging av EUs arbeid med maritim politikk, hvor Norge kom tidlig med i arbeidet og har bidratt med innspill til kommisjonen. Det opplever vi at EU har verdsatt.

Kommisjonen la som varslet den 10. oktober fram en tiltaksplan for maritim politikk, også kalt ”Blåboken”, som er et passende begrep og en språklig nyvinning i EU. Det må ikke trekkes for langt, men det er slik det er!

Målene for en framtidig maritim politikk i EU er ambisiøse. De er å maksimere bærekraftig bruk av hav og sjøer, oppbygging av et kunnskaps- og utviklingsgrunnlag for den maritime politikken, skape den høyeste livskvalitet i kystregionene, fremme Europas lederskap i internasjonale maritime anliggender og fremme synligheten av ”det maritime Europa”. Blåboken kan betraktes som et første skritt på veien mot disse målene og i utviklingen av en helhetlig maritim politikk i EU. Dette er en prosess som vil ta flere år, og kommisjonen vil fortsette samarbeidet med myndighetene i medlemsland og andre berørte parter.

Blåboken omhandler tiltak som skal følges opp i de nærmeste årene med klare tidsfrister for ferdigstillelse. De er ulike i karakter, men de er gruppert etter hvilken dimensjon de retter seg inn mot, som f.eks. bærekraft, styresett, sysselsetting, økonomi eller økologi.

Tiltakene handler i stor grad om å koordinere sektorovergripende arbeid på en ny måte. Det vil si at en ønsker å ta ut synergier, lære beste praksis og legge forholdene til rette for kunnskapsoverføring mellom ulike sektorer. Dette krever bl.a. åpenhet i forvaltningen, delaktighet fra berørte parter, bedre tilgjengelighet til data og harmonisering mellom medlemslandene.

Regjeringen er opptatt av kampen mot ulovlig, uregulert og urapportert fiske, og det er gledelig at tiltaksplanen tar opp dette og også går inn for å avvikle den uheldige praksis man har hatt i EU med å dumpe uønsket fangst.

Da det er et problem at viktige konvensjoner på skipsfartsområdet, bl.a. ballastvannkonvensjonen, ikke trer i kraft grunnet utilstrekkelig antall ratifiserende stater, foreslo Norge at det bør publiseres lister over de enkelte medlemslands ratifikasjon. Kommisjonen varsler nå i tiltaksplanen at slike lister vil publiseres årlig. Dette er et lite, men viktig skritt for å sikre etterlevelsen av internasjonalt framforhandlet regelverk.

Jeg noterer også med tilfredshet at kommisjonen vil foreslå regelverk som vil legge til rette for CO2-lagring under havbunnen. Dette er noe Regjeringen går sterkt inn for, og hvor Norge kan yte et betydelig bidrag – jfr, forrige tema, til olje- og energiministeren.

Tiltaksplanen synes i hovedsak å være i tråd med norske synspunkter, og gir et godt grunnlag for videre samarbeid med EU på det maritime området. Dette gav jeg også uttrykk for i min uttalelse som jeg ble invitert av kommisjonen til å avgi i forbindelse med lanseringen av tiltaksplanen. På sin side takket kommisjonen i et nylig mottatt brev fra kommissær Borg for Norges tidlige og aktive deltakelse og imøteså et nært samarbeid i prosessen. Jeg kan forsikre at Regjeringen fortsatt vil følge denne prosessen i EU tett og samarbeide på de områdene der vi kan.

Så vil jeg omtale EØS-rådets møte 20. november. Høstens EØS-rådsmøte avholdes i Brussel 20. november. EØS-rådet er det eneste formelle samarbeidsorganet på ministernivå innenfor EØS-samarbeidet. Island, som har EØS-formannskapet dette halvåret, vil lede møtet.

Dette er en god anledning til å drøfte hvordan EØS-samarbeidet utvikler seg, og ta opp enkeltsaker. Vi skal også ha en orienteringsdebatt, hvor vi fra EFTA-siden har foreslått å følge opp debatten om energi og klimas fra vårens EØS-rådsmøte. Vi vil rette fokus mot våre felles klimamålsettinger, og understreke at det bør være et felles langsiktig mål å forhindre at den globale temperaturen stiger med mer enn to grader fra før-industriell tid. Dette, eller noe tilsvarende, bør også være et mål for de kommende forhandlingene under FNs klimakonvensjon. Under klimakonferansen på Bali i desember må målet være å bli enige om et mandat som kan føre til en omfattende og global klimaavtale innen 2009. EU og EFTA-landene må jobbe sammen for å nå disse målene. Vi vil også fokusere på hvordan økt energieffektivisering, økt bruk av fornybar energi og bruk av CO2-fangst og –lagring, CCS, kan bidra til vesentlige reduksjoner. Vi vil også vise til at CO2-fangst og lagring kan bli et svært effektivt redskap for å oppnå en mer miljøvennlig bruk av fossilt brennstoff i framtiden.

La meg her si at det olje- og energiministeren sa om å drive aktiv politisk påvirkning overfor EU på dette området, er noe flere statsråder er engasjert i. Vi opplever også at det er mye arbeid som må gjøres for å dele de erfaringene vi har gjort helt siden 1996-97 med Sleipner osv., for å få opp horisonten på hva CO2-lagring egentlig her.

I den mer uformelle delen av dette møtet – den såkalte politiske dialogen – drøftes utenrikspolitiske saker. Som tema har vi fra EFTA-siden foreslått Kosovo, Midtøsten og Sudan/Darfur, inkludert Tchad og Den sentralafrikanske republikk.

Finn Martin Vallersnes (H):
Jeg vil bare takke for orienteringen og særlig for den om Blåboken. Jeg hadde tatt med meg den, fordi jeg tenkte det kunne være et aktuelt spørsmål å reise her. Men nå fikk vi orienteringen i alle fall. Vi har også fått tilsendt bilagene til denne.

Nå refererte utenriksministeren til en rekke av de norske posisjonene, som syntes godt ivaretatt så langt i arbeidet. Kan jeg da oppfatte det slik at en i departementet synes at de norske posisjonene – alle de viktige posisjonene – gjennomgående så langt er godt ivaretatt?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg føler at jeg vil svare ja på det. Jeg har ikke satt meg ned og målt alle innspillene våre opp mot det det har blitt. Men det har vært en opplevelse gjennom hele prosessen, og det tror jeg også kommissær Borg med sin anerkjennelse i sitt brev til meg har ønsket å gi uttrykk for, at vi har hatt en god dialog. Dette har ikke primært vært kontroversielt, men jeg tror Norge med sin erfaring har kunnet komme med innspill som har vært viktige. Jeg tror ikke vi opplever fra norsk side at noen enkeltsak er blitt stående utenfor. Jeg kan ta en nærmere titt på det for å se om det er saker. Men jeg tror jeg ville hatt det med meg fra mine medarbeidere om det var en slik sak. Så vi er godt fornøyd med utfallet.