Stortingsmelding om eksportkontroll og ikke-spredningsarbeid

Sak nr. 3: Innstilling fra utenrikskomiteen om eksport av forsvarsmateriell frå Noreg i 2006, eksportkontroll og internasjonalt ikkje-spreiingssamarbeid (Innst.S.nr.18 (2007-2008), jf. St.meld.nr.33 (2006-2007) ).

*****

Utdrag fra debatten. Utenriksministerens innlegg:

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg har de siste månedene holdt en del foredrag for særlig yngre - på høyskoler og på universiteter - om norsk utenrikspolitikk og globalisering. Da er det ett spørsmål fra engasjert ungdom som nesten alltid kommer opp. Det gjelder forholdet mellom det faktum at Norge oppfattes som en nasjon opptatt av fred, sikkerhet og nedrustning, og det at vi er en betydelig våpeneksportør. Dette spørsmålet blir stilt: Er det en sammenheng her?

Jeg har nå lært meg å svare på det - så godt jeg kan - ved å si at det er ett av mange paradokser. Derfor legger vi vekt på at regimet skal være så strengt som mulig, og gi innsyn. Vi pryder oss med at vi etter sigende skal ha verdens strengeste regime for våpeneksport.

Jeg er derfor glad for at det er en enstemmig komite som står bak denne innstillingen. Jeg vil gi ros til saksordføreren og komiteen for å ha bidratt til det - for annet år på rad. Det er en styrke i de litt vanskelige avveiningene dette gir.

Vi er opptatt av å gi størst mulig innsyn i utførselen av forsvarsmateriell. Stortingsbehandlingen i 2005 viste at det er bred, tverrpolitisk enighet om at det er oppnådd en tilfredsstillende grad av åpenhet. Jeg har merket meg det som er blitt sagt av flere representanter her, og jeg oppfordrer Stortinget til fortsatt å være en pådriver for den type åpenhet. Vi skal gjøre det vi kan for å holde den linjen videre - og ikke slå oss til ro med at vi skal ha kommet i mål.

Som det ble påpekt, inviterte vi - som ytterligere et tiltak - presse og frivillige organisasjoner til å diskutere meldingens innhold da den ble framlagt i juni. Jeg tror det gav - som representanten Valle sa - en dialog og en type innsyn som var riktig for det klimaet.

Når det gjelder Stortingets innsyn i eksporten av forsvarsmateriell, mener Regjeringen at Stortinget skal få tilstrekkelig innsyn gjennom den årlige stortingsmeldingen. Vi vil samtidig videreføre praksisen med å konsultere og informere Stortinget når det gjelder saker av særlig omfang og viktighet.

Det er i dag, vil jeg si, betydelig innsyn i virksomheten til norske eksportører av forsvarsmateriell. Dette er en utvikling som vi ønsker å videreføre. Praktiseringen av økt innsyn vil selvfølgelig måtte skje innenfor rammen av de begrensninger som taushetsplikten ifølge eksportkontroll-loven setter. Regjeringen vurderer samtidig fortløpende i forbindelse med framtidige meldinger muligheten for å gi økt innsyn.

Så har vi en klar målsetting om å arbeide for større åpenhet om internasjonal våpeneksport, og vil i denne sammenheng videreføre en aktiv linje i relevante internasjonale sammenhenger. Regjeringen arbeider bl.a aktivt for at alle land, i likhet med Norge, skal påta seg å publisere årlige nasjonale rapporter om sin forsvarsmaterielleksport.

Flere talere har referert til karakteren av norsk eksport, såkalt A-materiell, til eksporten til NATO-land og til spørsmålet om sluttbrukererklæring. Jeg har ikke mye å legge til utover det. Jeg synes også noen av de dilemmaene vi står overfor, har vært godt belyst i disse innleggene.

Så var bl.a representantene Valle og Larsen inne på dette med hensynet til demokrati og menneskerettigheter i mottakerlandene, og viste til beslutningen høsten 2007 om å oppdatere retningslinjene for UDs behandling av søknader. Den enstemmige presiseringen fra 1997 om at « Utenriksdepartementets vurdering av disse forholdene » - eksport- og forsvarsmateriell - « omfatter en vurdering av en rekke politiske spørsmål, herunder spørsmål knyttet til demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter », er nå tatt inn i retningslinjene.

Så merket jeg meg også det som representanten Larsen sa om at en del av landene på listen kan komme i en spesiell kategori i forhold til disse målene. Det tar vi med tilbake igjen for å se nærmere på.

For ytterligere å styrke den norske innsatsen på eksportkontrollområdet tok UD i januar i år initiativ til opprettelse av et tverrinstitusjonelt samarbeid med Politiets sikkerhetstjeneste, Tollvesenet og Forsvaret. Hensikten her er å drøfte, planlegge og koordinere de enkelte instansers aktivitet for å sikre best mulig eksportkontroll i alle ledd. Og det er jo en del av den økte internasjonale fokuseringen på å holde kontroll med denne type handel.

Det at Norge har lagt fram en årlig nasjonal melding om forsvarsmaterielleksport siden 1996, og siden den gang har styrket åpenheten om norsk eksport betydelig, er et godt utgangspunkt for at vi kan ha en aktiv rolle når det gjelder å få andre land til å gi innsyn i sin eksport. Og vi har som klar målsetting å arbeide for større åpenhet om internasjonal våpeneksport, og vil i denne sammenheng videreføre en aktiv linje i relevante internasjonale sammenhenger.

Jeg kan bekrefte, som det ble nevnt av flere, at 7-landsinitiativet fortsatt er en prioritert målsetting for oss. Vi skal ha en konferanse i februar neste år om nedrustning på det kjernefysiske området, hvor bl.a. USAs tidligere utenriksminister George Schultz vil være til stede. Han har sammen med en rekke tidligere utenriks- og forsvarsministere, bl.a. Henry Kissinger, skrevet en historisk artikkel om behovet for å komme tilbake igjen til en absolutt total atomvåpennedrustning, og jeg er enig med de talerne som her har sagt at det på ingen måte er gårsdagens sak; det er til de grader vår samtids store sak å få til det.

Det er i en tidligere debatt i dag nevnt at vi har et initiativ for nedrustning i NATO, hvor Norge og Tyskland står sammen. Det skal jeg arbeide for - under ikke helt enkle omstendigheter - i Brussel senere denne uken, på utenriksministermøtet.

Så vil jeg til sist gjøre en referanse til et relatert tema, nemlig kampen for forbud mot klaseammunisjon. Representanten Valle sa i en tidligere debatt at over 80 land nå slutter seg til initiativet. Jeg kan fortelle at på det møtet vi planlegger i Wien for oppfølging, får vi deltakelse fra 120 land. Da begynner dette å bli av betydning. Så målet om å få til det vi kaller et realistisk forbud mot klaseammunisjon i 2008, står vi fortsatt ved - og det skal vi arbeide så hardt vi kan for.

*****

For alle øvrige innlegg, se www.stortinget.no