Den norske regjeringen har utpekt nordområdene som sitt viktigste strategiske satsningsområde. Tre faktorer utgjør de viktigste internasjonale drivkreftene bak en slik prioritering: Energi, klima og Russlands sentrale rolle som stor energinasjon. Disse henger nært sammen, og bidrar hver for seg til at nordområdene idag er omfattet med betydelig internasjonal interesse.

Energi. Energi usikkerhet er knyttet til høy pris og økende importavhengighet fra politisk ustabile eller utfordrende land eller regioner. I et diversifiserings- og risikospredningsperspektiv fremstår norsk sokkel og fremveksten av Barentshavet som energiprovins som særlig attraktiv.

I Europakommisjonens rapport An Energy Policy for Europe som ble fremlagt i forrrige uke beskrives nettopp disse utfordringene innen energisektoren: Klimaendringer, importavhengighet og høye priser.

Klima. I Arktis skjer klimaendringene dobbelt så raskt som ellers i verden. Svalbard er et unikt internasjonalt laboratorium for studier av klimaeffekter. ACIA-rapporten har gitt verdifulle innspill. Klimaspørsmål er også høyt prioritert under det norske formannskapet i Arktisk Råd.

Russland. Landets råvarebaserte økonomiske vekst har skapt nye muligheter for samarbeid i nord. I dette bildet stod selvsagt Shtokman sentralt som et praktisk uttrykk for mulighetene for norsk og internasjonalt næringsliv. Beslutningen om ikke å invitere utenlandske selskaper med i utbyggingen av Shtokman innebærer ikke at døren er lukket for næringssamarbeid over landegrensene i nord på energiområdet. Her ligger et stort potensial vi fra norsk side vil søke å samarbeide tett med Russland om. Russerne må kunne overholde sine leveringsforpliktelser til Europa. Dette krever åpenhet og forutsigbarhet i forhold til kjøperlandene og betydelige investeringer i årene som kommer. Som nordmenn forstår vi ressursnasjonalismen. Den lar seg og bør la seg forene med et regime som er åpent for utenlandske investeringer. Dersom det brer seg en oppfatning på russisk side av at utenlandske investeringer representerer et nullsum-spill og ikke vinn-vinn, vil det verken tjene Russland eller Russlands energikunder.

Hva betyr så disse faktorene for det norske internasjonale energiperspektivet?

For det første betyr dette økt internasjonal oppmerksomhet om produksjon og ressurspotensial, kanskje også investeringer, på norsk sokkel. Når prisene er høye og jakten på stabile energiforsyninger intensiveres, fremstår ikke norsk sokkel primært i et solnedgangsperspektiv. Selv om gigantfunnenes tid skulle være forbi, vil kombinasjonen av betydelige olje- og gassressurser, pålitelighet og forutsigbarhet gjøre Norge til en ettertraktet partner for viktige europeiske importland i overskuelig fremtid.

For det andre betyr dette økt internasjonal interesse for nye miljøløsninger og teknologiske nyvinninger på norsk sokkel og innen norsk petroleumsindustri. Det faktum at norsk sokkel fremstår som verdens mest energieffektive og miljøvennlige, er viktig for land som søker å kombinere importavhengighet av hydrokarboner med en progressiv klimapolitikk. Det er her erfaringene og ambisjonene med hensyn til CO2 fangst og lagring spiller inn, og åpner for utvidet teknologieksport og/eller samarbeid med internasjonale aktører. Mulighetene for å produsere olje og gass eller konvertere gass til elektrisitet med CO2 fangst og lagring vil kunne bidra til å forlenge virksomheten på norsk sokkel ved å gjøre den mer sosialt akseptabel både hjemme og ute. Samtidig vil det kunne bli noe lettere for Norge å kombinere rollene som olje- og gassprodusent og pådriver i internasjonalt miljøarbeid, selv om CO2 fangst og lagring foreløpig ikke er noen klar vinnersak verken blant miljøvernere eller i næringslivet.

For det tredje bidrar dagens situasjon til økt fokus på konkurransen mellom internasjonale oljeselskaper om tilgang til nye lete- og produksjonslisenser. Oljeindustrien er for tiden ”opportunity constrained” på grunn av tiltagende ressursnasjonalisme og ”cash rich” på grunn av den høye oljeprisen. Dette gjør at mange av de store internasjonale selskapene opererer i de samme landene og søker å utnytte sine respektiver komparative fordeler.

For det fjerde understreker dagens energisituasjon betydningen av at produsentland og konsumentland fører en tett og god dialog. Denne må være tuftet på erkjennelsen av gjensidig avhengighet. Produsentlandene søker leveringssikkerhet, mens konsumentlandene søker forsyningssikkerhet. Samtidig er åpenhet og transparens viktig både for dialogen og for velfungerende globale energimarkeder. Gitt Norges spesielle stilling i forhold til såvel produsenter som konsumenter, vil vi gjerne bidra til stabilitet og forutsigbarhet. Kanskje kan Norge spille en brobyggerrolle i dette landskapet.