Innlegg i debatten om europaredegjørelsen og frihandelsavtalen med Egypt

Sak 1:

Utenriksminister Jonas Gahr Støres sluttinnlegg i debatten etter ”europaredegjørelsen”:

Jeg vil takke for innleggene og debatten. Formatet må finne sin form, men jeg merker meg at flertallet av dem som holdt innlegg, synes at denne vinklingen var interessant.

Det er ikke slik at man automatisk savner den opphetede EU-striden før 1994, men jeg må si at jeg savner salen fra før 1994. Når det var debatt om EU da, var det aldri tom sal. Det var full sal, det var ganske godt trykk i alle losjer, og man hadde demokratiet i full utøvelse her i Stortinget. Det er jo ikke annet å vente enn at det har endret seg.

Når det gjelder formatet på denne redegjørelsen, tok jeg det opp med EØS-utvalget i forrige uke for å lufte en del tanker, og jeg følte at jeg fikk noen veiledende råd der. Det jeg tror vi må prøve å finne en form på – dette er noe som Presidentskapet og komiteen må gi oss innspill på – er om det skal være et sammenfall mellom det vi gjør i den komiteen, og det vi gjør her. For jeg oppfatter at det vi gjør i denne komiteen, er å ha ganske detaljerte gjennomganger av enkeltsaker og hvordan Norge vurderer dem, og får tilbakemeldinger.

Jeg ser her i salen nå at det er omtrent de samme medlemmene som jeg møtte i komiteen i forrige uke. Det burde være interessant, tror jeg, å prøve å løfte debatten litt når vi først møter i åpen sal – og slik sett ikke bare snakker til hverandre, men også snakker til en bredere offentlighet – selv om, som representanten Høybråten sa, referatene fra møtene i den komiteen nå er offentlige. Jeg er fullt åpen for, og Regjeringen er søkende på, å finne form og innretning.

Så noen få kommenterer til interessante betraktninger fra partiene. Jeg mener representanten Bjørnstad er ved noe av poenget, som jeg også prøvde å få med, dilemmaet i Europa mellom behovet for overnasjonalitet for å løse problemer og problemet med å få forankring i demokratiet for de løsningene. Der er det helt åpenbart, som jeg også sa: Det er i medlemslandene, hos folk, at det ligger både bremse og akselerasjon for hvordan samarbeidet kan utvikle seg. Forslaget fra kommisjonær Wahlstrøm om støtte til litt bredere stiftelser er interessant. Under et besøk i Tyskland ble jeg kjent med det Tyskland har som system, nemlig at de store partifraksjonene får støtte til omfattende stiftelser som de leder, Konrad-Adenauer-Stiftung, Ebert Stiftung osv., en ganske utførlig offentlig støtte til å holde de nettverkene ved like. Det er interessant på et europeisk nivå.

Til representanten Høglund vil jeg si et par ting som svar på hans spørsmål. Når det gjelder Schengen-visum, tok Norge klart til motmæle mot den nesten doblingen av den prisen. Det er blitt dyrere på grunn av disse biometripassene, og man følger da den politikken at det skal være kostnaden med å få et pass som avgjør prisen for å få det. Vi håper det går i riktig retning.

Når det gjelder Kola, kan jeg ikke bruke mye tid på det nå annet enn å si at det er et internasjonalt partnerskap som må løse det veldig alvorlige problemet med uforsvarlig lagring av kjernefysisk brensel. Vi må holde framdrift i det partnerskapet, være utålmodige. Statsministeren vil selvfølgelig ta dette opp under sine samtaler både i Murmansk, Moskva og St. Petersburg. Det er britene som har ansvaret for selve transporten og lagringen av dette avfallet. Vi må holde dem motivert og inne. At et slikt kart ikke gjøres tilgjengelig for oss, er problematisk, og det må vi arbeide med hele veien. Men det er i hvert fall en forbedring at det nå kommer bedre kart, som russiske myndigheter også kan bruke når de tross alt må ta et hovedansvar for hvordan de rydder opp.

Ellers synes jeg det var oppløftende å høre Fremskrittspartiets positive vurdering av synet på et tyrkisk medlemskap. Jeg tror det er holdninger som det er viktig at Norge har. Det kan, som representanten Høglund sa, ikke forenkles til landbruk eller migrasjon. Det er et stort sivilisasjonsspørsmål hvordan Europa her vil innrette seg.

Representanten Vallersnes ytret ønske om å få litt mer oversikt over dette med démarcher. Det kan være interessant om vi kan systematisere det litt og komme tilbake til Stortinget på egnet måte for å dele informasjonen, for den kommer jo forløpende, og en kan ofte kanskje ha behov for å få en oppsummering.

Til representanten Jacobsen vil jeg bare knytte en bemerkning. Når han reflekterer rundt regionenes Europa og hans erfaringer fra Spania, er det noe av det samme med nordområdene som med den regionen, Barentssamarbeidet, som vi må forsøke å skrive inn i regionenes Europa og trekke ut – ikke minst å få tak i – ressurser.

Når det gjelder Laval- og Vaxholm-saken, er det slik, som jeg omtalte i forrige uke i EØS-utvalget, at generaladvokaten i EU nå har gitt en klar uttalelse om rett til kollektiv arbeidskamp når formålet ikke er å prøve å vri handel, men å beskytte oppnådde rettigheter. Det er viktig, og spilleautomatdommen er viktig. Det er viktige eksempler på gjennomslag for verdier som vi er opptatt av.

Jeg merker meg representanten Høybråtens syn. Næringsministeren gav en omfattende presentasjon i forrige uke av status, som EØS-utvalget var tilfreds med. Jeg tror bare jeg vil si at når vi ikke har valgt å gi en redegjørelse, er det av respekt for at over 100 forskjellige høringsuttalelser har kommet inn. Det har kommet noen flere fra samme type aktør, men i hvert fall er det en 60–70 ulike. Vi bearbeider dem nå. I tillegg til det næringsministeren var inne på i forrige uke, kan representanten være trygg på at vi kommer bredt tilbake til den saken her i Stortinget på en inkluderende måte.

Til sist vil jeg si at det er klart at Norge som et demokrati, en innvevd stat i Europa, må ha ambisjoner for europapolitikken. Det mener jeg vi har gjennom stortingsmeldingen, komiteens innstilling, behandlingen her og de innlegg som er kommet til uttrykk. Men som utenriksminister vil jeg si at vi ikke skal ha noen illusjoner. Vi skal i hvert fall ikke drømme oss inn i en situasjon hvor det å ha ambisjoner i seg selv gir oss påvirkning i et fellesskap vi har valgt ikke å være medlem av.

Jeg har gjort mange positive erfaringer gjennom de 18 måneder jeg har hatt dette ansvaret, med at vi blir lyttet til, vi blir hørt, og vi får tilgang, men vi er ikke medlem. Vi har ikke stemmerett, og vi er altså egentlig, sånn sett, i beste fall nr. 28, selv om vi i mange sammenhenger kan komme høyere opp fordi vi har interessante saker å bidra med. Men det er ikke annet å gjøre enn å stå tidlig opp og legge seg sent, og jobbe med dette. Jeg slutter meg til representanten Samuelsens syn om at vi får det meget arbeidsomt, men også spennende. 

*****

 

Sak 3:

Innstilling fra utenrikskomiteen om samtykke til ratifikasjon av en frihandelsavtale mellom Efta-statene og Den arabiske republikken Egypt og en bilateral landbruksavtale mellom Egypt og Norge, begge av 27. januar 2007 (Innst. S. nr. 234 (2006-2007), jf. St.prp. nr. 62 (2006-2007))

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (innlegg):

Dette er ikke for å ta til motmæle, tvert imot, det er bare for å understreke at Regjeringen legger vekt på det som både saksordføreren og andre talere her la vekt på, nemlig frihandelsavtaler.

Det kompliserende elementet er jo at vi ønsker en global WTO-avtale. Jeg vil igjen si i denne sal at vær beredt på at det kan komme veldig fort hvis det nå blir akselerasjon inn mot slutten av denne måneden. Vi kan ikke straffe manglende fremdrift ved å si at Norge ikke er for frihandelsavtaler. Vi må være med på den samme utviklingen, og vi må strategisk velge ut de områdene hvor vi kan bruke det virkemiddelet. Det gjør vi, noe dette er en illustrasjon på. Jeg hadde bl.a. anledning til å snakke om denne avtalen med den egyptiske utenriksministeren da jeg møtte ham tidlig i april.

Så er det jo slik, som representanten Svein Roald Hansen sier, at det blir liten oppmerksomhet om disse avtalene. Det kan man kanskje forstå ut fra deres teknikalitet, men dette er veldig viktige avtaler for å knytte bånd med andre land. Hvis vi skriver oss inn i alle analysene om at handel er noe av det viktigste for å få til utvikling, ser vi at disse avtalene er viktige både for demokratiutvikling, handel og velferdsutvikling, som man her var inne på.

Jeg tror man ikke skal undervurdere hvor attraktive vi er som partnere i slike avtaler. Jeg skal bare minne om et tall som jeg hørte her for ikke lenge siden, at Norges kjøpekraft tilsvarer 11 millioner italienere. Da får man et bilde på at det å få slike avtaler med oss, også er interessant. Det er alltid gjensidig avhengighet i de avtalene. Så det vier vi stor oppmerksomhet. Det er en arbeidsdeling mellom Utenriksdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet her, men jeg kan forsikre representanten Høglund om at det vil bli satt nok ressurser inn på å gjennomføre de store forhandlingene som nå kommer, med den kvalitet vi ønsker. 

*****

For alle innleggene under disse og andre saker 4. juni 2007 se Stortingets nettsider.