Halvårlig redegjørelse for Stortinget om viktige EU- og EØS-saker

Sjekkes mot fremføring

President,

Denne redegjørelsen er en oppfølgning av Stortingets anmodning i Innst.S.nr.114 (2006-2007) – med referanse til Dokument nr.8:105 (2005-2006) hvor det anmodes ”om at Stortinget må få mulighet til åpen debatt om større og prinsipielle EU/EØS-saker”, og Regjeringen bes ”avholde halvårlige redegjørelser for Stortinget om viktige EU/EØS-saker”.

Jeg verdsetter denne anledningen, President. Kanskje med unntak av noen deler av den årlige utenrikspolitiske redegjørelsen, så har vi ikke hatt en egnet ramme til å vurdere bredere europapolitiske utviklingstrekk. Jeg er glad for at alle, uavhengig av syn på både EU og EØS, har ønsket dette.

Vi har andre fora i dette hus der vi drøfter en lang rekke konkrete saker, særlig knyttet til EØS og strømmen av rettsakter. I denne redegjørelsen vil jeg legge vekt på å gi en bredere vurdering av viktige utviklingstrekk i EU. Det kan være en fare at alle enkeltsakene kan ta overhånd, at vi som står utenfor EU mister grepet på helheten. Hvor går EU? Hvor går Europa – som nå i økende grad er sammenfallende med EU geografisk – og som i enda større grad fremstår som sammenfallende med Europa politisk?

Det finnes ikke et fasitsvar på slike spørsmål. Men vi må stille dem og åpne for debatt og refleksjon om hva de betyr for Norge. Slike debatter – to av dem i året – vil bidra til Regjeringens og Stortingets felles mål om større åpenhet, økt engasjement og dialog om europapolitiske spørsmål.

President,

Norge er ikke medlem av EU og det er i dag ikke aktuelt å sette medlemskapsspørsmålet på dagsorden. Utviklingen i EU-samarbeidet griper inn i ”stadig flere sider av det norske samfunnet”, slik Stortinget har understreket.

Det er en funksjon av vår tilknytning til EU gjennom EØS og Schengen. Det er en funksjon av EUs rolle globalt. Og det er, om jeg får si det slik; en funksjon av Norges geografi, Norges naboskap, Norges handel, nordmenns reisemønster og det grunnleggende forhold at vi er dypt forankret i det samme kultur- og verdigrunnlag. Vårt forhold til EU er derfor vårt nærmeste globaliseringsprosjekt.

I Innst.S.nr.115 (2006-2007) sier en enstemmig utenrikskomité (sitat) at ”EU har spilt en viktig, stabiliserende rolle i Europa og (…) bidratt til økonomisk utvikling og mellomfolkelig kontakt”. Komiteen ”registrerer samtidig at et tettere samarbeid blant EU-landene vil kunne være en utfordring for nærstående ikke-medlemsland som Norge” (sitat slutt).

Vi har altså vår tilknytning gjennom EØS og Schengen, i tillegg til de tusener av bånd som knytter oss til EUs medlemsland og folk. Regjeringen har vært tydelig på dette: Vi må tenke og jobbe mer strategisk i vårt forhold til EU og medlemslandene, og vi bør prioritere bedre mellom de saker vi velger å forfølge.

Dette er et politisk viktig arbeid, for Regjering, for Storting og også for hele det sivile samfunn i Norge. Dette handler om økt bevisstgjøring, tydeligere prioriteringer, et mer strategisk fokus – men også: Norges gjenkjennelighet.

President,

Til tross for sitt regelverk og grunnleggende tekster, er utviklingen av EU i stor grad avhengig av utviklingen i de enkelte medlemsland. Dette er ikke noe nytt, men det er verdt å minne om, for vi ser det tydelig nå.

Og det understreker ett av hovedbudskapene for Regjeringen i denne redegjørelsen: Parallelt med godt arbeid inn mot de viktigste EU-institusjonene, må vi følge mer aktivt opp vår europapolitikk bilateralt overfor hovedstedene i EU-land – fra Lisboa til Ljubljana, fra Roma til Riga, fra Stockholm til Sofia og de 21 andre. Det er tydeligere tegn til ulike bilaterale nettverk. Det er også naturlig når EU nå er 27 og ikke 12 eller 15.

Og det er ikke noe i veien for at også vi både forstår og jobber oss inn mot slike nettverk – der vi har noe å gi, og der vi har noe å hente.

Poenget mitt her er dette: Det er medlemslandene som til en hver tid setter grenser for, gir handlingsrom til og angir retning til den videre utviklingen av EU-samarbeidet. Det er fra landenes politiske mosaikker at nye initiativ må hente sine farger, sin fuge og sin næring, og det er fra det samme mangfoldet at politiske prosjekter kan stoppe opp. For noen kan det virke frustrerende. Men slik er demokratiet – og derfor er det en del av Europas styrke.

Dette må vi analysere grundigere og forstå bedre, for å se hvordan politiske trender kan slå ut i nye retninger for EU.

Og skal vi påvirke, så må vi inn tidlig og jobbe med – eller mot – slike retninger, særlig når det gjelder de interessefelt vi har øverst på vår agenda – som forvaltning av naturressurser, fisk, energi, klima, miljøvern eller forskning, som noen eksempler – eller ta migrasjon, som utfordrer hele Europa på ulikt vis.

Og det andre poenget, som jeg allerede har berørt, er dette: Det skjer en bilateralisering internt i EU, det vil si tettere samarbeid mellom land, to eller flere. Det er interessant å se hvordan de ulike nordiske land ved inntreden i EU, regnet med et redusert behov for bilaterale utenriksstasjoner. Erfaringen så langt har nærmest vist det motsatte. Behovet har økt – nettopp som følge av økt bilateralisering av EU, under en felles EU-paraply. Og mens vi kunne observere de nye nordiske EU-landene tidlig i medlemskapet var varsomme med å inngå allianser, så skjer det mer aktivt nå.

Med andre ord: Vi må se hva de enkelte medlemsland gjør og lytte til hva de tenker. Vi må velge de riktige sakene å fremme overfor enkeltland, og overfor formannskapet. Systematikken og strategiene omkring dette må bli bedre. Vi må spørre oss selv: Hva kan vi oppnå når dette landet overtar formannskapet, eller tar ledelsen i en allianse på et saksområde? Hvor, hvordan og når kan vi best påvirke?

Portugal overtar formannskapet 1. juli. Portugal har jurisdiksjon over 50 prosent av EUs havområder. Med Portugal har vi en rekke interesser tradisjonelt til felles – hav og kyst, fiskeriforvaltning, eksport/import av fisk, sjøfart, det transatlantiske fokus – ønsket om å videreutvikle båndene til Afrika og til Latin-Amerika og et engasjement for fred i Midtøsten. Vi merker et tettere fellesskap med Portugal, også som følge av at Norge i mange år har bidratt til utjevningsprogrammer. Disse båndene har farget Statsministerens samtaler med Portugals statsminister under besøket til Lisboa i forrige måned, og jeg følger opp under mitt besøk til samme hovedstad i juli.

I vår kontakt med det tyske formannskapet har vi satt et tydelig fokus på energi, energisikkerhet og nordområdene. Vi har hatt tett kontakt med Tyskland på alle nivåer det siste halve året. Utenriksminister Steinmeier besøkte Oslo og Hammerfest før formannskapet, og han blir med meg til Tromsø og Svalbard i august for å se videre på et forsterket norsk-tysk og europeisk samarbeid, innenfor energi, forskning, utvikling og klima. Nettverkene videreutvikles og kontaktene fordypes.

På samme måte søker vi fordypning med utvalgte EU-land på områder der vi har gjensidighet å utvikle. Med de nordiske landene selvfølgelig, men også med de etablerte landene og med de nye, der så mye ligger til rette som følge av våre bidrag gjennom finansieringsmekanismene.

President,

Vi har en lang rekke tallstørrelser som reflekterer våre bånd til EU og EU-landene – fra handel til studenter, fra gasseksport til investert kapital, fra forskere til turister og kunstnere. Jeg skal ikke liste tallstørrelsene i detalj.

Poenget med våre viktigste avtaler med EU, er at de skal gi alle disse bånd og kontaktpunkter en ramme og mest mulig like betingelser for samarbeid, konkurranse og rettsvern. Fordi vi er en rettsstat og fordi vi ønsker at det skal gjelde like spilleregler for alle i Norge, tar vi den grunnholdningen ut og ønsker oss det samme i Europa.

Regjeringen mener at EØS-avtalen har tjent og tjener Norge godt. Hvert døgn i året, hver time i døgnet, sikrer den norske aktører forutsigbare, like og praktiske rammevilkår for eksport, import og en lang rekke andre virksomheter i det store EØS-området.

Men – vi opplever også utfordringer: Markedsadgangen for enkelte norske eksportprodukter er ikke tilfredsstillende. Her har myndighetene og næringslivet et felles ansvar i å påvirke EU til å avvikle tiltak som virker begrensende på samhandelen. Jeg tenker spesielt på de begrensninger EU legger på import av norsk laks og ørret.

Gjennom vårt Schengen-medlemskap er vi tilknyttet viktige deler av EUs samarbeid innenfor justis- og innenrikssakene. Også dette samarbeidet har tjent Norge godt. Her har vi en arena hvor Norge har betydning på områder som er viktige for EU, og hvor vi handler i fellesskap med EU for å sikre en effektiv og forsvarlig kontroll med de ytre grenser.

Det er altså etter forholdene sterke avtaler. Men de har én strukturell politisk svakhet: De er veldig fokusert på enkeltsaker, på rettsakter – viktige nok – men de fanger ikke uten videre opp den politiske utviklingen. De får ikke med seg det stadig mer omfattende samarbeidet på området utenfor det indre markedet, samarbeid som ikke er traktatregulert på samme måte som markedet.

Vi er i utgangspunktet ikke med på dette, og det er ikke mer enn rimelig siden vi står utenfor. Men siden vi så automatisk er koblet på det indre markedet, må vi ikke forledes til å tro at det samme gjelder for de bredere politiske prosessene. De må vi i økende grad oppsøke selv, bruke tid til å forstå, og søke nye veier for å påvirke der det er ønskelig og mulig.

President,

Hvilke trender er så toneangivende for den videre utviklingen innen EU i dag? I hvilken retning går EU-samarbeidet?

Dette er en krevende vurdering, for EUs retning er løpende under utvikling. Bildet jeg gir i dag er preget av at Norge står utenfor og ser inn. Jeg vil ikke gi inntrykk av noe annet.   

I mars i år ble 50-årsjubileet for Roma-traktaten storstilt feiret og europadagen – Schumandagen – ble markert 9. mai. Fra Schumans visjoner i sin tale i mai 1950 om industribånd som stabiliserer, har EF/EU gjennom et halvt århundre vært gjenstand for et prosjekt i politisk nytenkning, organisering og styring i fellesskap. Økende gjensidig avhengighet har bygget og styrket fellesskapet.

EUs historie handler om utviklingen av et styringssystem på europeisk plan, med globale konsekvenser. Hovedvekten ble lagt på økonomisk samarbeid, med et uttalt fredspolitisk mål, en stor politisk visjon.

Så har vi med årene sett at så godt som alle typer spørsmål har fått sin plass på EUs agenda. Behovet for å finne felles løsninger på store overgripende spørsmål, har alltid vært en drivkraft for dette samarbeidet. Det som har fortonet seg som kriser har skapt gjennombrudd, nye sprang og bidratt til å drive frem EUs utvikling, utvidelser og økt integrasjon – og dette på samme tid.

I de senere årene har vi sett hvordan for eksempel energi har tatt veien til toppen av den politiske dagsorden. Utvikling av en felles energipolitikk har lenge stått på dagsorden – men dette skjøt ny fart da energiprisene steg, og ikke minst da Russland stanset forsyninger til Ukraina og Hviterussland. Leder etter leder sier det samme; energi er på toppen av den politiske dagsorden. Dette gir Norge muligheter og utfordringer.

Så har vi økt erkjennelse av behovet for å håndtere klimaendringene – et annet område som starter i de enkelte medlemsland og så tar veien til fellesskapets institusjoner – samarbeid innen EU på dette området vokser frem, og EU har ambisjoner om å gå i front.

EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid – som først og fremst er et mellomstatlig samarbeid – har utviklet seg sterkt de siste 10-15 årene. Krigene og konfliktene på Vest-Balkan har på mange vis fungert som en utenrikspolitisk prøvestein for EU, og bidratt til en erkjennelse av at felles satsing er nødvendig og at god samkjøring også kan gi resultater.

Et annet område er EUs rolle innen global fattigdomsbekjempelse og engasjement i freds- og forsoningsprosesser.

Gradvis har EU også påtatt seg ikke mindre enn 16 militære og sivile kriseoperasjoner i ulike deler av verden. Dramatiske hendelser som terrorangrepene i Europa etter 11. september har forsterket samkjøring av tiltak mot terror og internasjonal kriminalitet.  

Men – EU snakker ikke alltid med én stemme, i alle saker internasjonalt. To av EUs medlemmer har fast plass i FNs sikkerhetsråd. Innenfor en global agenda har EU-land, som Storbritannia og Frankrike, som regel to roller; én alene og én via EU. Det oppfattes fortsatt ikke slik at man kan ta telefonen og ringe ett telefonnummer til Europa, som Henry Kissinger etterlyste i en ofte sitert formulering. Per i dag tilsvarer ikke EUs rolle på den utenrikspolitiske arena organisasjonens økonomiske rolle globalt. Uenigheten om Irak viste dette. Samtidig bidro denne krisen til en bredere intern diskusjon om behovet for å stå samlet i utenrikspolitikken.

Det tyske formannskapet har sammen med det kommende portugisiske og slovenske, satt styrking av de transatlantiske bånd som et viktig mål. Dette har bred oppslutning i EU, ikke minst blant flere av de nye medlemslandene. Med en ny regjering i Frankrike som har dette som uttalt mål, er det mye som tyder på at vi kan vente økt fokus fra EU på samarbeid med USA, særlig når Europa forbereder seg på å møte en ny amerikansk administrasjon.

Et forsterket fokus på forholdet Europa-USA er en utvikling Norge bør hilse velkommen. Vi – som har vår alliansetilhørighet i NATO, og som ser båndene over Atlanterhavet som en sikkerhetspolitisk bunnplanke – og som samtidig har så mange politiske, økonomiske og kulturelle bånd til Europa – vi er veldig lite tjent med dypere rifter mellom USA og EU.

President,

I dag utgjør forholdet til en annen voksende stormakt og nabo – Russland – en utfordring. Det går ikke én uke uten at et emne i vårt forhold til Russland dominerer agendaen; atomlagre på Kolahalvøya, nedrustningsavtalene, fiskeriforvaltning, samhandel over grensen, våre nærområder i nord, Russlands vekslende relasjoner til sine naboland.

Flere EU-land ser Russland som en strategisk partner. Andre medlemsland opplever sterk avhengighet av russiske energileveranser som problematisk. Russland leverer i dag over en tredjedel av EUs gassbehov. Det er over 80 prosent av Russlands eksport av gass. Selvfølgelig er EU avhengig av Russland, men det er viktig å fremheve at avhengigheten går begge veier – at Russland også er avhengig av EU som marked.

Vi må ha blikk for proporsjonene her: Europa er ikke tjent med et svakt Russland, et Russland i oppløsning. Siden 1990-tallet har et bredt samarbeid utviklet seg mellom EU og Russland, kontaktnettet har vokst i bredde og dybde, blant annet forankret i den nåværende partnerskaps- og samarbeidsavtalen. Det er positivt. St. Petersburg er ikke en by ”på den andre siden”. Den vokser frem som en kraftfull europeisk kystby ved Østersjøen.

Like fullt er det tydelige tegn på et kjøligere klima mellom EU og Russland, slik det er mellom USA og Russland, og retorikken tilspisses.

Toppmøtet mellom EU og Russland i Samara 18. mai i år bidro ikke til enighet om rammene for en ny partnerskapsavtale. EU sto samlet i Samara om de nye medlemslands utfordringer, og det er fortsatt medlemsland som ikke ønsker fremdrift i avtalen blant annet på grunn av vanskeligheter med eksport av kjøtt fra Polen og problemer med leveranser av olje fra Russland til et raffineri i Litauen. Ja, gjennomgående ser vi flere tegn på spenning og kimer til konflikter mellom Russland og land som tidligere lå i den sovjetiske sfæren. Vi så det sist i forholdet mellom Estland og Russland.

Det er avgjørende at både EU og USA – og Norge hører helt naturlig med her – viser fasthet om viktige prinsipper knyttet til demokrati, rettsstat, sivile samfunn – og om medias rolle i det globale samfunn, som for øvrig er tema for en større internasjonal konferanse i Oslo i dag og i morgen.

Russland er et begynnende demokrati i skjør utvikling. Nå testes dette demokratiet for åpen, internasjonal scene ettersom det stunder mot valg. Og aldri testes et demokrati mer grundig enn når det gjelder respekten for velgernes rett til fritt og trygt å få sagt sitt. Her er flere tegn urovekkende og det må vi si i fra om.

Samtidig trenger vi samarbeidet med Russland, blant annet for å finne varige løsninger på spørsmål så varierte som fremtidig status for Kosovo og det iranske atomprogrammet – og ikke minst klima. Og vi, som er nabo, har grunnleggende interesse i at samarbeidet mellom EU og Russland utvikles i positiv retning.

*****

Tradisjonelt sett lå Norge strategisk plassert med USA som nærmeste allierte og med Sovjetunionen, senere Russland, som nærmeste nabo – i et ganske fast, forutsigbart og oversiktlig landskap, om enn kjølig. I dag er landskapet annerledes, og på mange måter kan vi se et triangel EU – Russland – USA, som gir nye perspektiver og utfordringer for ivaretakelsen av norske interesser. På samme måte som EU – og i vårt fellesskap med EU – har Norge utfordringer overfor Russland knyttet til temaer som visumspørsmål og fiskeeksport – eller annen mateksport. Vår visumavtale med Russland er for eksempel modellert etter Schengen.

Men samtidig har vi områder som er unike for Norge. Vi eier og forvalter torsken i Barentshavet sammen og Europa er markedet. Vi har et naboskap langs en avklart landegrense og en uavklart havgrense. Så har vi energiforsyning og energisikkerhet, hvor Norge sammen med Russland, som nevnt, dekker store deler av EUs behov når det gjelder gass.

Men her er det en viktig forskjell. Vi leverer begge gass, men Norge gjør det som ”en leverandør fra innsiden” – fordi vi er en del av EØS-avtalen. Vi har gjennomført all EUs energilovgivning i norsk rett – i motsetning til flere EU-land – og det er et forhold verdt å minne om overfor EUs representanter.

Mitt poeng er her – at vår EØS-tilhørighet, med de forpliktelsene dette medfører, ikke svekker vår posisjon som energileverandør. Tvert i mot vil jeg mene at den styrker denne posisjonen, fordi den bidrar til den forutsigbarheten og langsiktigheten som er et så viktig kjennetegn ved Norge som energileverandør. Europa vet at Norge ikke politiserer salg av gass. Det styrker Norge.

Fra norsk side er det et overordnet mål å trekke Russland med i alt samarbeid – på alle områder – og å samarbeide med Russland i vårt nærområde og internasjonalt. Russland er nå en mer selvbevisst aktør, en energistormakt, som internasjonaliserer sitt næringsliv. Men vi behøver ikke se på alt dette som ”alarmerende trekk” og med ”kald krigs refleks”.

Reflekser er ikke å forakte, men refleksjon er et bedre virkemiddel. Vi skal vise en gjenkjennelig norsk utenrikspolitikk overfor vår nabo i nord, om energispørsmål, om fiskeressurser, næringsliv, forskning og utvikling, om klimautfordringene og om menneskerettigheter og ytringsfrihet.

Norges russlandskompetanse er stor – og mange EU-land har nytte av våre analyser og vurderinger. Den ligger til grunn for statsminister Stoltenbergs program og samtaler i Murmansk, Moskva og St. Petersburg senere denne uken.

*****

Alt dette er forhold som er dypt reflektert i Regjeringens nordområdesatsing, og nordområdepolitikken er således en integrert del av europapolitikken. Sentralt står forholdet til Russland, som vi har diskutert flere ganger i denne sal de siste månedene. Men det er også avgjørende hvordan vi skaper bredere interessefelleskap med europeiske partnere i nord.

Å bevisstgjøre og utvikle slike interessefellesskap er viktig for oss og noe Regjeringen arbeider målrettet for. Ikke minst i forhold til våre nærmeste naboer. Det pågår nå en refleksjon om det som kan kalles ”samarbeidsarkitekturen” i nord, blant annet stimulert av EUs nordlige dimensjon der Russland, Island og Norge er med. EU trekkes mellom fokus mot nord, sør, øst og vest. Det vil alltid være en slags konkurranse om oppmerksomheten. Vi må bidra til å holde fokus rettet mot nord.

Vi må gjøre det i nært samarbeid med våre nordiske naboer. Jeg tror, President, på en revitalisering av nordisk samarbeid, forutsatt at vi er rede til å gå nye veier og forutsatt at vi evner samspillet med EU.

Vi må ha våkent blikk for å videreutvikle et samarbeid av mer sikkerhetspolitisk karakter, som følge av nye politiske realiteter i nord. Dette er utfordringer knyttet til forhold som miljø, klima, transport, ressursforvaltning og produksjon, menneskelig samkvem over grensene. Det er tema i kategorien ”myk sikkerhet”.

Samarbeidsavtalen med Island undertegnet i april er ett eksempel. Norge, Danmark og Island har som kyststater engasjert seg her etter at USA forlot basen på Keflavik. Likeledes har Norge rom for fordypet samarbeid med Sverige og Finland, de tre naboene på den skandinaviske halvøy. I forrige uke fant det for første gang sted et utenriksministermøte mellom oss tre – supplert av statssekretærer fra de tre lands forsvarsdepartementer. Våre forsvarsmyndigheter jobber tettere sammen, særlig mellom Norge og Sverige.

Og utenrikspolitisk ser vi at vi har et økende antall område av felles interesser – fra forholdet til Russland i nord, til næringsutvikling i nord, til miljø og klimautfordringer, liketil vår felles deltakelse i EUs Battle Groups – og enda et skritt videre – til tettere samarbeid i internasjonale militære operasjoner, som i Afghanistan.

Våre samtaler vil fortsette. Og fordi det her er EU-land og NATO-land som møtes, har samarbeidet betydning utover oss selv. Derfor hører denne omtalen hjemme i redegjørelsen om EUs utvikling.

President,

EUs dagsorden endres og utvides kontinuerlig. Medlemslandene samarbeider på flere og flere politikkområder. Det er verdt å merke seg at neste år vil være det første året i EUs historie der mindre enn 50 prosent av midlene går til landbrukspolitikk og strukturfond. I stedet kanaliseres en større del av midlene til nye innsatsområder.

Fokus på nye områder har også gjort at man har sett fremveksten av nye arbeidsformer, mer bruk av mellomstatlige samarbeidsformer og at man i større grad legger vekt på sektorovergripende strategier.

Vi ser dette for eksempel på det økonomiske området, med Lisboa-strategien som favner økonomisk politikk, sosial politikk og miljøpolitikk, eller innen sysselsetting med Luxembourg-prosessen, eller samarbeidet om finanspolitikken. Og i EUs globale arbeid der virkemidlene på de utenrikspolitiske, handels-, utviklings- og justispolitiske områder anvendes sammen – nettopp for å møte mer komplekse utfordringer. Dette må vi ta inn over oss fra norsk side.

Parallelt med kryssende nettverk mellom regjeringer utvikles tettere forbindelser og nettverk mellom nasjonale parlamenter, lokale og regionale forvaltningsnivåer, og ikke minst mellom organisasjoner, forskningsinstitusjoner og miljøer i det sivile samfunn, på kryss og tvers av landegrenser i EU.

Gradvis endrer slike nettverk Europa, politisk og kulturelt. Kanskje er dette noe av det vi må vie aller størst oppmerksomhet fremover, fra Regjeringens side og fra Stortingets side. – Men også fra alle andre aktører i Norge med kontakter i Europa.

Vi må erkjenne at dette er krevende. For i dette nye store EU varierer alliansene og båndenes karakter og styrke fra sak til sak. Det er ikke bare enkelt for Norge – fra utsiden – å ivareta sine interesser i dette europeiske bildet, med komplekse og ofte mer uoversiktlige samarbeidsmønstre, nye strømninger og større mangfold.

Samtidig må vi fokusere på mulighetene, fordi det som etterspørres oftere nå, er hva og hvem som kan bidra til løsninger, og ikke den eksakte statusen til hvert enkelt land. Men utnytter vi dette godt nok? Kan vi tenke enda mer strategisk her? Ja, jeg tror det, President.

Og la oss ikke glemme: Fortsatt må Norge jobbe godt overfor Kommisjonen – og Europaparlamentet – som på sin side har fått økt innflytelse gjennom medbestemmelsesprosedyrer på flere felt og et aktivt engasjement i utenrikspolitikken. Dette vektlegger vi gjennom arbeidet ved vår EU-delegasjon, og jeg merker meg at flere av partiene på Stortinget utviser større aktivitet i forhold til Europaparlamentet. Dette er positivt.

President,

I en artikkel i internasjonal presse i november i fjor skrev min kollega Carl Bildt om betydningen av pluralisme og at land som går inn i EU ikke blir absorbert eller oppslukt av EU. Disse nye medlemmene tilfører Europa noe, de styrker EU. Utvidelser stabiliserer, i følge Bildt. Det er et interessant perspektiv.

Utvidelsene av EU bidrar til en stabilitetssone i Europa. På sett og vis er dette ”disiplinerende”. EU representerer en type ”soft power” – myk makt – som er eneste reelle virkemiddel i Europa i dag, makt som skaper bånd, som sikrer. Ja, denne ”myke makten” kan være formidabel, særlig når vi så tydelig ser at den ”harde makten”, den militære, fortsatt er viktig for å avskrekke, men ikke er rett metode for å bygge sikkerhet og skape utvikling. Særlig i de nye medlemslandene, og ganske særlig på det urolige Balkan.

Utfordringen består i å legge forholdene til rette slik at den myke makten kan komme til anvendelse – det vil si kraften i perspektivet om EU-medlemskap, støtte til reformer, utveksling av studenter, massiv overføring av erfaring og kompetanse – alt dette som kan bygge nye rettsstater, nye demokratier.

Vi glemmer det for lett, President, det store løftet som ligger i EUs utvidelse. 12 stater er nå integrert i det som i et større perspektiv fremstår som en historisk forankring i demokrati, markedsøkonomi og rettsstat. Overføringen av ressurser fra vest mot øst i EU – og her er vi med, gjennom våre programmer – er vår tids politiske versjon av Marshall-hjelpen.

Hvordan skal et slikt mangfoldig og utvidet EU fungere?

Det tyske formannskapet har som mål å forhandle frem en enighet om et veikart videre, for det som vel kanskje vil bli kalt en ”tilleggstraktat” og ikke en ny ”forfatningstraktat”.

Det er bred enighet blant medlemslandene om hvor påkrevd det er – som et minimum – å foreta institusjonelle endringer, som kan gi en mer effektiv beslutningsstruktur med 27 medlemsland rundt bordet, hvor dagsorden blir stadig lengre. Enighet om slike institusjonelle reformer er også en forutsetning for videre utvidelse av EU.

 

Det er nå en ny giv i dette arbeidet, og det vil bli det dominerende tema under EUs toppmøte senere denne måneden. Her spiller Tysklands forbundskansler en ledende rolle i å forhandle frem enighet. Frankrikes nye president har varslet at han ikke ser behov for en ny folkeavstemning, forutsatt at traktaten er mindre omfattende enn forslaget som ble nedstemt for over et år siden. Statsminister Blair har varslet en tilsvarende holdning.

Vi kan vanskelig spå utfallet, men flere analyser peker i retning av at det kan bli enighet om en mindre omfattende avtale. Grunnlovsmessige trekk og symbolikk som gir assosiasjoner til EU som en statsdannelse, er foreslått strøket. Konklusjonen kan bli en institusjonell – kall det ”opprydning” – samtidig med en styrking av fellesorganer i form av blant annet innføring av EU-president og EU-utenriksminister med sete i både Rådet og Kommisjonen.

I tillegg kan det komme vedtak om felles satsing innen klima og energi og tettere samarbeid om justis- og innenrikspolitikk. Og dessuten en diskusjon om hvor mye som skal inkluderes av sosiale rettigheter, og eventuelt også forsøk på å gjenåpne diskusjonen om fordeling av vektstemmer i Rådet. Alle disse store spørsmål vil bli behandlet på toppmøtet 21.-22. juni, og målet er at det gis et mandat for videre forhandlinger i en regjeringskonferanse (IGC) til høsten.

President,

Historisk har utvidelsene alltid gått hånd i hånd med videre fordypning. Det har ikke vært noe enten – eller. Gradvis har fordypelsen fulgt utvidelsen. Samtidig har EU gjennom det historisk viktige valget av utvidelse som strategi etter Berlinmurens fall, valgt bort de mest avanserte visjonene for fordypning.

Vi må nå merke oss en sterkere tendens til det som kan kalles ”differensiert samarbeid”. – Altså skillet mellom pådrivere og skeptikere til tettere EU-samarbeid har – i praksis – gitt seg utslag i en integrasjon av ulik hastighet og omfang, der flere av de mer integrasjonsskeptiske land ikke er med på alt samarbeid.

Storbritannia, Danmark og Sverige står utenfor ØMU og Eurosonen, som neste år vil bli utvidet til å inkludere Malta og Kypros. Storbritannia og Irland står utenfor Schengen-samarbeidet. Og Danmark har fortsatt sine særskilte formaliserte forbehold, inklusive på sikkerhets- og forsvarssamarbeidet. Alt dette er resultat av forhandlinger, enten i forbindelse med traktatendringer eller i tilknytning til medlemskap.

I dagens EU-27, og med utsikt til ytterligere utvidelser, kan man se for seg en utvikling i retning av samarbeid med varierende deltakerkrets, og med ulike tematiske tyngdepunkt: For eksempel fordypet økonomisk og monetær union, om utenriks-, sikkerhets- og forsvarssamarbeidet eller om justisspørsmål. Diskusjonen om dette vil fortsette, parallelt med at medlemslandene søker å løse de institusjonelle utfordringene.

Spørsmålet om videre utvidelse handler i dag om Vest-Balkan. Men det dominerende tema er Tyrkia. Dette er omstridt, fordi spørsmålet om tyrkisk medlemskap virkelig stimulerer debatten om hva som skal være EUs identitet og hvor EUs grenser skal gå.

Norge kan neppe sies å være kallet til å ha sterke meninger om EUs medlemskrets. Men vi kan merke oss at EUs åpne dør for medlemskap til stater som lever opp til krav om demokrati, rettsstat og menneskerettigheter, har virket drivende på utviklingen av mange nye medlemsland. Jeg mener at Europa vil leve opp til sitt verdigrunnlag dersom en tilsvarende åpen dør ble tilbudt Tyrkia – helt frem til medlemskap.

*****

President,

To store saksfelt er løftet høyt opp på EUs agenda – og for øvrig også på vår egen – nemlig klima og energi – og migrasjon og utvikling. Disse er gjenstand for debatt parallelt med traktaten. La meg si noen ord, avslutningsvis, om disse områdene.

EU-landenes vektlegging av forsyningssikkerhet innen energi, og tiltak for å bremse klimaendringer, er mye omtalt og godt kjent i denne sal. Medlemslandene besluttet på sitt rådsmøte i mars felles mål og tiltak. EU er en nøkkelaktør i klimapolitikken globalt. En tredjedel av verdens BNP er EU-landenes. EUs utslippsreduserende tiltak og mekanismer er derfor avgjørende for å sikre en bærekraftig utvikling.

Norge støtter klart de målene EU har satt og en del av vår løsning vil være koblet til vår deltakelse i EUs kvotesystem fra 2008. Utvikling av mer effektiv og miljøvennlig teknologi er en viktig del av dette bildet. Det gjelder også for verdiskapningen på norsk sokkel. Norge er opptatt av at forsøk med fangst og lagring av CO2, ikke skal begrenses av statsstøtteregler. Vi må sikre at vår ekspertise og kunnskap kommer inn i forskningsprosjekter og aktiviteter sammen med EU på dette feltet.

De store, globale klimautfordringene gjør at vi må tenke nytt om skjæringsflatene mellom politikk og styring, næringsliv, industri og teknologi. Og ett viktig budskap er dette: Både i EU og Norge skapes nå nye samarbeidsformer med det sivile samfunn og med næringslivet og industrien, som er engasjert og som ser mulighetene, og som presser frem innovasjoner som tilfredsstiller stadig skjerpende krav.

Men vi kan også møte nye utfordringer. EU-kommisjonens ansvarlige på justisområdet, Frattini, foreslo 9. mai rettsstandarder rettet mot ”grønn kriminalitet”; det dreier seg om utkast til lovgivning og sanksjoner overfor for eksempel forurensning og andre miljøovertredelser. Det er nå til drøfting i EU-systemet. Det er interessant med et slikt initiativ innenfor problematikken miljøkriminalitet – og ikke minst fordi EU hittil ikke har vært engasjert innenfor straffelovgivningen. Et slikt forslag ville etter mitt syn ha vært utenkelig å fremme for bare to år siden. – Et nytt utviklingstrekk, som vi må studere nøye.

Dette er med andre ord vår tids nye tenkemåter – der utenrikspolitikk og innenrikspolitikk er vevd sammen – globalt og lokalt – der aktørene er mange. Og der vi har mange muligheter – og det gjelder å gripe dem.

Migrasjon er et annet politikkområde der EU-landene søker å enes om fellesløsninger, utenriks som innenriks, og hvor utfordringene og forskjellene innad i EU er meget store. Europa trenger arbeidsinnvandring og det vil være økende etterspørsel etter arbeidskraft. Det er allerede en økende migrasjon innad i EU og i EØS. Norge ligger mer enn 50 prosent over Sverige når det gjelder arbeidsinnvandring fra området som kalles EU-10.

Folk fra de nye EU-medlemslandene utgjør viktige bidrag for å sikre arbeidskraft til norsk økonomi. Vi kan være dem stor takk skyldig for deres bidrag til vår økonomi. Samtidig aktualiserer dette utfordringen med å sikre arbeidskraft og på samme tid hindre sosial dumping og utestengning.

Migrasjonsstrømmene styres heller ikke uten en utviklingspolitikk som avhjelper den nød og fattigdom som skaper migrasjon. Arbeidet med å styre migrasjonsstrømmene er derfor en del av politikken for utvikling, demokrati og stabilitet, og bekjempelse av fattigdom.

Norge er invitert til å delta i utviklingen av EUs globale tilnærming til migrasjon. Dette er vi positiv til. Det gir oss anledning til å delta tidlig i politikkutformingen og i samarbeid om utviklingstiltak og engasjement i migrantenes opprinnelsesland og transittland.

Vår tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen og deltakelse i det justis- og innenrikspolitiske samarbeidet gir oss et godt utgangspunkt for dialog med EU på slike politikkområder. EØS og deltakelse i forskningsprogrammer er også en ramme for samarbeid om arbeidsinnvandring.

Alle slike rammer er en forutsetning for å møte de felles europeiske, globale utfordringer. 

*****

I sum, President, er det interessant å merke seg (sitat) at ”i utenrikspolitikken er Norge og EU på linje i de fleste spørsmål, noe som Norges tilslutning til EUs utenrikspolitiske erklæringer er ett uttrykk for” (sitat slutt) – for å sitere en ny analyse i regi av Norsk Utenrikspolitisk Institutt om norsk utenrikspolitikk.

Men dette er ikke hele bildet i en globalisert verden. Vi mangler på en del områder fortsatt tilfredsstillende institusjonelle rammeverk som gjør at vi kan samhandle effektivt, demokratisk og solidarisk.

Det er et paradoks at det er et stort behov for sterke internasjonale organisasjoner, samtidig som det i enkelte miljøer er liten tillit til disse organisasjonene. Kanskje er dette en av de største demokratiske og utenrikspolitiske utfordringene vi står overfor som politikere i dag.

EU er kommet langt når det gjelder å få i stand et fungerende effektivt økonomisk, juridisk og politisk samarbeid. Dette må vi fortsatt være koblet tett på – i tillegg til det omfattende EØS-samarbeidet og Schengen.

For det er store oppgaver som må løses, og felles for mange av disse er at EU – ja, Europa –

forventes å innta en lederrolle i å møte utfordringene. Derfor er det i Norges interesse – og for verden for øvrig – at EU har et effektivt beslutningssystem. Bakteppet her er at globaliseringen innen økonomi og kommunikasjon har gått lengre og raskere enn globalisering av politikken.

Som EUs utenrikskoordinator Javier Solana uttrykte det i en tale i Washington D.C. i mars i år (sitat); ”Global styring er et forferdelig uttrykk, men et svært viktig begrep. Vi trenger det av en enkel – og høyst reell – grunn: den gjensidige avhengigheten (…) Alt i alt er vår evne til å analysere problemene god. Men selv når vi er enige om hva som må gjøres, så greier vi ikke å omsette denne enigheten til i praktiske resultater” (sitat slutt)  

Det er i Norges interesse at det finnes globale styringsverktøy, i en verden som preges av økende gjensidig avhengighet, av utfordringer som bare kan møtes og håndteres i fellesskap, i solidaritet.

Vi er, President, kanskje vant med fortsatt å tenke EU som Det indre marked, som EF – ja, til og med som EEC. Men EU er langt større, utstrakt, utvidet, og en viktig global aktør på de utenrikspolitiske arenaer. Våre bånd til dette samarbeidet er flere og tettere. Vi deler fremtiden for Europa.