Åpningsinnlegg på Norads fattigdomskonferanse

La meg starte i Mongolia på 1000-tallet. I det samfunnet som la grunnlaget for at Djengish Khan kunne bli verdenshistoriens største erobrer. Det var et utrolig tøft samfunn hvor befolkningen levde i små grupper og klaner, helt på randen av overlevelse. Det var et samfunn som var slik at dersom noen kom og stjal dine geiter, sauer eller hester, eller du mistet dem gjennom tørke eller andre former for naturkatastrofer, hadde du ingen annen måte å overleve på enn å stjele en annen klans dyr.

Det var med andre ord et samfunn i konstant krig der overlevelsen til enhver tid sto og falt med at du var i stand til å forsvare deg og ditt. Dette la grunnlaget for noen av de beste krigerne i verdenshistorien. Det la grunnlaget for at det mest usannsynlige sted på kloden – ørkenen i Mongolia – ble utgangspunkt for en erobring som strakk seg gjennom Kina, Midtøsten til langt inn i Europa. Mongolene ble bare stoppet i Europa – og fra å også ta Norge – av at da det oppstod strid rundt arvefølgen i Mongolia, dro de hjem for å slåss om denne i stedet for å erobre resten av Europa.

Når jeg starter der, er det fordi jeg ser at så vel Wall Street Journal som vår hjemlige professor Janne Haaland Matlary uttrykker misnøye med at Nobels fredspris i år er tildelt Al Gore og FNs klimapanel.

Selvsagt er det en sammenheng mellom miljø og konflikt. Det er den mest opplagte sammenhengen i verdenshistorien. Når mennesker må ty til krig og konflikt for å overleve, så gjør de det. Det innebærer ikke at det er en en-til-en sammenheng. Men der miljøødeleggelser skaper vanskeligheter for folk, så øker sjansen for krig dramatisk. La oss tenke oss at Etiopia og Sudan ble så rike at de kunne ta alt vannet i Nilen for å vanne egne jordbruksområder. Det ville medføre at staten Egypt med 80 millioner innbyggere ville forsvinne. Det ville være et sikkert utgangspunkt for krig.

Det er en meget fortjent fredspris som nå deles av Al Gore og FNs klimapanel. Tildelingen setter på spissen sammenhengen mellom krig, fattigdom og konflikt.

Det stedet der dette er klarest demonstrert i dag er i Darfur. Det tørre nordlige Darfur – hvor folk lever på randen av eksistens – har blitt tørrere. Arabiske folkegrupper som har tilhold i dette området har trukket sørover mot det sentrale Darfur, ettersom halvørken-beltet har trukket seg stadig lenger sørover. Dette har skjerpet den historiske konflikten mellom arabiske stammer i nord og den fastboende befolkningen lenger sør.

Det betyr ikke at dette er den eneste forklaringen. Sudans regjering har et klart ansvar for å ha bidratt til å forverre disse konfliktene i stedet for å dempe dem. Men selve konfliktens opphav kan ikke ses isolert fra miljøforhold. FNs miljøfond, UNEP, sier dette veldig klart i sin rapport om Sudan:

”Situasjonen i Darfur kan anses som et tragisk eksempel på sosialt sammenbrudd som følge av økologisk kollaps”

Og kanskje viktigst “Varig fred er ikke mulig uten at disse underliggende (miljø)problemene blir løst”

Det har vært vanlig å få fredsprisen for direkte inngripen i en pågående konflikt, ikke for forebyggende arbeid, slik som årets vinnere. Noen ganger har fredsprisen sågar blitt gitt til folk som startet en konflikt, drev den fram, sørget for at hundretusener ble drept for så å avslutte konflikten og få fredsprisen for det siste. Henry Kissinger er et godt eksempel på dette.

Hvem er den mest fortjente vinner av fredsprisen; Kissinger eller Gore?

Det klimapanelet har gjort er å legge det vitenskaplige grunnlaget for å heve klimatrusselen til topps på den globale dagsorden. Noen sier at miljøbølger kommer og går, og at den vi er inne i nå sannsynligvis vil gå over. Den eneste måten det nå kan skje på er at det blir sådd alvorlig, vitenskaplig tvil om konklusjonene til FNs klimapanel, slik at de igjen er en situasjon der vi ikke riktig vet om dette er sant eller ikke. Men så lenge alle sentrale vitenskapsmenn i verden – med unntak av Siv Jensen – mener at klimapanelet har et solid vitenskaplig grunnlag for sine konklusjoner, vil ikke saken forsvinne. Den er ettertrykkelig satt på dagsorden i alle maktsentre i verden. Husk at inntil i år mente den amerikanske presidenten at dette var bare tull og tøys. Nå har amerikanerne fullt ut akseptert problemet. Da har vi en dramatisk endring av situasjonen. Da flyttes fokuset over på hvordan løse utfordringen. Det er den fasen vi nå er inne i.

Hva er sammenhengen mellom miljøødeleggelse og fattigdom? Det er mange dimensjoner og noen av dem er helt opplagte. Klimaendringer ødelegger økosystemer. Det tørre blir tørrere, det våte våtere. Det krever ikke lange resonnementer for å se koplingen til fattigdom.

De fattigste er i en situasjon der de ikke har fått del i gledene ved årsaken til klimaendringene – altså vår velstandsøkning – men får tyngden av dens negative virkninger. Tidligere i dag møtte jeg ansvarlig for miljø i Verdensbanken, visepresident Kristalina Geoergieva. Hun fortalte at de projeksjonene som de foretar med hensyn til de 12 viktigste endringene som følge av klimapåvirkning, viser at nesten alle vil slå hardest ut for verdens fattigste land.

Det er en tydelig sammenheng mellom klimaendringer og fattigdom. Dessverre er det også en klar sammenheng mellom fattigdom og evnen til å håndtere den nye situasjonen skapt av fattigdom. Paul Collier har skrevet en veldig god bok om verdens aller fattigste som heter The Bottom Billion. Han fokuserer på at disse stort sett lever i land som er i konflikt eller nettopp har kommet ut av konflikt og at dette er land som kjennetegnes av svært svake styresett. Det betyr at de stort sett mangler alle forutsetninger som skal til for ikke å håndtere klimatrusselen.

Se på hovedstedene i Liberia og Sierra Leone. I disse byene putrer og går det nå en mengde små generatorer rundt i bakgårder. Det som var av vannkraftforsyning er borte, kabler er gravd opp og solgt som skrapmetall. Etter årtier med konflikt finnes det ikke noe fungerende offentlig strømforsyning. Da gjør innbyggerne i disse landene akkurat det samme som vi ville gjort; tenker på seg selv, sin familie og sin bedrift. Har man råd til, det skaffer man seg et aggregat og produserer sin egen strøm. Dette er miljøødeleggende. Det er farlig og det er dyrt. Det er dyrt å være fattig og den enkelte blir belastet med langt mer enn om man hadde hatt en kollektiv løsning for eksempel basert på vannkraft. Akkurat som miljøødeleggelser skaper fattigdom, gjør fattigdommen det mye vanskeligere å bremse miljøødeleggelsen.

Et viktig tema med tanke på de utfordringene vi står overfor, er tilliten til det internasjonale systemet. Jeg deltok på FNs kommisjon for bærekraftig utvikling, CSD, i New York i vår. Der ble det fra EU fremmet forslag om tiltak for bedret energieffektivitet. Jeg tenke ”ja, kjempebra! Dette må vi da alle sammen kunne enes om.” Det som skjedde var det stikk motsatte. Fattige land så dette som en eller annen skjult dagsorden fra de rike landenes side, for å ta fokus bort fra fattigdomsproblemene og for å lure dem inn på et nytt handelsregime som kunne være til ulempe for dem. Hele forslaget stoppet opp og møtet endte med at man valgte Zimbabwe – det kanskje minst tenkelig egnede landet – som det landet som skal bære fram ideen om bærekraftig utvikling det neste året.

Alvoret i dette er at skal vi komme i gang med det vi må, nemlig en Kyoto2-prosess, der både Kina, USA og fattige land er med på nye forpliktelser, så må denne mistilliten i det internasjonale systemet brytes ned.

La meg avslutningsvis oppsummere hva vi kan gjøre:

Miljø og utvikling må gå sammen. Det må ses som ett og det samme. Dette var også lærdommen fra Brundtland-kommisjonen fra 80-tallet. Uten at fattige land opplever utvikling, vil de ikke være med på miljøtiltak. Norge har forutsetninger for å spille en brobyggerrolle mellom rike og fattige land med tanke på å få til en Kyoto2-prosess.

Vi skal bidra til at fattige land raskt kan bedre sin energitilgang, og det på en mer miljøvennlig måte enn i dag. Her er det tre felt vi har særlige forutsetninger for å bidra med; det er vannkraft, det er solenergi og det er Co2-rensing. Hvis vi lykkes på Mongstad, er dette en teknologi vi skal dele med verdens fattige.

Vi må bidra til å styrke fattige lands evne til å tilpasse seg miljøendringer. Der må vår hovedinnsats gå mot de land vi har et langt historisk forholdt til. Land som Tanzania, Mosambik, Uganda og Zambia. Vi må bidra med kunnskap, ekspertise og penger for å sette disse landene i stand til å tilpasse seg endrede miljøforutsetninger.

Det fjerde feltet vi må bidra på er å bremse avskogingen. La oss ikke glemme at avskogingen står for 20 prosent av klimautslippene. Den samlede effekt av fly- og båttrafikk er fem prosent. Det kan ikke være noen tvil om hva som er viktigst. Det er i Amazonas og ikke i taxfree-butikken at klimaspørsmålet til sjuende og sist blir avgjort. Kan vi ikke bidra for eksempel i Brasil, får vi ikke løst klimatruslene. Ecuador har kommet opp med en ny ide med tanke på kompensasjon for ikke å utvinne olje i sårbare områder. Liknende initiativ drøftes også innenfor skogfeltet. Dette er ikke ukompliserte forslag, men de er interessante med tanke på en Kyoto2-prosess te der det må bli økonomisk interessant å verne. Det er nå klimakvoter for å plante nye trær, men det er ikke klimakvoter for å verne de trærne som allerede finnes. Det anskueliggjør et fundamentalt problem som må løses i en ny Kyoto-prosess.

Summen av disse tiltakene er Norges klimaprofil framover. Det store prosjektet jeg ser for Norge de nærmeste årene er å bidra til sammensmeltingen av vår tids to største utfordringer: Miljøtrusselen mot oss alle og det totalt uakseptable i at mer enn en milliard mennesker lever i total og absolutt fattigdom. De to utfordringene må møtes samlet, ikke hver for seg.

Takk.