Bredere støtte til FN

Legger vi for lite vekt på selve FN når vi arbeider for en verden mer preget av FNs verdier?

Veslemøy Lothe Salvesen, informasjonssjef ved UNDPs kontor i Norden, drøfter dette sentrale spørsmålet med betydelig innsikt i en kronikk i Dagbladet 15. september. Hun registrerer at FN de siste årene har blitt mer relevant og respektert, blant annet fordi verden har dårlige erfaringer med de alternative løsningene for internasjonalt samarbeid. Samtidig ser hun et paradoks i at deler av den multilaterale freds- og utviklingsarenaen blir utfordret av nye aktører som nasjonale ressurssentra, globale fond og programmer og nye store private stiftelser, som opererer i tidvis konkurranse med FN. Spørsmålet er: Kommer vi på kant med våre mål for FN når vi engasjerer oss i samarbeid med disse aktørene?

Som opptakt til et svar, la meg dele en personlig erfaring fra min tid i Verdens Helseorganisasjon (WHO), fra 1998 til 2000. WHO har i sin konstitusjon fra 1948 et mandat som ”den ledende organisasjonen innen verdens helse”. Denne bevisstheten sitter sterkt i veggene i organisasjonen. På slutten av 90-tallet møtte vi stadig flere andre aktører som spilte en rolle på helseområdet; fra Verdensbankens mange programmer, den internasjonale legemiddelindustrien og en voksende del av privat sektor, like til de nye store private giverne som Ted Turner og Bill Gates. Mange av disse er ute etter raske resultater, som Lothe Salvesen skriver. Men raske resultater er ikke bare negativt. Mange så at innsatsen på vaksineområdet stagnerte gjennom 90-tallet, og at det tradisjonelle FN-systemet ikke greide å mobilisere ny kraft og nye ressurser. Min erfaring var at deler av FN-systemet kunne fremstå som tungrodd, lite rede til omstilling og litt for mye opptatt av at mandatet gir status og rolle.

Gro Harlem Brundtlands strategi i møte med dette mangfoldet var å søke bredere allianser. Det var å sikre FN-organisasjonenes normative og demokratiske funksjoner en nøkkelrolle i allianser der de nye aktørene ble trukket med. Vaksinealliansen GAVI er kanskje det beste eksempel på et slikt målrettet partnerskap. WHO og Unicef har en nøkkelrolle, men aktører som Gates og Turner, vaksineprodusenter og land som Norge og mange flere, har gått sammen i et krafttak. Ideelt sett kunne man ønske at FNs organisasjoner fikk stå alene med ansvaret. Man kunne ønske at givere – statlige som private – overførte penger og ressurser dit. Disse organisasjonene spiller en viktig rolle ved at de treffer vedtak med bred legitimitet, fordi de styrende organene representerer medlemslandene, rike som fattige. Om FNs rolle svekkes risikerer innsatsen å bli mindre representativ, mer giverstyrt, og mer preget av andre mål enn å nå dem som trenger innsatsen mest.

Jeg tror at alternativet til å åpne opp for nye allianser kunne bli en omfattende marginalisering av FN-organisasjonene. Å insistere på at FN-koordinering alene kan sikre opptrapping av innsatsen, ikke minst når det gjelder mobilisering av penger, kunne snarere bidra til å støte de nye aktørene bort. Jeg tror det ville føre til konkurrerende oppsett, løsrevet av FN, og at resultatet samlet sett kunne bli mye dårligere. Kofi Annan så de samme trendene. Derfor var han så tydelig på å understreke at de private aktørene, som globaliseringen har gjort så mye rikere, har et ansvar for å bidra, men også fordi de har kompetanse som er avgjørende for å lykkes. Han inviterte til partnerskap og samarbeid, og støttet opprettelsen av vaksinealliansen GAVI. Ved årtusenskiftet mente han at verden trengte minst 10 milliarder dollar årlig til kampen mot aids, men han så at det tradisjonelle systemet ikke kunne skaffe så mye penger. Derfor var han drivkraften bak opprettelsen av Det globale fondet mot aids, tuberkulose og malaria. Det var nok en nyskaping, med nye aktører – men der FN-organisasjonene er sentralt plassert.

Og husk: De viktigste nye alliansene er finansieringsmekanismer for land under utvikling hvor FN bevarer og styrker sin spesifikke rolle, som normgiver og kapasitetsbygger. Vi må ikke glemme at FN betyr lite som finanskilde, mindre enn 10 prosent av de totale overføringer, mens overføringene til helse er mer enn tredoblet siden 2000, takket være de ulike globale fondene for helse. Vår strategi må være å finne den riktige balansen. Vi skal være blant FNs fremste støttespillere. Som FNs venn skal vi – når nødvendig – også være rede til å være FNs kritiker. For vi som ønsker mer FN, skal ikke overlate kritikken til dem som ønsker mindre FN. Norge er, i absolutte tall, FNs sjette største bidragsyter. Vi engasjerer oss der vi kan i styrer og råd. Vi arbeider for at den bredere innsatsen for utvikling og klima forankres i FN-vedtatte mål, ikke minst for å møte Lothe Salvesens bekymring; at utviklingslandene må forholde seg til overlappende initiativer og et kaos av parter å forholde seg til.

Nettopp dette har stått sentralt i det reformarbeid Jens Stoltenberg har ledet – om å sikre at det er ett FN – og ikke mange – som samordner innsatsen på landnivå. For det er ikke bare de nye initiativene og aktørene som kan bidra til oppsplitting. FN selv kan bidra til akkurat dette ved at særorganisasjonene ikke samarbeider bedre og tettere. Jeg mener vi har funnet en god balanse mellom de etablerte organisasjonene og de nye initiativene. Norge bidrar med om lag 1 milliard kroner til globale fond. Dette er mye penger – men likevel under 15 prosent av det vi bruker på FN og finansinstitusjonene som mottok over 9 milliarder kroner i 2006. Under FNs 62. generalforsamling i neste uke vil Statsministeren fronte et krafttak for å nå FNs vedtatte tusenårsmål på helse. Vi fokuserer spesielt på målene 4 og 5, som i korthet handler om å halvere barnedødeligheten og redusere mødredødeligheten med to tredjedeler innen 2015.

Denne globale kampanjen er utarbeidet i nært samarbeid med WHO og Unicef. Vaksinealliansen GAVI har sikret vaksiner til 150-200 millioner flere barn og trolig reddet opp mot 2,3 millioner liv. Dette samsvarer med de mål FN selv har satt.