Tale ved Nordmanns-Forbundets Hundreårsjubileum

Sjekkes mot fremføring

Deres Majestet, Ordfører, Ambassadors, Excellencies, kjære alle sammen ”hjemme og ute” – som et av Nordmanns-Forbundets blad heter,

Aller først: Gratulerer til dere, til Nordmanns-Forbundet, med de ett hundre år!

Dere har gitt oss et kjært uttrykk i ordet ”gamlelandet”. ”Gamlelandet” er et helt spesielt, særegent sted for mange av Nordmanns-Forbundets medlemmer og støttespillere. Et nasjonalromantisk, følelsesladet, forførende bilde – kanskje – men like fullt stedet der ankeret og slektsrøttene er festet, der etternavnet stammer fra, der noen familiemedlemmer, venner og kolleger fortsatt bor, rett og slett den plass i verden man opprinnelig kommer fra, og ikke minst – et sted i tankene.

*****

”Nye landsmenn” er også et uttrykk. Og hvis det hadde gitt mening, språklig, så kunne man jo også snakke om ”gamle landsmenn” - istedenfor utflyttede, utvandrede, norskættede, immigranter, ”norsemen”, eller et begrep jeg er mer tvilende til – ”etnisk norsk”. De finnes nok, men hvilken veiledning gir dette ofte verdiladede begrepet ”etnisk norsk” – i omgang med folk, i synet på dem, deres menneskeverd og verdier? Jeg liker bedre ”nye landsmenn”.

Våre ”gamle landsmenn” er en ekte, levende kjerne – ikke av nasjonalisme – men av entusiasme, stolthet, identitet, historie og historier, hukommelse og mangfold. En kjerne av positiv nasjonalfølelse – det vil si ”internasjonalfølelse” – og åpenhet.

*****

Så, kjære ”nye - og gamle - landsmenn”, jeg vil bruke anledningen til å si noen ord nettopp på denne hundreårsdagen om tilhørighet, identitet og åpenhet.

Alle jubileer – enten de markerer de femti eller de hundre år – inviterer til å se bakover. Det er nyttig og viktig – og all vår kunnskap er om fortiden. Men det er altså i fremtiden vi skal leve, og det er der alle utfordringene ligger.

Det er flere hundreårsmarkeringer i år. Edvard Grieg døde i 1907, og høydepunkter i Grieg-året opplevde vi i Bergen og Oslo nå i mai og juni. Sigrid Undset debuterte for 100 år siden med den da oppsiktsvekkende romanen ”Fru Marta Oulie”. Tyve år senere fikk hun Nobels Litteraturpris, og under Annen verdenskrig flyktet hun til USA og arbeidet der for Norges frigjøring – og som tillitskvinne i Nordmanns-Forbundet. For et par uker siden ble hennes hjem Bjerkebæk på Lillehammer gjenåpnet med et flott publikumsbygg. I den første romanen skrev 25-åringen Sigrid Undset: ”. . . det er ikke sant at fortiden bare er det som har vært”.

*****

Og hva var tidsbildet i 1907?

Noen stikkord: Oklahoma innlemmes som den 46. delstat av USA. Korea blir et japansk protektorat. Robert Baden-Powell tar initiativet til verdens første speiderleir – som ikke blir den siste. Sveriges konge Oscar II dør. Astrid Lindgren blir født og vår egen Halldis Moren Vesaas. I parlamentsvalget i Finland stiller for første gang i verden kvinner til valg, og allmenn stemmerett innføres der for første gang i Europa.

Og 21. juni 1907 stiftes altså Nordmanns-Forbundet. Hva preges tidsbildet av i Norge?

Noen tall illustrerer og forteller – om Norge og nordmenns eventyrlige ferd gjennom et århundre: Landets befolkning var på vel 2,3 millioner. I 1907 utvandret godt over 20.000 nordmenn, og i alt emigrerte 190.000 fra 1900 til 1910.

De tok med seg halvparten av fødselsoverskuddet. I forhold til folketallet, var utvandringen fra Norge blant de høyeste i Europa. En del bygder og områder i Agder og Rogaland har fremdeles i dag et lavere folketall enn for 100 år siden.

Nordmenn dro – særlig til USA, Canada og andre land med flere og bedre muligheter – som vi har sett – land som ikke hadde fullt så mange ”mangler ved de økonomiske og sosiale forhold”, som det heter i et sitat fra en offentlig rapport.

Og ta noen andre tall: I 1909 i Norge arbeidet 9.500 barn i industrien, offisielt. Det var flere enn for eksempel i Sverige, Storbritannia og USA. En årslønn for en tjenestejente var i 1905 på 133 kroner. Lønnen til en førstemaskinist til sjøs var 178 kroner, i måneden. Norge var et fattig land og forskjellene var store. 

*****

Bakteppet og motivet for å stifte Nordmanns-Forbundet i 1907 rører ved spørsmål som også preger vår egen tid i dag – og verdivalg. Det handler om identitet og om åpenhet.

Bjørnstjerne Bjørnson var ”høyt og lavt” i norsk nasjonsbygging og institusjonsbygging - og hadde mer enn én finger med i spillet da Nordmanns-Forbundet ble stiftet. Bjørnson snakket og skrev i store bokstaver, og hans visjon var at nordmenn som reiste ut skulle bringe med seg og tydeliggjøre sine særtrekk ved det å være norsk. Ja, de skulle bidra til endring og nye idealer, i utlandet.

De skulle omfavne sitt nye fedreland og samtidig bevare sin identitet. Ingen motsetning i det.

Nordmanns-Forbundet favner norskættede i alle verdensdeler, og foreningen er langt mer enn en tradisjonsbærer. I foreningens blader og på nettsider leser jeg nytt fra avdelinger i New Orleans, Madrid, London, New Zealand og naturligvis fra Midtvesten – Red River Valley, Minneapolis, Northfield, Decorah.

Og det er naturlig å se til USA som det viktigste landet for Nordmanns-Forbundet og for nordmenn som reiste ut, de titusener – ja, over en million – som fulgte i hundreåret i kjølvannet av 52 håpefulle sjeler ombord på sluppen ”Restaurationen” i 1825.

Tidene endrer seg. I dag er det flere unge norske studenter i Australia enn i USA og de norske koloniene i Spania er større enn norske småbyer. 17. mai–tog på Kanariøyene er lange. 100 000 nordmenn besøker Thailand hvert år.

Studenter og andre unge nordmenn må få studere og reise akkurat hvor de vil. Men vi ønsker ikke det utviklingstrekk vi har sett der færre studerer i USA. Fordi studier i USA har så stor kvalitet. Fordi de som studerer der bygger broer og knytter bånd. Her må alle gode norsk-amerikanske krefter og nettverk trekke sammen for å oppmuntre og støtte nettopp dette. Og jeg er glad for at USAs ambassadør i Oslo, Ben Whitney, har satt fokus på hvordan selve prosessen med å bli student i USA kan bli enklere.

*****

Dette var kanskje en digresjon. Men jeg setter stor pris på – og bra er det – at Nordmanns-Forbundets aktive styre og medlemmer tar tak i utfordringene vi står overfor i vår globaliserte verden, som rommer helt andre reisemønstre, kommunikasjonsformer og andre yrker selvfølgelig enn for 100 år siden. Nordmanns-Forbundets satsing på virkemidler som utvekslingsprogrammer, bokdistribusjon, norskundervisning, ”Norgesskolen” om somrene og ”Norgestinget”, ny teknologi og kunnskap gjennom store nettportaler, Leif Eiriksson-dag – og alle andre dager, samling av de mange små foreninger – med eller uten lefse – ja, alt dette er positivt - og tilpasset en ny tid.

Ikke alle hundreårige organisasjoner klarer den type endring – ja, en ganske voldsom utvikling faktisk, fra ”læseværelser” med årganger av Stavanger Aftenblad og til ”norway.com”!

Hovedoppgaven – nøkkelen slik jeg ser det - er fortsatt å være bindeledd mellom Norge og ulike miljøer ute – og spre kunnskap, informasjon, forståelse – og deltakelse. Det gjøres annerledes i 2007 enn i 1907. Men én faktor er konstant – ”rock solid” – betydningen av de menneskelige relasjoner.

Under Den annen verdenskrig tilbrakte Hans Majestet Kongen som gutt fem lange krigsår som USAs gjest. Gjennom det norske Amerika ble det skapt bånd som holder, som forsterkes, bånd som utgjør dette ”special relationship”, alle de tråder som vever nordamerikanske og norske interesser sammen, i utdanningsvesen, forskning, næringsliv, sivile samfunn og hos myndigheter.

Og alltid gjelder dette: Det handler om mennesker. For ofte kan ”forbindelser” og ”bånd” virke som abstrakte begreper. Men de er her. De er dere. Dere fyller dette ”special relationship” med innhold, med et tillitsforhold.

*****

Så har jeg ett budskap til, ved en anledning som denne – og det handler om oss og det handler om tiden som kommer:

Nordmanns-Forbundets jubileum og rolle synliggjør hvor viktig det er å bevare identitet, skape forståelse – og vise åpenhet. Dette er utfordringer millioner av immigranter møter også i dag, og som nasjonene møter som vertskap for nye landsmenn. I går markerte vi verdens Flyktningedag. Vi fikk nye blikk inn i en fortvilet og brutal verden. Fortvilelsen ser vi også hos mennesker tett på oss – mennesker som søker mot Norge, i frykt for sine liv.

Tanken om at utvandrere tar med seg tradisjoner, kunnskap og særtrekk som beriker deres nye hjemland – ja, slik Bjørnstjerne Bjørnson definerte oppgaven – den griper - interessant nok – rett inn i debatten om integrering i vårt land, i vår by, i dag.

Altså integrering av våre egne ”nye landsmenn”. Mange er slett ikke ”nye” – men annen og tredje generasjons norske innbyggere – og alle er en naturlig del av det nye, utvidede norske ”vi” – Norge av i dag. Et Norge hvor Mohammad er et av de mest populære navn for nyfødte gutter i Oslo.

Vi setter pris på norsk-amerikanere, som hvor enn de kom i høy grad var ”nye landsmenn”, og som holdt ved like språk, skikker, tradisjoner, identitet, og som fortsatte å hente nye kulturelle impulser fra ”gamlelandet”. Som bidro til mangfold. Amerikanerne bruker uttrykket ”salad bowl” – forskjelligheter, ulike ingredienser, i en helhet. Et godt uttrykk.

*****

Akkurat dette er et perspektiv vi trenger å bli minnet om anno 2007, når vi ser at innvandrere til Norge har behov for å bevare identitet, røtter og nettverk, fra de land de kommer fra, som en del av det internasjonale samfunn hos oss. Selv om det virker og ser annerledes og fremmed ut for oss. Poenget er: at begrepene ”oss” og ”vi” nå må utvides, enten vi definerer innenrikspolitikken eller utenrikspolitikken.

Innvandrerbefolkningen utgjør over 8 prosent av befolkningen i Norge – nesten 390.000 innbyggere – og det er en stor, en viktig del av det norske ”vi” – altså ikke ”dem” versus ”oss”.

*****

Kjære venner, Deres Majestet,

Nordmanns-Forbundets hundreårsmarkering lærer meg følgende tre ting:

• For det første: Verdien av mangfold og åpenhet.
• For det andre: Tradisjoner må vedlikeholdes, nye impulser er livsnødvendige, og en identitet må alltid fornyes – og alltid forankres.
• For det tredje: Alle de miljøer Nordmanns-Forbundet representerer har vært og er en betydelig ressurs for norske myndigheters forhold til USA, Canada og mange, mange andre land.

Dere utgjør tillitsforholdet. Og av deres historie ligger det spor i den fremtiden – der vi alle skal ta plass og forme det norske og det internasjonale samfunn.

*****

We all tell a story of who we are and who we could be. And I would like to add: together, we are living with our common history. In addition, each and every one of us has his  individual history. With all of this baggage we are facing the future.

I wish Nordmanns-Forbundet a happy anniversary! Gratulerer med dagen!