Frustrerte og farlige menn

12. april 1980 tok 17 unge og misfornøyde soldater seg inn gjennom portene til president William R. Tolberts palass i Liberia. De møtte knapt noen motstand. Vel inne i bygningen drepte de presidenten i sengen og hakket ham opp. Så myrdet de 13 av hans ministere og tok makten i landet.

Slik startet det som ble forløperen til borgerkrigene i Liberia og Sierra Leone, konflikter som helt frem til for bare to år siden lamslo en hel verden ved sin umenneskelige brutalitet: Neddopete barnesoldater ble tvunget til å drepe sine foreldre og søsken. Unger med AK-47, som nesten var større enn dem selv. Rebeller som kappet av sine motstandere og sivilbefolkningens hender, ben, neser og ører. Massevoldtekter, brutale drap, en skrekkslagen befolkning, hundretusener på flukt.

Står på tiltalebenken nå.

Det går en rød tråd fra massakren i Monrovia denne aprildagen i 1980 via den populære, men skremmende, filmen "Blood Diamond" og helt frem til rettsoppgjøret som startet i Haag for noen uker siden: Sersjant Samuel Doe var en av mennene som gikk inn i presidentpalasset. Han grep makten, men ble ni år senere selv styrtet og drept av Charles Taylor, mannen som nå blant annet står tiltalt for å ha gitt våpen og militærtrening til de brutale opprørene i nabolandet Sierra Leone i bytte mot nettopp blodige diamanter.

Historien bak diamantene, Samuel Doe og Charles Taylor viser hvor tett sammenvevet konfliktene i Vest-Afrika er. Den viser hvor porøse grensene er, og at politikk i denne regionen handler om makt, penger, våpen og råvarer. Men det er ikke bare derfor jeg trekker frem 1980. Det er først og fremst for å vise hvor lite som skal til for å velte et helt land - og kaste en hel befolkning på millioner av innbyggere ut i et helvete - bare statsdannelsen er svak nok: Under tyve unge, frustrerte menn, som kanskje ikke hadde noen helt klar idé om å gjøre kupp - langt mindre hvordan de skulle styre landet - noen automatgevær og hvem vet - kanskje litt for mange øl.

Det var alt som skulle til. Og det er dessverre ikke noe enestående tilfelle.

Selv kloakken ble stjålet.

Etter nylig å ha tilbrakt en snau uke i Vest-Afrika forstår jeg bedre enn noen gang at uten visse grunnleggende forhold på plass, vil det ganske enkelt ikke være mulig å få til noen form for utvikling. Selv om det nå er fred i Liberia og Sierra Leone, er det skremmende å se hvilken enorm oppgave som ligger foran befolkningen og myndighetene der: Det finnes knapt fremkommelige veier, de få strømledningene som var der, er revet ned og smeltet om og solgt av tyver. Deler av kloakksystemet i Freetown er gravd opp og stjålet, det samme med vannledninger og det meste annet. Statsapparatet ligger i ruiner, politi finnes knapt, kvinner i stort antall blir voldtatt på gaten og i sine egne hjem.

Naturligvis finnes det mange lyspunkter, ingen skal beskylde meg for å være pessimist av natur, men i et lutfattig land med et fullstendig fravær av sikkerhet, lov og orden og uten infrastruktur, er det selvsagt på grensen til komisk å snakke om at det er handel og private næringsinvesteringer som skal bringe landet ut av fattigdom. For hvem vil etablere en fabrikk eller butikk et sted der det ikke er strøm eller vann, bare krøtterstier å frakte varene på, eller hvis man ikke er rimelig sikker på at man ikke blir plyndret eller i verste fall drept?

Det fører meg til et helt sentralt poeng: Uten et minimum av sikkerhet kan det ikke bli noen utvikling. Det ser vi ikke minst i Irak.

Sikre lov og orden.

Det internasjonale samfunnet har lenge vært ensidig fokusert på å sikre freden og overvåke denne ved hjelp av fredsoperasjoner. Vel så viktig for å sikre lov og orden, er å ivareta sentrale politifunksjoner.

Dette har FN innsett, og verdensorganisasjonen har nå innført politikomponenter i de fleste internasjonale operasjoner. I Liberia sørger hele 14 000 soldater og FN-politimenn for lov og orden, FNs nest største operasjon i verden i dag. Dette er viktig både av politiske og økonomiske grunner: politisk fordi ustabilitet, vold og annen kriminalitet gjør det mulig for enkeltaktører å ta til våpen for å sikre seg kontroll med ressursene. Økonomisk fordi det blir lite eller ingen næringsutvikling og lite utbygging av infrastruktur dersom mobben kontrollerer gaten.

"Gi meg politi."

Jeg spurte Liberias Ellen Johnson Sirleaf om hva hun trengte mest da jeg møtte henne i fjor: "Politi. Gi meg politi", sa den nyvalgte presidenten. Hun ba ikke først og fremst om penger. Ett år senere ble jeg stolt da jeg kom tilbake og så hva 12 norske politimenn og 12 millioner bistandskroner har bidratt til: flere hundre kvinnelige uteksaminerte politibetjenter som har beskyttelse av kvinner og barn som sin hovedoppgave. Et lite, men viktig bidrag.

Å bare pøse inn soldater og politi er selvsagt ikke holdbart på sikt. Den virkelige store utfordringen blir neste fase: Hvordan skaper man en varig sikkerhet, et samfunn som ikke er avhengig av politi og soldater på hvert gatehjørne? I Liberia og Sierra Leone finner du to av svarene både i hovedstedene og på landsbygda.

Krig fremfor ingenting.

I Ganta, Nord-Liberia, fortalte landsbybeboerne meg at krigen var over, men at mange av de underliggende konfliktene fortsatt er der. Flyktninger som vender hjem opplever at andre har tatt over jord og eiendom. For ikke å snakke om de problemer mangel på arbeid skaper i form av kriminalitet og vold, spesielt mot kvinner. Begge land har en enorm arbeidsledighet - over 80 prosent av dem under førr har ingen form for fast arbeid eller inntekt. De er sinte og utålmodige. Mange av dem har vært barnesoldater under borgerkrigene. Slike ekssoldater uten jobb og tilhørighet blir fort en destruktiv kraft med alt å vinne på at fredsprosess og statsbygging bryter sammen. To måltid om dagen, et AK-47-gevær, tilhørighet og status er mer fristende enn absolutt ingenting.

Så enkelt og så vanskelig.

I hovedstedene er det statsapparatet som er problemet: En fatal mangel på kvalifiserte mennesker til å drive landene, å bygge de opp igjen, byråkrater og ledere som kan lage budsjetter, skoler, veier, sykehus og infrastruktur. Det blir ingen vekst uten en relativ sterk og velfungerende stat.

Det er vel og bra å tro at private investeringer og handel skal løse Afrikas problemer, men det er naivt å tro at vi kan overlate utviklingen av Vest-Afrika til det frie marked. Det mest basale, det som må ligge i bunnen av alt, nemlig statsbygging og sikkerhet, kan ikke private ta seg av. Og dermed kommer man ikke utenom en eller annen form for bistand. Så enkelt og så vanskelig er det.

Gjør vi derimot ingenting, er vi nok en gang med på å bekrefte den amerikanske kommentatoren Nicholas Kristofs ord om at den definitive sjefen i den tredje verden er "en mann med et våpen i hånden".

Da åpner vi i realiteten portene for 17 nye unge, frustrerte menn.