Globale Norge, hva nå?

For omkring et kvart århundre siden kom det ut en bok i Norge med tittelen «Lille land – hva nå?». Forfatteren av boken var daværende stortingsrepresentant og utenriksminister gjennom flere år, Knut Frydenlund.

Bokens siktemål var enkelt nok; å invitere til debatt om Norges forhold til omverdenen og om norsk utenrikspolitikk. Eller som Frydenlund understreket: «Utenrikspolitikk er ikke lenger et felt for de få, for ekspertene og for enkelte politikere. Den angår alle i deres daglige liv. Derfor må folk gis muligheter til å engasjere seg i de utenrikspolitiske avgjørelser.»

Dette skrev Frydenlund i 1982, og observasjonen står seg i 2007. En robust utenrikspolitikk henter forankring i en levende samfunnsdebatt. Men den verden Knut Frydenlund skrev om, er en ganske annen enn den verden Norge i dag må operere innenfor. For tjuefem år siden var norsk utenrikspolitikk støpt inn i supermaktsrivaliseringen mellom øst og vest. Den kalde krigen var utenrikspolitikkens grunnbetingelse og våre nordområder var i spenningens fokus. I dag er utenrikspolitikkens hovedutfordringer definert av globalisering. Sterke krefter som ikke respekterer landegrenser smelter verden sammen. «Langt borte» finnes ikke mer.

Denne utviklingen avtegner seg tydeligere i Norge enn i mange andre land i verden. I følge den årlige globaliseringsindeksen som utgis av tidsskriftet Foreign Policy, er Norge blant de femten mest globaliserte landene i verden. Vi reiser, bruker internett, og handler og kommuniserer med utlandet mer enn mange andre. Økonomien vår er utadrettet. Vi eksporterer produkter store deler av verden etterspør (olje, gass og fisk). Dette gir oss nye mål og behov, også i innretningen av utenrikspolitikkens fokus og nærvær. Men det utfordrer samtidig hvordan vi alle – politikere, journalister og avislesere – har hatt for vane å tenke om utenrikspolitikken.

Politikkens store utfordring er å strekke seg utover det dagsaktuelle – til landskapet bortenfor øyeblikkets utfordringer. Politikken, og ikke minst utenrikspolitikken, trenger en horisont. Derfor har Utenriksdepartementet invitert til en bred drøfting av det norske samfunnets interesser i en endret og globalisert verden («Refleksprosjektet»). Jeg har to hovedmål med dette prosjektet:

For det første bør vi i sterkere grad våge å drøfte våre egne interesser i verden. For det andre bør vi utfordre oss selv og teste hvilke av utenrikspolitikkens etablerte svar som fortsatt er gyldige, og hvilke nye veier vi kan velge å gå. UD har tatt flere skritt på den veien. Et av dem er at nærmere 250 samfunnsdebattanter og forskere fra Norge og utlandet etter invitasjon har bidratt skriftlig med sine refleksjoner om ulike områder av norsk utenrikspolitikk. Disse innspillene publiseres i dag, og er bidrag til arbeidet med en melding til Stortinget mot slutten av denne stortingsperioden.

Fra flere hold har det de siste årene blitt hevdet at Norge har manglet en gjennomgang av hovedlinjene i utenrikspolitikken. At tenkningen og språkbruken i for stor grad henger igjen i den kalde krigens erfaringer. Noe riktig kan det være i dette. Vi har neppe hatt en bred gjenomgang av hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk siden Stortingsmelding 11 som kom i 1989, på tampen av den kalde krigen.

Viktigere er det imidlertid at vi i Norge, kanskje i motsetning til mange av de landene vi normalt sammenlikner oss med, ofte har vegret oss for å snakke om interesser. I kommentarer og debatter snakkes det ofte om «våre rolle», «posisjon» eller «vår plass» i verden. Langt sjeldnere snakkes det tydelig om hva som er norske interesser. Jeg mener det er negativt fordi det reduserer den helt nødvendige debatten om hvordan Norge bør prioritere mellom ulike mål og hensikter i utenrikspolitikken. En politikk som ikke tvinges til å prioritere mister retningssansen.

Geografisk, ressursmessig, økonomisk og politisk er Norge et samfunn med helt bestemte kjennetegn. Dessuten er det norske samfunnets interesser under stadige endringer. Tenk på Norge før og etter oljeproduksjonen kom i gang på Ekofisk fra 1971. I dag utgjør olje og gass omkring 1/4 av norske verdiskapning og 50 prosent av vår eksport. Dette stiller Norge overfor en rekk nye utfordringer knyttet til alt fra europeisk gasspolitikk, politisk utvikling i Midtøsten, til nordområdenes strategiske posisjon og norske industriselskapers internasjonalisering.

Mitt poeng er følgende: Når verden endrer seg raskt og kontinuerlig, slik den nåværende globale utviklingen er et eksempel på, bør vi holde spørsmålet om norske samfunnsinteresser og hvordan disse skal ivaretas, under stadig oppsyn. Dette er nødvendig for å forstå hvordan norske ressurser best kan brukes for å fremme en internasjonal utvikling som er i tråd med norske samfunnsbehov og med de grunnleggende politiske prinsipper som ligger til grunn for den norske statsdannelsen.

Hvilke områder bør vi så belyse? Det vil være flere, men jeg vil her begrense meg til å antyde fire overgripende felt:

1. Norges utvidete interesser: Globaliseringen innebærer at norske interesser har utvidet seg, både geografisk og til nye politikkområder. Norske interesser er ikke bare hva som sikrer oss inntekter, velferd og trygghet ved grensene. Vi må åpne for å forstå hvordan fredsbygging, samfunnsutvikling og internasjonal organisering er blitt realpolitikk og dermed interesseressurser for Norge.

2. Norges sikkerhetsforankringer: Målt etter landterritorium er Norge et lite land. Målt som land, økonomisk sone og kontinentalsokkel er Norge større, blant de 15 største områdene i verden. Vår økonomiske sone og sokkel er forankret i internasjonale overenskomster og avtaler. Mer enn vi ofte er bevisst setter dette Norge i en spesiell stilling internasjonalt. Å forhindre erosjon av denne rettsorden forankret i FN er derfor av avgjørende utenrikspolitisk interesse for Norge.

Norge er nabo til Russland, et stort land i rivende utvikling. Under den kalde krigen trengte vi en atlantisk sikkerhetsforankring for å balansere en massiv politisk og militær utfordring. Behovet for å balansere dette naboforholdet er fortsatt stort, selv om den militære dimensjonen er mindre fremtredende. Derfor trenger vi en atlantisk forankring og Nato-medlemskap. I tillegg trenger vi forankringer i en bredere «sikkerhetsvev». Hvordan supplerer vi best med institusjonelle, geografiske eller industrielle bånd, særlig i våre europeiske nærområder, men også i Europa som helhet?

3. Norge fra oljeland til energiprodusent: Mer en 50 prosent av Norges eksportinntekter kommer i dag fra olje og gass. Dette gir betydelige rikdom og rom for avansert teknologisk utvikling. Men det plasserer også Norge i en avhengighetsrolle med hensyn til energikilder, teknologiutvikling for en CO2-fri energiproduksjon og en klimamotivert overgang bort fra fossile brensler. Norge har bevisst søkt å ikke politisere vårt salg av olje og gass. Det har tjent oss alle. Et lite land som velger å politisere en stor energiressurs vil leve farlig. Men hvordan skal vi forholde oss til andre energinasjoner som politiserer sine ressurser, et stadig økende fokus på energisikkerhet og hvordan bidrar vi best til å forhindre global kamp om knappe energiressurser?

4. Norge og globaliseringens janusansikt: Globalisering er en bred kulturell, sosial og økonomisk prosess som først og fremst inkluderer, men som også ekskluderer, både land og mennesker. Globalisering produserer ulike religiøse, nasjonale og politiske motreaksjoner og misnøye. Et hovedspørsmål er hvordan globaliseringen kan justeres og administreres for ikke å undergrave seg selv, og for oss spesielt, hvordan Norge kan og bør bidra med kunnskaper og erfaringer som velferdsstat.

I 1982 beskrev Knut Frydenlund norsk utenrikspolitikk som en evinnelig avveining mellom motstående hensyn. «Vi har spenningen mellom det innadvendte og det utadvendte […]. Vi har misjonæren som vil forkynne, og fangstmannen som vil høste», skrev Frydenlund, presist observerende. Vi kjenner igjen trekkene. Men de suppleres av nye: Vi er en nasjon som åpent besitter en stor finansiell formue. Det preger vårt omdømme og trolig også vårt selvbilde. Norge er foreløpig en vinner i globaliseringens tidsalder, men ser vi også tegn på metthet og manglende lyst på innovasjon og nyskaping?

Enhver utenrikspolitikk, også den norske, handler om å forvalte motsetninger og rolleavveininger. Bare tenk på de siste årene. Det har vært FN-sporets opp- og nedturer, USAs store prøvelser, Kina og Indias vekst, veien fram for Putins Russland, Tyrkias rolle mellom Europa og Asia, EU-utvidelse, klimasakens gjennombrudd. Det har vært norsk olje, gass og finansformue, det har vært spenningen mellom landbruks- og utviklingsinteresser. Det har vært rollene som upartisk fredsentreprenør eller rollen som prinsipiell menneskerettighetsaktør.

Det er ikke nødvendigvis slik at motsetninger og spenninger utelukker hverandre. Men vi må være dem bevisst og søke etter balansepunktene. Får å nå dit behøver vi et vedvarende ordskifte.