Grunnleggende kunnskaper om regler i krig

Uttrykket Based on a true story ruller ofte over skjermen før eller etter en film vises. En sann historie kjennetegner også undervisningsopplegget Når krigen raser laget av den Internasjonale Røde Kors Komiteen og Norges Røde Kors. Det ble nylig prøvd ut av niendeklasseelever ved Peer Gynt skolen på Bjørndal, Oslo. Jeg fikk være med på oppsummeringen.

Det gjorde inntrykk. Materialet og arbeidet med det hadde gjort noe med elevene. Det handler om krig og konflikt, internasjonal humanitær rett, krigens regler, menneskerettigheter. Viktige spørsmål og høyaktuelle dilemmaer, som barn og ungdom er opptatt av.

I undervisningsopplegget følger det ikke med en funksjon som i et dataspill hvor man kan lagre, starte på nytt, med nye liv. Når krigen raser er sanne historier, vitnesbyrd fra vår verden, i land noen få tastetrykk unna oss. 

Barn og ungdom er opptatt av krig, av krigens konsekvenser, av rett og galt, alle dilemmaene. Og av rettferdighet. De spør: Kan krig følge regler? Hvordan gir det mening – når krigen raser – å ha regler om at det ikke er lov å drepe sivile?

Jeg blir på et vis svar skyldig. Om vi kunne forby noe så brutalt som krig, hadde slike regler vært overflødige. Dessverre er det ikke så enkelt. Derfor blir det ekstra viktig å arbeide for at de lidelser som krigen påfører, blir så begrensede som mulig. Dette handler krigens regler om.

Noen av de viktigste reglene – som forbudet mot å angripe sivile og forbudet mot tortur – finner vi i Genèvekonvensjonene som kom i stand etter Den andre verdenskrig som en reaksjon på alle overgrepene mot sivile. Bombing av byer. Konsentrasjonsleirene. Etter krigen ble verdens ledere enige om å lage felles regler for å forby slike handlinger. Ingen kan stå utenfor loven. Ingen kan stå over loven.

Vi har alle et ansvar for å skaffe oss kunnskap om internasjonal humanitær rett, om dilemmaene. Det er slik at når vi trenger reglene minst, bør vi lære oss mest mulig om dem. Vi må sikre at kvinner og menn i uniform kan dette, at de lærer det før de skal på oppdrag.

Sentralt i norsk utenrikspolitikk er arbeidet for økt respekt for humanitærrett og menneskerettigheter. Og for at de som ikke respekterer reglene – de som begår drap og de som torturerer – skal stilles til ansvar. I dag sitter det personer i fengsler i Norge som er dømt av en internasjonal domstol for overgrep mot sivile under krigen i det tidligere Jugoslavia.

Kunnskap om reglene må spres – ikke minst til barn og ungdom som er morgendagens politikere, soldater, journalister og lærere – morgendagens opinion. Kunnskap hjelper oss til å handle med respekt for reglene og reagere når vi ser brudd på dem.

Også vi kan bli prøvet og satt under press. En undersøkelse MMI foretok for tre år siden viste at 12 prosent av de spurte i Norge mente at alle nødvendige midler og metoder – også tortur – må kunne brukes i krig.

Mange barn og unge står midt oppe i en krig, som ofre, som deltakere. Rekruttert fordi de er lett tilgjengelige. Truet til innsats, i bytte mot grunnleggende behov, som mat, beskyttelse, tilhørighet. I borgerkrigen i Sierra Leone skal mer enn 2/3 av soldatene ha vært under 18 år. Da krigen tok slutt ble mange av disse unge erfarne krigerne rekruttert av væpnede grupper som førte blodige konflikter videre, i nabolandene. En kombinasjon av billige, lette våpen og skarer av barnesoldater har skapt en livsfarlig blanding i mange konflikter som har herjet i Afrika. Barn som knapt vet om noen annen virkelighet enn krig. Som ikke kjenner til noe annet håndfast enn håndvåpen.
 
Kan vi i Norge gjøre noe? Vi må i alle fall gjøre vårt for å sikre økt respekt for reglene. Vi må arbeide for at også andre følger dem. Ingen under 18 år skal rekrutteres som soldater. Genèvekonvensjonene og Barnekonvensjonen gjelder fullt ut for barn som rammes av krig. FN har en liste over land som bruker barnesoldater. Det skal ikke være populært å stå på den.

Nyhetene fra Libanon sist sommer brakte bilder av barn og voksne rammet av blindgjengere fra klasevåpen lenge etter at krigen var slutt. Norge arbeider nå sammen med andre land med å få på plass et internasjonalt forbud mot klaseammunisjon. Våpenet rammer sivile fordi det har så stor spredning.

I kampen mot krig er det lov til å bevare håpet, selv om vi ser krigshandlinger herjer. De siste femten årene er antallet væpnede konflikter kraftig redusert. Det samme gjelder tallet på menneskeliv som går tapt i krig.

Til syvende og sist handler dette om mennesker, om voksne, ungdom og barn, hvilke verdier vi bygger på, vårt menneskesyn, hva slags kunnskaper vi har fått med oss.
Undervisningsopplegget Når krigen raser inspirerer til læring og refleksjon. Jeg håper mange skoler tar det i bruk.