Hvorfor er det internasjonale samfunnet i Afghanistan?

Momenter og stikkord som grunnlag for innledningen (må sjekkes mot fremføring)

1.
For å trygge verdens sikkerhet og bekjempe internasjonal terrorisme.

• Talibanregimet gjorde landet til et fristed for bevegelser. Terror og ekstremisme som våpen. AlQaeda opererte fritt.
• 11. september 2001. Første gang i NATOs historie at Art. 5 ble brukt.
• Allerede i desember 2001 besluttet FNs sikkerhetsråd å etablere ISAF. Mandatet lå i navnet: Å bidra til sikkerhet og yte assistanse til afghanske myndigheter, samt til å gi FN-personell og NGOer bevegelsesfrihet.
• De første to årene var det ingen NATO-operasjon, men en FN-operasjon av land som stilte nasjonale ressurser til rådighet. Først i 2003 ble det en NATO-operasjon under FN-mandat, for å skape forutsigbarhet i ledelse og styrkebidrag. 
• Et enstemmig FNs sikkerhetsråd har gjentatte ganger – og senest i september 2007 – sagt at situasjonen i Afghanistan utgjør en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Grunnen til dette er vold og terroristhandlinger fra Taliban, AlQaeda, ulovlige væpnede grupper, og de som deltar i narkotikahandel, samt båndene mellom disse gruppene.
• Det er med andre ord et klart og entydig FN-mandat på operasjonen. Dette blir stadig gjentatt. Afghanistan høyt på FNs dagsorden.

2.
For å gi afghanere mulighet til en bedre fremtid.

• Afghanistan har vært gjennom årtier med okkupasjon, borgerkrig og tyranni. Sovjetisk invasjon, borgerkrig og Talibanregime. Viktig å huske på hvilket grotesk regime Taliban var. Universelle menneskerettigheter satt til side. Sterk undertrykkelse av kvinner. Stadion i Kabul henrettelsesplass for kvinner og menn.
• Store veiprosjekter er gjennomført for å binde landet sammen og få det økonomisk gradvis på fote. Tusener av skoler og hundrevis av helseklinikker satt opp. Millioner av jenter er tilbake på skolebenken. Landsbygdsutvikling er i gang.
• Kunne vi klart dette uten et militært nærvær? Nei. Situasjonen er den at uten sikkerhet kan ikke utvikling finne sted. I dag er en av hovedoppgavene til ISAF å gjøre det mulig å iverksette sivile prosjekter. Når norske soldater patruljerer i nord, bidrar de – ved sitt nærvær – til å stabilisere provinsen og gjøre det mulig for andre å drive oppbygging. De bidrar til den stabiliteten som er nødvendig for at lokalsamfunn kan få nye skoler og klinikker, ny vannforsyning og nye veier. Tilsvarende legger andre lands styrker til rette for sivil virksomhet der de er.
• Frivillige hjelpeorganisasjoner er også opptatt av sammenhengen sikkerhet og utvikling. For eksempel Flyktninghjelpen: ”Vi mener at et internasjonalt sikkerhetsnærvær er nødvendig, og vi frykter at situasjonen vil bli kraftig forverret for sivilbefolkningen om hele det internasjonale nærværet forsvinner. Da kan man få en krigs- og konfliktsituasjon i større deler av landet enn i dag”.
• Man kan ikke se det ene, uten det andre. Dette er et samspill, men med klare grenser for hvilke oppgaver de ulike har.

3.
For at afghanere selv skal få kontroll over sin egen utvikling.

• Militært nærvær og sivil oppbygging er heller ikke nok. Afghanere selv må få kontroll over sin egen utvikling. Politisk system som fungerer. Institusjonsbygging. Politi- og rettsvesen som gir folk trygghet. Siktemålet er å skape et bedre afghansk styresett, å binde landet sammen og skape plass for menn og kvinner i den afghanske samfunnsbyggingen.
• Det er fremgang i Afghanistan. Landet har fått en demokratisk valgt president og nasjonalforsamling. Provinsforsamlingene er også folkevalgt. Talibanregimet er erstattet av en valgt ledelse. Landet har fått en grunnlov. Snart skal nye valg planlegges og gjennomføres.
• Det er gjort fremskritt – men samtidig er det store utfordringer når det gjelder ”afghanisering”. Det skal jeg komme tilbake til.

I dette bildet: Hvorfor er vi (Norge) der?

• Soria Moria: ”Regjeringen vil legge særlig vekt på å styrke FNs rolle i verdenssamfunnet. Vi ønsker et globalt verdenssamfunn tuftet på aktive stater som respekterer internasjonal rett og de grunnleggende menneskerettighetene. I ord og handling skal Norge være en internasjonal pådriver for disse verdiene…”.
• I ord og handling.
• En FN-ledet verden – der det er FN som legitimerer bruk av makt – må vi også være villig til å stille opp når FN ber oss om det.
• Vi må ta ansvar når NATO har påtatt seg en oppgave – med mandat fra FN og etter invitasjon fra den afghanske regjeringen.
• I tillegg: Vår sikkerhet er avhengig av at vi bekjemper internasjonal terrorisme.
• Og: Vi har en lang tradisjon for å bry oss om mennesker som lever i dyp fornedrelse også utenfor våre grenser. Afghanistan er et av de fattigste landene i verden.

Hva gjør Norge i Afghanistan.

• Forsvarsministeren har snakket om hva de norske styrkene gjør. Jeg vil konsentrere meg om det sivile arbeidet og det arbeidet vi gjør for å sette landet i stand til å styre sin egen utvikling.
• Norge er en av de største bidragsyterne til sivil oppbygging av landet. Vårt bidrag for 2007 utgjør 450 millioner kroner. Vi er det landet som bidrar mest på den sivile siden.
• I forrige uke var den afghanske undervisningsministeren Haneef Atmar i Oslo. Sammen bygger vi skoler i en rekke provinser og forbereder bygging av 82 skoler i Faryab-provinsen, hvor det norske stabiliseringslaget er plassert.
• Norge satser nå også sterkere på oppbygging av afghanske ministerier og institusjoner, i Kabul, i provinsene og i distriktene.
• Norge satser i økende grad på styresett-sektoren. Og på oppbygging av politi og justisvesen, som i dag er de svakeste institusjonene i landet. Om lag 20 politiinstruktører og flere jurister er nå i Kabul.
• Å binde landet sammen, krever også en prosess med intern forsoning. Norge støtter derfor også det pågående forsoningsarbeidet i president Karzais regi. De som ønsker å legge sine våpen, respektere grunnloven og de valgte myndigheter, skal ha anledning til å delta i oppbyggingen av et nytt Afghanistan.

De største utfordringene.

• Til tross for fremgang på mange områder, er jeg den første til å si at vi, Norge, NATO og FN, har store utfordringer i Afghanistan.
• Og jeg mener at det er viktig også å diskutere disse utfordringene. Derfor er ikke jeg imot en debatt om Afghanistan – og om det militære bidraget, og om hvordan den sivile innsatsen skal innrettes, og om verdenssamfunnets strategi. Vi trenger denne debatten.
• La meg peke på noen av de største utfordringene:
• Koordineringen av den sivile innsatsen. Til nå har det internasjonale samfunn stillet 160 milliarder kroner til rådighet for sivil innsats. Det internasjonale samfunnets innsats har lenge vært for fragmentert. Ressurser er ikke godt nok utnyttet og tid er gått tapt.
• Derfor har Norge påtatt seg en lederrolle i arbeidet med å bedre vår evne til å koordinere innsatsen under afghansk ledelse. Vi har bedt om at FN må styrke sin innsats som koordinerende organ. Norge har tatt initiativ for å samle FNs, EUs og NATOs sivile ledelse i Afghanistan i Oslo for noen uker siden sammen med representanter for åtte andre bidragsytere. Det er i dag en voksende enighet om behovet for en mer koordinert og helhetlig tilnærming.
• Sørge for at den afghanske regjeringens ”fotavtrykk” blir mer tydelig. Den sivile innsatsen begynner nå å bli synlig for folk, men folk forbinder ikke dette med innsatsen til den afghanske regjeringen. Mennesker i Afghanistan må oppleve at det er deres egen regjering som de kan stole på. at denne regjeringen gir dem trygghet.
• Sørge for at lov og rett hersker. En av de virkelig store utfordringene er å sørge for å bekjempe korrupsjon og bygge ut og styrke politi og justisvesen. Vi har sett, i flere konfliktområder, at den virkelige kritiske fasen i byggingen av et demokrati er knyttet til dette. [Balkan. Bosnia. Kosovo]. Dette får verken nok ressurser eller oppmerksomhet i Afghanistan. Innebærer også at afghanere selv må se og ta tak i utfordringene, hvis de skal gå veien mot et moderne samfunn. Anti-korrupsjonsarbeid.
• Forholdet til landene i regionen. Pakistan: Rekruttering og fritt leide av narkotika og oppholdssted for Taliban. Iran: 60-70 % av narkotikatrafikken går gjennom Iran og Pakistan. Irans holdning til det internasjonale samfunnet gjør dette utfordrende.

Hva skal til for at vi reiser hjem? Vi må tørre å snakke om en exitstrategi.

• Den militære innsatsen: Afghanere selv klarer å ta vare på sikkerheten i sitt eget land. De demokratiske institusjonene blir sterke nok til å ta ansvar for utvikling.
• Den sivile innsatsen: Dette kommer til å bli en langsiktig innsats. Afghanistan er et av verdens fattigste land.