Seminar om Zimbabwe

I Introduksjon

18.april 1980 var en merkedag i Afrikas historie. Et fritt og majoritetsstyrt Zimbabwe tok sin plass blant verdens uavhengige land etter en lang og blodig frigjøringskrig.
Partiet ZANU hadde vunnet en klar seier under frie valg og dets leder Robert Mugabe ble utnevnt til Statsminister.
Dagen ble feiret verden over og i Harare framførte Bob Marley sin hyllestsang ”Zimbabwe”.

Også i Norge var gleden stor. I mange år hadde vi støttet frigjøringskampen på forskjellige måter.
Optimismen var betydelig, landet hadde en relativt god økonomi og et rimelig bra helsevesen og utdanningssystem – det var mye å bygge videre på, til tross for skjevhetene mellom hvite og svarte. Det største problemet i horisonten var eksistensen til apartheid-regimet i Sør-Afrika på andre siden av Limpopo-elva.
Den nye statsminister Mugabe var en velkommen og ønsket gjest over hele verden og dro på en rekke statsbesøk bl.a. til Norge. Han framsto som en artikulert og intellektuell leder, ikke bare for det nye Afrika, men også som en av lederne i Non-Aligned Movement(NAM)- Den alliansefrie bevegelsen.

Dette er nå 27 år siden. I dag rapporteres det at en fjerdedel av befolkningen har forlatt landet for grønnere enger og fire av fem lever under fattigdomsgrensa. Mens de andre land i regionen gjennomgående har fred og god økonomisk vekst faller Zimbabwes økonomi som en stein. Den tidligere så populære statsleder er nå gjenstand for personlige sanksjoner over hele den vestlige verden.
Jeg tror ikke det finnes noe annet noe annet land som i moderne tid har hatt en slik dramatisk negativ utvikling i fredstid.

Man kan undres over at ting kan gå så galt.

II Norge og Zimbabwe som samarbeidspartnere

Norge har støttet ZANU og Zimbabwe gjennom mange år. Først under frigjøringskrigen, senere i kampen mot apartheid-regimet i sør, da Zimbabwe var en sentral frontlinjestat. Gjennom årene ble det bygget opp en betydelig bistandsportefølje og landet var en av de prioriterte for norsk langsiktig bistand. Samarbeidet mellom Norge og Zimbabwe i denne perioden var bredt og omfattet mange sektorer, organisasjoner, institusjoner og næringsliv. Mange bånd mellom våre land og folk ble knyttet i denne perioden. Det er vel kun Sverige utenfor regionen som kan sies å ha et like nært forhold historisk til Zimbabwe som Norge.

Samarbeidet gikk inn i en vanskeligere fase mot slutten av 1990-åra. I 2000 førte volden mot opposisjonen rundt parlamentsvalget og overgrep i forbindelse med landokkupasjoner til at Norge frøs deler av den statlige bistanden til Zimbabwe, og senere er all bistand via statlige kanaler avviklet. Norge har imidlertid opprettholdt et relativt høyt bistandsnivå i Zimbabwe, kanalisert til humanitære formål og det sivile samfunn.
Målet med dette har vært å styrke demokrati, menneskerettigheter og det sivile samfunn samt å lindre nøden i landet. Norge har gjennom dette vist at vi er venner av det zimbabwiske folk også i vanskelige tider.

I 2006 beløp norsk bistand seg til ca 71 mill kroner. Norge har også valgt å beholde en liten ambassade i landet for å kunne følge utviklingen i landet samt forvalte støtte til det sivile samfunn. 

I tillegg til omleggingen av bistanden har for øvrig også Norge som en respons på situasjonen tilsluttet seg de sanksjoner som EU har innført overfor ledende myndighetspersoner i landet.

III Norske politiske holdninger overfor Zimbabwe.

Norge har som nevnt ovenfor endret sin politikk overfor Zimbabwe de siste 7-8 åra som en respons på den negative utviklingen i landet. Selv om mange mener at sporene til denne kunne ses på et mye tidligere tidspunkt, bl.a. gjennom overgrepene i Matabeleland på 80-tallet og eksistensen av en de facto ettpartistat, var det først mot slutten av 90-åra at alvorlige problemer kom til overflaten som et resultat av en uansvarlig politikk. Den zimbabwiske økonomien fikk seg da en ordentlig trøkk gjennom betydelige ubudsjetterte utbetalinger til såkalte krigsveteraner.
 
Dette ble så etterfulgt av en voldelig og vilkårlig prosess for omfordeling av land.

Noen ord om landreformen og dens betydning:

 La meg understreke at den skjeve fordelingen av land i Zimbabwe var uakseptabel og at det var på høy tid noe ble gjort for å endre denne. Zimbabwiske myndigheter hadde imidlertid vist liten interesse for landreform de første åra etter uavhengigheten, selv om de var til dels bundet av Lancaster House-avtalen det første tiåret.

Det var etter min oppfatning først når president  Mugabe og ZANU PF forsto at man var i ferd med å miste sin popularitet i befolkningen, særlig i byene, at landreformkortet ble tatt fram og spilt på den måten det har.
En ny generasjon zimbabwere uten røtter i frigjøringskrigen hadde vokst fram, og disse var kritiske til ledelsen i landet. En ny politisk aktør i form av MDC truet plutselig ZANU PFs hegemoni. Rammebetingelsene for politisk virksomhet var i utgangspunktet rimelig gode, men dette endret seg raskt etter som myndighetene endret lovgivningen og satte inn sitt maktapparat. Som et eksempel på stemningen i landet kan nevnes avisen Daily News som i løpet av et år ble landets største avis før den ble bombet og stoppet på annet vis.

Som svar på utfordringen satte ZANU PF rundt årtusenskiftet i gang det man kalte den tredje og siste frigjøringskrig(chimurenga)som skulle gi folket land. Og ordet krig i denne forbindelse må tas på alvor. Zimbabwe har i alle år i realiteten vært styrt av den samme frigjøringsbevegelse som kom til makta i 1980. I en situasjon hvor man sto i fare for å miste makta gikk ZANU PF tilbake til sitt utgangspunkt og erklærte retorisk krig mot gammel og ny kolonialisme. Dette ble fulgt av påstander om at vestlige makter forberedte en væpna invasjon gjennom stråmenn blant hvite bønder og opposisjonspartiet MDC som igjen ble brukt til å rettferdiggjøre overgrep mot opposisjonen og brudd på menneskerettigheter.
Senest i forgårs sto president Mugabe på talerstolen i FNs Generalforsamling og beskyldte USA og UK for å destabilisere Zimbabwe. Det er gjennomgående at han bruker ytre fiender for å forklare sine indre problemer en retorikk som har vært brukt ofte i historien.

Norge bidro i landreformprosessens første fase med midler ut fra enighet om behovet for en reform og for at denne skulle gjennomføres på en måte som ikke skadet økonomien. ZANU PF så seg imidlertid ikke tjent med en prosess som nødvendigvis ville tatt tid og iverksatte landokkupasjoner gjennom såkalte krigsveteraner.

Myndighetene hevder i dag at reformen er en suksess, uten at den er erklært som avsluttet. Av rundt 4500, i all hovedsak hvite kommersielle farmere, er noen få hundre igjen. Mange fattigfolk er tildelt farmer, men svært mange har også gått til sentrale ZANU PF-politikere. Også enkelte i opposisjonen har mottatt farmer.

De kommersielle farmene i Zimbabwe var til dels drevet på et høyt teknisk nivå med krav til både kompetanse, teknologi og innsatsmidler. De nye farmerne mangler enten ett eller flere av disse virkemidlene. Mangelen på eiendomssikkerhet gjør også at få banker vil låne ut penger uten sikkerhet.

Resultatet av landreformen på økonomien er tydelig nok. Den har medført et drastisk fall i produksjonen og matmangel i store deler av landet. Samtidig er et betydelig antall farmarbeider blitt hjem- og arbeidsløse.

Zimbabwiske myndigheter gir de begrensede sanksjonene skylda for den negative økonomiske utviklingen, men for oss virker det klart at denne krisa i hovedsak er selvforskyldt. Det er imidlertid slik, enten vi liker det eller ikke, at Mugabes retorikk finner grobunn i mange deler av Afrika. Vi forundres av at han blir møtt med de største klappsalvene på regionale møter, men det bør fortelle oss om en kompleks situasjon som omfatter mer enn Zimbabwe og som Mugabe langt på vei har lyktes å spille på. Rota til dette ligger i det historiske forholdet mellom Europa og Afrika.

I mange afrikanske land, med sin kolonifortid, finner Mugabe sympati for sine antibritiske retorikk. De har lett for å tro ZANU PFs påstander om at britenes agenda er å reversere landreformen. Dette gjør det meget vanskelig for britene å engasjere seg i løsninger av konflikten i Zimbabwe.
Det sterkere amerikansk/britisk kritikk, det mer slår regionen ring om Mugabe. Det holder her med å se på hvilke problemer Mugabes eventuelle deltakelse på det planlagte EU/AU-toppmøtet skaper.

I land som Sør-Afrika og Namibia, finner vi også en liknende situasjon med skjev fordeling av jord og forholdet til Zimbabwe er der en del av det innenrikspolitiske bildet. Mange fattigfolk og jordløse i disse landene synes at Mugabe har gjort det eneste riktige.

Jeg vil understreke det komplekse i denne situasjonen når jeg skal si litt om forsøkene på å finne en løsning på konflikten. Den eneste prosessen som pågår i øyeblikket er SADC-meklingen i regi av Sør-Afrika.
Norge støtter denne. Vi har lenge argumentert for at Afrika generelt skal forsøke å løse sine egne konflikter.

Vi kunne ønske at denne prosessen gikk fortere, men aksepterer at den ut fra sin kompleksitet trenger tid. Vi har også fått noen første tegn til at prosessen går framover, ref også enigheten mellom ZANU PF og MDC’ene om en grunnlovsreform. Det er dog langt igjen til eventuelle frie og demokratiske valg kan holdes neste år – noe som er et hovedmål for meklingsprosessen.

Jeg har blitt spurt av flere om hvorfor Norge ikke gjør mer for å presse både Sør-Afrika og Mugabe. Til det vil jeg svare med et spørsmål: På hvilken måte skulle vi ha gjort det?

Sør-Afrika og SADC har et genuint ønske om å løse konflikten. Det er disse landene som først fremst bærer problemene ved Zimbabwes nedtur, og de er nærmest til å vurdere hva som kan gjøres. I Sør-Afrika er millioner av zimbabwere i ferd å utgjøre et stort humanitært problem. Også land som Botswana og Zambia mottar et stort antall zimbabwere på jakt etter mat og jobb. I Mosambik er Beira-korridoren, den en gangs så viktige transportåra mellom Det indiske hav og Zimbabwe, nærmest død. Det sier seg selv at disse landene har alt å tjene på at konflikten i Zimbabwe finner sin løsning.

I de fleste SADC-landene må det også tas innenrikspolitiske hensyn til hvordan man går fram. Kritiske utspill fra vestlige land med krav til meklingsprosessen er vel noe av det minst hjelpsomme regionen trenger nå. Bare se på den reaksjonen som EUs forsøk på å bestemme om Mugabe skal inviteres til EU/AU-toppmøtet blir møtt med – det blir av mange land ansett som et afrikansk anliggende å bestemme dette.

Man skal også huske på at president Mugabe ikke passer i bildet av en afrikansk gjennomsnittsdiktator og nyter en viss respekt i regionen både i kraft av sin alder og det han har utrettet for sitt land som frigjøringsleder og eldre statsmann. I Afrika er det mange som reagerer på at man i vesten synes å demonisere Mugabe.
President Mugabe er også en person som har vist seg i liten grad å la seg påvirke av eksternt press. Bak seg har han også en militant bevegelse som er villige til å slåss for han.

I denne situasjonen skal man være forsiktige med å legge ytterligere press på partene i meklingsprosessen. Det er vanskelig å se hva Norge kan gjøre uten å gi den pågående meklingsprosessen all støtte samt tilby sine tjenester som en eventuelt fasilitator, hvis partene skulle ønske det.

IV Norsk humanitær bistand til Zimbabwe

Så noen ord om den humanitære situasjon i landet:

For det første er befolkningen i Zimbabwe – i likhet med flere andre land i det sørlige Afrika - spesielt rammet av HIV/AIDS-epidemien. Man regner med at 18% av befolkningen er HIV-smittet. Forventet levealder i dag er 34 år blant kvinner og 37 år blant menn. AIDS rammer spesielt unge voksne mennesker og etterlater svært mange foreldreløse barn.

For det andre er det i Zimbabwe i dag en akutt mangel på mat. Før var Zimbabwe kornkammeret i det sørlige Afrika. I dag er man helt avhengig av import av korn og mais fra omverdenen, inklusive fra nabolandene. De siste beregninger viser at 4,1 millioner mennesker, eller ca en tredjedel av befolkningen, blir avhengig av matvarehjelp frem til neste innhøstning.

For det tredje lider befolkningen under mangelfulle investeringer innen tjenester som vann, sanitær og helse. Tilgangen på rent vann er blitt stadig dårligere og gjør - sammen med mangelfulle sanitæranlegg og medisinsk assistanse - at mange dør av banale smittsomme sykdommer. Også vannmangelen kan delvis forklares med tørke, men det er verdt å fremheve at problemene hadde vært langt mindre om man hadde brukt ressurser på å sikre tilgangen på rent vann.

For det fjerde er det mange såkalte ”vulnerable mobile groups” i Zimbabwe, en omskrivning av det vi på norsk kaller internt fordrevne. Dette er en gruppe mennesker som har vært ofre for myndighetenes tvangsforflytning. Den største enkeltoperasjonen skjedde sommeren 2005 da man iverksatte den såkalte Operasjon Murambatsvina – opprydning i slumstrøkene i de store byene. Mange av opposisjonens tilhengere befinner seg blant disse urbane fattige og det er neppe tilfeldig at nettopp de er blitt offer for denne politikken.

Det er et faktum at befolkningen i Zimbabwe i dag delvis holdes i live ved hjelp av det internasjonale samfunnets humanitære innsats. Det gjelder så vel på landsbygda som i byene. FN spiller en aktiv rolle, men det gjør også det sivile samfunnet. Mange av de kjente NGO’ene er på plass. De jobber under svært vanskelige forhold, blant annet på grunn av myndighetenes skepsis. FNs kontor for humanitær samordning, OCHA, har sett det som en viktig oppgave å styrke NGOs muligheter for å operere i landet og har et stykke på vei lyktes med det. Samtidig har man forsøkt å samordne den humanitære innsatsen gjennom de såkalte konsoliderte appellene. Dette er en innretning av det humanitære arbeidet som Norge støtter. I år har Norge gitt 5 millioner kroner i støtte til OCHA-kontoret i Zimbabwe. Fra før har UD bevilget midler som gjør det mulig for organisasjoner som Røde Kors og Norsk Folkehjelp å bistå sårbare grupper i landet.

Nå ønsker UD å gjøre mer ved å sette av 15 millioner kroner fra den humanitære reserven til tiltak som tilgodeser de mest nødstilte i Zimbabwe. Når vi ønsker å yte ytterligere humanitær støtte til fattige, utsatte og sårbare grupper i Zimbabwe, er forklaringen åpenbar. Her har man en befolkning hvor svært mange, og ikke minst barn, står i fare for å dø av underernæring eller sykdommer. Regjeringen har gjort lite for å unngå krisen – på mange måter har de med sin feilslåtte politikk bidratt til å skape den.

Den humanitære bistanden skal bidra til å redde liv, lindre lidelse og beskytte menneskeverdet. Det har vi en moralsk plikt til, uavhengig av om årsakene er politiske eller naturgitte. UDs bistand går til de sårbare gruppene, ikke til landets regjering. Det er vel kjent – også i Zimbabwe. Samtidig er det et dilemma at humanitær bistand kan bli og blir misbrukt politisk. Det er vi selvsagt oppmerksomme på og opptatt av. Men vi kan ikke bli handlingslammet. Vi må derimot finne løsninger vi kan stå for – humanitært og utenrikspolitisk. Det er kanskje det enkleste å fraskrive seg engasjement og ansvar og skylde på andre. Jeg mener at det blir feil. Derfor fortsetter vi å støtte Zimbabwes befolkning.

De fleste land som har innført sanksjoner overfor regimet i Zimbabwe og er blant dets hardeste kritikere, eksempelvis USA og UK, gir for øvrig nødhjelp til Zimbabwe for å lindre nøden.

V Avslutning

Situasjonen i Zimbabwe er meget vanskelig. Mange av oss som er her i dag har vært tilhengere av ZANU PF og president Mugabe og jeg skal ikke legge skjul på den skuffelsen jeg føler over utviklingen. Det er imidlertid viktig å foreta en nøktern gjennomgang av årsakene til utviklingen, bl.a. bakenforliggende historiske grunner. På den måten kan vi kanskje best hjelpe et nytt Zimbabwe framover.
Dette seminaret arrangeres som et bidrag til en slik debatt. Vi har prøvd å samle noen av dere som kjenner Zimbabwe best for på den måten å nyte godt av den kunnskapen dere har. Mitt håp er at vi gjennom seminaret foruten å lære noe også får råd med hensyn til hva vi kan gjøre videre. Jeg har lenge gledet meg til seminaret og denne muligheten til å reflektere sammen med dere over et komplekst tema.